Demokrati

Tre forslag for å styrke den politiske prosessen

Raymond Johansen har uttrykt bekymring over den demokratiske utviklingen, der stadig færre borgere deltar i den politiske prosessen. Jeg har i et Civita-notat sett på hvordan den politiske deltakelsen i og utenfor partiene kan stimuleres, og det er særlig tre ting norske politikere kan gjøre, skriver Eirik Løkke i VG.

Eirik Løkke

Publisert: 13. august 2016

I VG 6. august uttrykker Raymond Johansen bekymring over den demokratiske utviklingen, der stadige færre borgere deltar i den politiske prosessen. Johansen har rett i at dette kan svekke legitimiteten til politikerne, og derfor er byrådslederens erkjennelse av behovet for nytenkning positiv. I et Civita-notat har jeg sett på hvordan den politiske deltakelsen i og utenfor partiene kan stimuleres, og det er særlig tre ting Raymond Johansen og andre norske politikere kan gjøre: For det første bør valgloven endres, slik at velgerne får større innflytelse over hvem som skal sitte på Stortinget. For det andre bør partiene gjennomføre åpnere nominasjonsprosesser. For det tredje bør partiene inkludere flere medlemmer i valget av partiledere.

Velgerinnflytelse

Det er prinsipielt positivt at Stortinget er tilbakeholdent med å lovregulere hvordan partiene velger egne ledere og kandidater. Men samtidig som partiene bør ha full frihet til selv å bestemme interne prosesser, burde valgloven endres slik at velgerne i større grad fikk muligheten til å utfordre partienes monopol på selektering av kandidater.

For å illustrere utfordringen: I Norge er det færre enn to prosent som er aktive i partienes nominasjoner, og som dermed bestemmer hvilke personer som skal sitte på Stortinget. Det er umulig for velgerne å påvirke personvalget, ettersom endringer av valglisten krever at halvparten av velgerne gjør samme endring, noe som aldri har skjedd. Av denne grunn er det synd at Ap (sammen med FrP) stemte ned et forslag i Stortinget som ville gitt velgerne større innflytelse, slik byrådslederen ønsker seg.

Partinominasjoner

Raymond Johansen argumenterer i kronikken for å åpne opp partinominasjonene.

Det er et godt forslag, og flere partier har allerede gjennomført åpnere prosesser.

Oslo Høyre inviterer alle medlemmer til å delta på en rådgivende uravstemning over hvilke kandidater de foretrekker skal representere partiet.

SV fortjener særlig skryt for å gjennomføre åpne og inkluderende prosesser. Eksempelvis har alle medlemmer i Oslo SV stemmerett på nominasjonsmøtet. Tidligere leder i Sosialistisk Ungdom, Andreas Halse, har tatt til orde for primærvalg etter amerikansk modell.

Åpnere nominasjonsprosesser gjør at partiene mister noe av sin makt. Eksempelvis vil partielitene få mindre mulighet til å sikre at listene blir fullt ut representative med hensyn til etnisitet, kjønn, geografi etc. Det er en gyldig innvending, men dersom man ønsker større deltagelse må man akseptere at sjansen for at politiske egenskaper blir tillagt mer vekt enn medfødte egenskaper. En annen innvending er frykten for populisme, slik vi har sett med Donald Trump i USA. En slik utvikling kan man selvsagt ikke gardere seg mot, men angsten for populisme er et argument som tross alt også kan brukes mot alminnelig stemmerett. Den beste medisinen mot populistiske tendenser er å kultivere en god politisk kultur, hvor populisme bekjempes gjennom argumentasjon, og ikke ved å begrense den folkelige deltakelsen.

Valg av ledere

En siste endring partiene burde vurdere, er å inkludere flere, gjerne alle medlemmer, i valget av sine øverste ledere. Det er eksempelvis forsvinnende få medlemmer av Ap og Høyre som har valgt Jonas Gahr Støre og Erna Solberg til partiledere – og dermed også partienes statsministerkandidater. Det finnes nok av gode eksempler på hvordan dette kan gjøres fra partier i andre land. La meg nevne to eksempler – valget av Helle Thorning-Schmidt og David Cameron. I 2006 ble Thorning-Schmidt valgt til leder i det sosialdemokratiske partiet etter en uravstemning, der over 45 000 medlemmer deltok (partiet hadde da i underkant av 50 000 medlemmer). Helle Thorning-Schmidt fikk 24 261 stemmer (53,2%), mens Frank Jensen fikk 21 348 stemmer (46,8%).

Rett nok har de danske sosialdemokratene i sine partilover sørget for at partiets landsmøte ved ¾ flertall kan velge en kandidat, men det er fullt mulig å forandre partilovene, slik at uravstemning blir en fast regel. Det har for eksempel det britiske tory-partiet gjort. Dersom det er flere kandidater til ledervervet, er det medlemmene som avgjør gjennom uravstemning. I 2005 ble valget en kamp mellom David Davis og David Cameron, der nesten 200 000 partimedlemmer deltok i uravstemningen. 134 446 (67,6%) stemte på Cameron, mens motkandidaten, David Davis, fikk 64 398 (32,4%).

Strukturelle endringer vil naturligvis ikke automatisk føre til økt valgdeltakelse eller flere partimedlemmer, men det vil senke terskelen for deltakelse. Og det er i hvert fall en god start.

Kronikken var publisert i VG torsdag 11. juni 2016.

Publisert: 10. oktober 2023