SV vil gjeninnføre arveavgiften som Solberg-regjeringen fjernet i 2014.
SV ønsker ikke å innføre nøyaktig den samme avgiften, men vil utrede alternative måter å gjøre det på. Såvidt jeg har forstått, har SV fremmet flere ulike forslag i Stortinget, og det siste forslaget, som ble fremmet sammen med Rødt, hadde følgende ordlyd:
«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan en progressiv arveskatt med høyt bunnfradrag kan utformes. Resultatene av utredningen skal presenteres sammen med forslaget til statsbudsjett for 2021.» (Forslaget ble nedstemt.)
Ifølge Kari Elisabeth Kaski (SV) har SV vurdert bunnfradrag på alt fra fem til 50 millioner kroner.
Arbeiderpartiet har så langt avvist at partiet har planer om å gjeninnføre arveavgiften. Men avvisningen skurrer litt. Det virker som at Arbeiderpartiet er mest opptatt av å kritisere SVs forslag, og at partiet ikke kan garantere at det selv ikke kommer med et forslag, for eksempel i forbindelse med programprosessen foran 2021. Arbeiderpartiet vurderte å gjeninnføre arveavgift før 2017, men droppet det.
Saken ble diskutert i Politisk kvarter forleden – uten at vi kom noe nærmere en konklusjon om hva de rødgrønne partiene vil gå til valg på i 2021. Det eneste vi vet, er at SV og Rødt vil gjeninnføre en arveavgift, mens Arbeiderpartiet foreløpig ikke har noen planer om det. Hva Arbeiderpartiet til slutt vedtar som sitt program for 2021 – 25, får vi vite først våren 2021.
Dermed var ikke Politisk kvarter så veldig opplysende for de lytterne som måtte være interessert i å vite – eller i det minste få noen signaler om – hva som vil skje etter valget i 2021, dersom det blir et regjeringsskifte.
Men det var også andre grunner til at Politisk kvarter kunne virke villedende:
For det første ble det etterlatt et inntrykk av at regjeringen kun fjernet arveavgiften uten å gjøre noe annet. Men det stemmer ikke. For samtidig med at arveavgiften ble fjernet, innførte regjeringen et nytt skatteprinsipp, nemlig kontinuitetsprinsippet, som også sikrer skatt på arv. For dem som ikke er eksperter på skatt (hvilket inkluderer meg selv), er det litt komplisert, men jeg skal forsøke å illustrere det enkelt:
Hvis man før arvet en liten familiebedrift, måtte man umiddelbart betale avgift på denne arven. For noen kunne det være så vanskelig at de ble tvunget til å selge hele eller deler av bedriften – eller legge den ned – for å få råd til å betale avgift. I praksis var det nok mer vanlig at systemet førte til “konstruerte” generasjonsskifter der man planla seg ut av problemet ved å overføre verdiene til barna mens verdiene fremdeles var lave.
Dersom de som arvet, valgte å selge hele eller deler av bedriften, måtte de også betale skatt på gevinsten, det vil si den verdiøkningen som hadde skjedd fra arvetidspunktet til salgstidspunktet.
Hvis man i dag arver en slik familiebedrift, kan det skje på et mer naturlig tidspunkt, og man behøver ikke å betale noe idet man mottar arven. Bedriften kan altså drives videre uten at det skaper store likviditetsutfordringer for den som mottar arven. Men når eller hvis bedriften likevel selges helt eller delvis og verdier tas ut til privat forbruk, for eksempel fordi den som har mottatt arven, heller vil ha frie midler enn å drive bedriften videre, må gevinsten beskattes. Det nye er at gevinsten, og dermed skatten, nå normalt vil bli (mye) høyere enn under det gamle regimet – fordi det som beskattes, er verdiøkningen fra “tidenes morgen”, altså fra bedriften ble kjøpt eller etablert av arvelater, til salgstidspunktet.
Mange mener at det nye prinsippet over tid vil gi (mye) større skatteinntekter til staten enn det gamle systemet. Den gamle arveavgiften ga bare et lite proveny til staten.
Jon Hustad har skrevet mer utførlig om det nye skatteprinsippet her.
Regjeringen selv forklarer det her.
Og som sagt: Denne omleggingen av skattesystemet, som viderefører beskatning av arv på en annen måte, ble overhodet ikke nevnt i Politisk kvarter.
For det andre ble det sagt at OECD har anbefalt Norge å gjeninnføre en arveavgift. Det er riktig, men det er en opplysning som må sees i sammenheng med at OECD er skeptisk til formuesskatt og klart i favør av å fjerne formuesskatt på arbeidende kapital. Det er for øvrig interessant at Kari Elisabeth Kaski argumenterer for en gjeninnføring av arveavgift fordi Norge ikke bør være eneste land (eller egentlig et av få land) som ikke har det – mens hun også argumenterer for å opprettholde og øke formuesskatten, selv om Norge er nesten eneste land som har formuesskatt.
For det tredje ble det argumentert med at arveavgift bør gjeninnføres fordi det såkalte Arveavgiftsutvalget har anbefalt det. Men det ble ikke nevnt at utvalget var delt, og at mindretallet blant annet advarte mot kontinuitetsprinsippet, fordi det kunne føre til en skatteskjerpelse. Det ble heller ikke nevnt at utvalget ikke hadde til oppgave å vurdere formuesskatten, men likevel uttalte at det ut fra fordelingshensyn var bedre å beskatte arv enn formue. Men viktigere enn dette er at utvalgsinnstillingen er fra 2000, hvilket gjør den lite relevant: Den gangen betød formuesskatten lite, og utbytteskatten som vi har i dag, var knapt påtenkt. Dagens utbytteskatt ble innført i 2005/06 – samtidig som det ble lovet at formuesskatten skulle trappes ned og fases ut. Det siste skjedde ikke, og dermed har den samlede eierbeskatningen økt kraftig i årene siden. Eierbeskatningen (det vil formuesskatten på arbeidende kapital og utbytteskatten) er omlag 15-doblet siden 2005/06 og utgjør i dag over 30 milliarder kroner.
Og for det fjerde: I programmet ble det hevdet at professor Jarle Møen mener at det er “uten rot i forskning” når noen påstår at en gjeninnføring av arveavgiften vil være problematisk for norske eiere. Men det er ikke dette Møen har sagt. Det han har sagt, er at det er “uten rot i forskning” å mene at en gjeninnføring av arveavgiften – samtidig som det nye skatteprinsippet og formuesskatten blir opprettholdt – vil være svært skadelig for norske bedrifter. Møen har rett i at det ikke fins forskning som beviser at en slik “skattecoctail” vil være et problem. Men han har heller ingen forskning som dokumenterer det motsatte. Det mangler rett og slett mye forskning, særlig empirisk forskning, på formuesskatten.
Jeg tror alle partier (kanskje unntatt Rødt) er enige om at den gamle arveavgiften hadde uheldige utslag for helt vanlige mennesker som arvet hus og hytter. Ingen vil derfor ha tilbake arveavgiften akkurat slik den var.
Nå snakkes det derfor mer om “de rike” og “de rikeste”, det vil si næringsformue.
Og nettopp her er vi ved poenget: Dersom det skal innføres en ny arveavgift, må denne sees i sammenheng med 1) det nye skatteprinsippet som ble innført da den gamle arveavgiften ble fjernet, 2) formuesskatten, som norske eiere er temmelig alene om å betale og 3) den kraftige økningen i eierbeskatningen som har funnet sted de senere år. Jeg tror nesten ingen land har både arveavgift og formuesskatt. Sverige, for eksempel, har ingen av delene.
Det norske politikere må spørre seg om, er hvor mye ekstra skatt norskeide bedrifter, lokale eiere og familiebedrifter kan tåle i forhold til sine offentlige og utenlandske konkurrenter. En slik særnorsk skattemiks vil ha en kostnad i form av tapte investeringer, spesielt i nye bedrifter og i små og mellomstore bedrifter, som er helt avhengig av privat norsk risikokapital for å bli etablert og vokse.
Det finnes argumenter både for og mot gjeninnføring av en arveavgift. Men dette kan ikke diskuteres isolert – uten å se all bedrifts- og eierbeskatning i sammenheng.
Det vi snakker om, er tross alt bedrifter og arbeidsplasser landet rundt.
Innlegget var publisert på Clemets blogg 6. februar 2020.