Av Kristin Clemet, leder i Civita.
I dag ble jeg invitert til Dagsnytt 18 for å diskutere artikkelen til Marte Gerhardsen i Dagens Næringsliv, der hun kommenterer en kronikk jeg skrev for en tid tilbake.
Jeg hadde ikke anledning, og temaet var uansett ganske uklart – men forespørselen ga meg grunn til en liten refleksjon.
Tankesmien Agenda ble lansert for offentligheten rett etter stortingsvalget ifjor. Da ble det klart at Arbeiderpartiets partisekretær, Raymond Johansen, og hans partikollega Tarjei Skirbekk, i noen tid hadde arbeidet med å etablere en tankesmie på venstresiden – finansiert av Trond Mohn og LO.
Nyheten kom overraskende, men for Civita var det spennende: Det ville bety utfordrende konkurranse. Det kunne kanskje gi muligheter for samarbeid. Og det var på sett og vis et kompliment, siden det var åpenbart at Agenda på mange måter ville kopiere Civita, fordi man mente at Civita hadde fungert positivt og nyttig for det borgerlige miljøet og for borgerlig idéproduksjon.
Fortsatt er ikke Agenda kommet ordentlig igang, men det er ansatt noen personer – bl.a. Marte Gerhardsen som tankesmiens daglige leder.
Foreløpig har ikke de ansatte, meg bekjent, publisert noen utredninger eller avholdt noen arrangementer. Likevel har jeg fått svært mange forespørsler fra mange hold om debatter mellom Marte Gerhardsen og meg – om all verdens temaer som jeg både har og ikke har kompetanse til å diskutere. Civita har da såvidt også møtt Gerhardsen til debatt.
Situasjonen for Agenda er i så måte veldig forskjellig fra den Civita opplevde da vi ble etablert – og i mange år etter at vi var etablert. Den gangen måtte jeg delta i flere debatter, også i Dagsnytt 18, med bl.a. Martin Kolberg, daværende kulturminister Anniken Huitfeldt og stortingsrepresentant Håkon Haugli – alle fra Ap – som nærmest æreskjelte Civita for å være unødvendig, «tanketom», et underbruk av Høyre, en «bankesmie» og en organisasjon som brukte «fotnoter og tabeller» for å dekke over at det egentlig var en propagandamaskin. Også Raymond Johansen har vært klar på hva han mente om fenomenet.
Dette føltes selvsagt urimelig da det skjedde, men det var i en viss forstand også nyttig. Det provoserte og motiverte oss til å forsøke å gjøre det bedre – ikke bare kvantitativt, for aktiviteten har lenge vært svært høy – men også kvalitativt: Vi måtte forsøke å unngå lettvintheter, sørge for gode utredninger og ha god bakgrunn for egne meninger.
Vi får det ikke alltid til, men gradvis har vi nok blitt bedre. Utredningene våre, til sammen ca. 40 i året nå, holder nå en høyere kvalitet enn de gjorde for noen år siden. Målet er å bli enda bedre – uten at vi skal vippe over i det tungt akademiske.
Hvilken policy Agenda vil velge for seg, vet jeg ikke. Mitt håp er imidlertid at også Agenda vil legge vekt på å gjennomføre seriøse utredninger. Mange av de debattene vi nå inviteres til med Agenda – før denne tankesmien overhodet har kommet i gang – bringer oss nemlig i et dilemma: De kan gjøre tankesmiene til det vi i sin tid ble beskyldt for å være, nemlig «tanketomme» synsere, og det ønsker ikke Civita å bidra til.
Skal tankesmiene ha livets rett, må de være noe mer enn forutsigbare motdebattanter. Skal de tilføre den politiske debatten noe nytt, må de forsøke å unngå for mye strategisk kommunikasjon og stråmannsargumentasjon. Skal de komme med «friske tanker og ideer», slik Agenda sier de vil, krever det hardt arbeid. Skal man mene noe om hvilke implikasjoner Pikettys funn bør ha for Norge og norsk debatt, krever det noe mer enn at man har lest boken. Og skal man påvirke utviklingen i Norge, er det nok viktigere at de snakker med andre enn med hverandre.
Jeg ser fortsatt frem til debatter og et mulig samarbeid med Agenda – men tror de blir bedre, hvis vi har et faglig fundament å bygge dem på.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 20.5.14.