Koronapandemien har utfordret samarbeidet mellom medlemsstatene i EU, men viser samtidig at behovet for samarbeid er stort, og at det er gode muligheter for dette, gitt måten EU er organisert på.
EU er en helt særegen internasjonal organisasjon, hvor medlemsstatene på noen områder er like tett integrert som i et føderalt statssystem som USA, mens de på andre områder har bevart sin suverenitet som i en tradisjonell internasjonal organisasjon som De forente nasjoner (FN). Det vil si at det er politikkområder hvor EU i seg selv ikke er blitt gitt formell myndighet på tvers av og over medlemsstatenes suverenitet.
Helse- og sosialpolitikk er et slikt politikkområde, skatte- og avgiftspolitikk et annet. Faktisk er det langt mer av politikken som styres nasjonalt og lokalt i medlemsstatene i EU enn i EU som fellesskap. Men samtidig har EU-landene også frivillig valgt å samarbeide om en felles forvaltning av den nasjonalstatlige politikken på mange av de områdene hvor det ikke er felles lovgivning, i troen på at dette er bedre enn at alle landene fører sin egen politikk.
Et eksempel på dette er Det europeiske smittevernbyrået (ECDC), hvor også Norge deltar gjennom EØS-avtalen. Byrået skal identifisere, vurdere og varsle om smittsomme sykdommer og andre helsetrusler, og gjøre det enklere for de europeiske helsemyndighetene å vurdere, behandle og varsle om aktuelle helsefarer. Dessuten er det utarbeidet forslag og anbefalinger for håndtering av krisesituasjoner som pandemier.
Koronapandemien, den økte migrasjonen til Europa i 2015 og finanskrisen i 2010 viser alle at det er behov for økt samarbeid i Europa. Samtidig setter disse utfordringene de tradisjonelle motsetningene i EU på spissen – mellom nord og sør, mellom medlemsland med svært ulik økonomisk utvikling, mellom de som vil ha mer fellesskap og de som ønsker et løsere samarbeid, og mellom land som går i illiberal retning og de øvrige landene. Dette har gjort det vanskelig for EU å fungere som en union med felles interesser medlemsstatene imellom når situasjoner som koronakrisen oppstår, og de langsiktige økonomiske problemene den medfører skal løses.
I begynnelsen av april ble likevel finansministrene i EU enige om en redningspakke på 540 milliarder euro til medlemsland som har blitt hardt rammet av koronakrisen. Enigheten om en redningspakke bestående av akutte og mer langsiktige økonomiske tiltak, fikk den franske finansministeren Bruno Le Maire til å twitre at Europa har fattet en avgjørelse og er klar til å møte alvoret i krisen.
Detaljene i redningspakken er fremdeles ikke klare, og det er uenighet mellom medlemslandenes stats- og regjeringssjefer om hvorvidt hjelpetiltakene primært skal utformes som tilskudd eller lån. Men EU-kommisjonens leder, Ursula von der Leyen, har gjort det klart at det vil bli funnet en felles løsning fra EUs side, og har som respons på medlemsstatenes krav foreslått at det etableres et gjenreisningsfond etter koronakrisen på 323 milliarder euro som del av en økonomisk redningspakke på totalt 2 trillioner euro.
Forbundskansler Angela Merkel har sagt at Tyskland kan være villig til å øke EUs budsjett for å styrke gjenreisningsfondet, men krever i så fall at også andre land er villige til å gjøre det samme. Måten EU til slutt velger å møte konsekvensene av koronakrisen på, vil fortelle oss mer om hvorvidt EU vil bli ytterligere svekket eller styrket og gå mot et fordypet samarbeid.
Teksten er publisert i Civita-notatet Hva skjer etter koronakrisen?, som kan leses i sin helhet her: