Av Kristin Clemet, leder i Civita.
I den politiske plattformen for Høyre/FrP-regjeringen heter det at den vil «åpne for generell bevæpning i de politidistrikter der politiet selv mener det er den beste løsningen.» Dette er nå fulgt opp i et høringsbrev, som er sendt ut av Justisdepartementet.
Regjeringens standpunkt er både merkelig og beklagelig.
Det er merkelig at et spørsmål om generell bevæpning av politiet skal overlates til politiet selv. Politiets rolle og oppgaver i et rettssamfunn som det norske er i høy grad et spørsmål for nasjonale myndigheter, for fellesskapet og for våre folkevalgte organer.
Politiets synspunkter skal selvsagt høres, men det bør ikke være noen automatikk i at politiet skal ha det endelige ordet i så prinsipielt viktige spørsmål. Det virker også merkelig at reglene for bevæpning av politiet skal kunne være forskjellig i ulike deler av landet – det må, om ikke annet, kunne lede til vanskelige situasjoner når politiet for eksempel krysser grensene mellom politidistriktene.
Men viktigere enn at standpunktet er merkelig, er det at det er beklagelig. Spørsmålet om generell bevæpning av politiet kan ikke bare avgjøres av hva noen mener «er den beste løsningen» ( for øvrig uten at det er klart hva det skal være en løsning på), men også av hvilke konsekvenser det kan antas å ha at politiet blir bevæpnet.
Justisdepartementets høringsbrev er ganske kort og etterlater i grunnen flere spørsmål enn det gir svar.
Spørsmålet om generell bevæpning er ikke utredet. Høringen er basert på en utredning fra en arbeidsgruppe som nettopp ikke hadde som mandat å vurdere generell bevæpning av politiet, men som skulle vurdere en oppdatert våpeninstruks innenfor et regime med fortsatt ubevæpnet politi.
Hensikten var bl.a. å gjøre det lettere for politiet å bli bevæpnet når situasjonen krever det, men altså uten at man går til daglig og generell bevæpning.
Justisdepartementet har deretter, på bakgrunn av regjeringsplattformen, bare føyet til et forslag om generell bevæpning der politiet mener det er den beste løsningen og vil overlate til Politidirektoratet å avgjøre hvor det skal skje.
Argumentene som brukes for å oppdatere den gjeldende våpeninstruksen er at politiet i dag er organisert i større politidistrikter enn før og derfor kan arbeide på en annen måte, at politiutdanningen er styrket, og at utviklingen «synes å være» at enkelte kriminelle oftere bærer våpen, og at noen av disse nå også har en lavere terskel for å bruke våpen.
De eneste tilleggsargumentene departementet har for å foreslå adgang til generell og altså daglig bevæpning, er at politiet allerede er bevæpnet i våre naboland. Storbritannia nevnes ikke, men meg bekjent er britisk politi fortsatt ikke bevæpnet.
En av kvalitetene ved vårt samfunn er den høye tilliten borgerne har til hverandre og til myndighetene. Politiet er blant de institusjoner som et godt samfunn er avhengig av, og som selv er avhengig av tillit fra borgerne. Tilliten til politiet fikk seg en knekk etter 22.juli-tragedien, og det er fortsatt et stykke vei å gå før tilliten er gjenopprettet. Men vil bevæpning av politiet hjelpe?
22.julikommisjonen tok ikke stilling til spørsmålet, men pekte på en rekke andre forhold som avgjorde utfallet av politiets handlinger den dagen. Likevel kan man jo ikke utelukke at et politi som til daglig er bevæpnet kunne gjort en bedre jobb – eller mer generelt kan etterlate en bedre følelse av trygghet og tillit hos noen.
Dette må imidlertid veies mot hvilke andre konsekvenser bevæpningen kan ha, og som overhodet ikke er drøftet i Justisdepartementets høringsbrev. I Sverige, der politiet altså bærer våpen til daglig, løsner også politiet flere skudd, hvilket fører til at flere blir skadet og mister livet. Svensk politi skyter visstnok seks ganger så ofte som norsk politi når man tar befolkningens størrelse i betraktning.
Og uansett hvor trent politiet er, så øker også risikoen for å skyte feil person eller for å skyte riktig person på feil sted.
Jeg pleier, litt spissformulert, å si at det verste med USA er at noen stater fortsatt holder seg med dødsstraff – og den omfattende våpenbruken, som bl.a. skyldes en mektig våpenlobby som prøver å innbille folk at en stadig mer omfattende forekomst og bruk av våpen gir amerikanerne et tryggere samfunn.
Det finnes mange forklaringer og historiske årsaker til at det er blitt slik, men det er ikke et system det er verdt å kopiere. Det er blitt en ond sirkel som det virker umulig å bryte.
Også Norge kommer høyt opp på listen over land med mange våpen, men det skyldes at mange driver jakt. Likevel skal man ikke kimse av disse våpnene heller: Hvor mange drap som skyldes vådeskudd, eller som skyldes at drapsmannen handlet i affekt og tilfeldigvis da hadde tilgang til et våpen, vet jeg ikke – men vi hører i alle fall om det.
Akkurat som adgangen til å idømme dødsstraff fører til at flere blir straffet med døden, og at også uskyldige blir rammet på en uopprettelig måte – vil tilgangen til mer våpen føre til at flere blir skutt, skadet og drept, og at det også vil ramme uskyldige.Heldigvis er Regjeringens forslag foreløpig bare på høring. Siden det er argumentert så dårlig for forslaget om generell bevæpning, kan man nesten mistenke Regjeringen for å ønske at det er et forslag de ikke må gjennomføre. Det er i hvert fall håp om at det blir konklusjonen.
Politimestrene, som styrer de politidistriktene som eventuelt skal be om generell bevæpning, er ikke nevneverdig positive. Det virker dessverre naivt å si at det aldri noen sinne vil bli nødvendig for norsk politi å bære våpen til daglig. Men siden daglig bevæpning ikke bare vil føre godt med seg – men også, etter all sannsynlighet, vil bidra til å øke våpenbruken i politiet og samfunnet generelt – er det ingen grunn til å forhaste seg.
– Dette er en republisering av en bloggpost fra august i år som nå har fått ny sirkulasjon i sosiale medier. Den er ikke skrevet i forbindelse med dagens bevæpning av politiet.
Innlegget er publisert i Dagbladet 25.11.14.