EUs grønne taksonomi skal klassifisere økonomisk aktivitet basert på klima- og miljøhensyn. Det finnes bedre løsninger for å kutte utslipp og skape grønn vekst.
Tanken bak taksonomien er å gjøre det lettere for investorer å skille mellom bærekraftige investeringer og ikke-bærekraftige investeringer. Dette kan blant annet skape tillit i markedet for grønn finans og hindre såkalt grønnvasking. Investorene kan få bedre beslutningsgrunnlag, som kan bidra til bedre fungerende markeder for bærekraftige investeringer. Den kan også gjøre det enklere for forbrukerne å velge bærekraftige tjenester og produkter.
Samtidig finnes det problemer med taksonomien. Ett problem er at systemet vil klassifisere økonomisk aktivitet med lite nyansering. De skal stemple aktivitet som bærekraftig eller ikke-bærekraftig. Dersom grønne investeringer blir mer attraktive med det nye EU-stempelet, kan det finnes sterke incentiver for å påvirke politikere eller byråkrater for å sikre at en aktivitet stemples som grønn.
På Politisk kvarter 18.12 kunne vi høre klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn og Arbeiderpartiets Espen Barth Eide diskutere hvordan Norge kunne få flest mulig av sine aktiviteter grønnstemplet. I de tilfellene der det diskuteres faktiske tiltak for å gjøre driften mer bærekraftig, kan dette være et gode. Hvis derimot ressursene blir brukt hovedsakelig på påvirkningsarbeid for å oppnå grønt stempel, oppnår man få klimagevinster. I tillegg vil det være store forskjeller mellom topp og bunn innenfor både den «bærekraftige» og den «ikke-bærekraftige» gruppen. Dette kan gi seg utslag i at næringer som er relativt trygt over grensen for sertifisering, ikke lenger har incentiver for å bedre seg ytterligere, ettersom de allerede er stemplet «grønne nok».
En omvei er en unødvendig lang vei for å nå et mål. Det er nettopp en omvei grønn taksonomi sannsynligvis vil bli. Det flytter oss mot målet om lavere klimagassutslipp, men ikke på den mest effektive måten. EU har allerede et verktøy som kunne blitt brukt for å oppnå reduserte klimagassutslipp og grønnere private investeringer. Nemlig kvotemarkedet for utslipp av CO2. I desember 2020 er kvoteprisene på sitt høyeste nivå noensinne, med rundt 31 euro per tonn CO2-ekvivalenter. Dette betyr at det aldri har vært dyrere å forurense i EU enn akkurat nå, og at EUs de facto karbonavgift er blant de høyeste i verden. Likevel er sannsynligvis kvoteprisene for lave.
IMF skrev i 2019 at man burde innføre en global CO2-avgift på minst 75 amerikanske dollar per tonn CO-ekvivalenter for å kunne nå 2-gradersmålet. Om man ønsker å nå 1,5-gradersmålet, må avgiften økes vesentlig mer. 75 dollar tilsvarer omtrent 62 euro. Dermed er kvoteprisen i EU omtrent halvparten av hva den burde være, gitt oppfyllelsen av 2-gradersmålet. EU kunne doblet kvoteprisen ganske raskt, simpelthen ved å halvere antall kvoter i markedet. Da ville prisen på å slippe ut klimagasser tilsvare den beregnede kostnaden klimagassutslipp har på kloden, og markedet ville blitt effektivt.
Høyere kvotepriser ville også skapt insentiver til hver eneste næring og bedrift om å kutte utslipp, uavhengig om de har lave eller høye utslipp i utgangspunktet. Og siden totalt lovlig utslipp er bestemt av total mengde kvoter, vil utslippet uansett bli det samme. Dermed vil man kunne investere fritt, uten å tenke spesielt på om bedriften kan stemples som bærekraftig eller ei. Politikere, både i Norge og i EU, burde starte med vi vet fungerer, fremfor å starte nye systemer med usikker effekt.
Artikkelen er publisert hos Minerva 23.12.20.