Civita

  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring

Civita

Meny Lukk Meny Søk
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Velferd og den nordiske modellen

Røde forskere er et problem, også i ulikhetsdebatten

Publisert: 20.12.2019
Kristin Clemet Kristin Clemet

 

Norske forskere er, i likhet med journalister, langt mer venstrevridde enn befolkningen generelt.

Forskerforbundet undersøker med jevne mellomrom hva forbundets medlemmer har stemt eller vil stemme, og bildet som tegnes, er veldig tydelig: Både i 2009, i 2013 og i 2017 var Forskerforbundets medlemmer langt mer venstrevridde enn befolkningen generelt.

Jeg vet ikke hvor representative Forskerforbundets medlemmer er for forskerne i Norge. Men det er antagelig liten grunn til å tro at bildet ville sett veldig annerledes ut, dersom man hadde gjennomført en undersøkelse blant alle forskere.

Da Forskerforbundet gjennomførte den siste medlemsundersøkelsen sin – i januar 2017 – svarte over 56 prosent at de ville stemme Rødt, SV eller Arbeiderpartiet – mot i underkant av 36 prosent i befolkningen som helhet som stemte på disse tre partiene i selve valget. Hvis vi tar med Senterpartiet og MDG, blir tallene i overkant av 68 og 49 prosent.

Nå kan det jo tenkes at Forskerforbundets medlemmer stemte annerledes ved selve valget – det får vi vite mer om neste gang forbundet lager en slik undersøkelse og spør hva de faktisk stemte. Men sannsynligheten er liten. Når vi ser på faktisk stemmegivning i både 2009 og 2013 ser vi det samme mønsteret: Både de røde partiene Rødt, SV og Ap, og de rødgrønne partiene Rødt, SV, Ap, Sp og MDG, ligger 15 – 20 prosentpoeng høyere blant forskerne enn de gjør i befolkningen generelt.

At forskere har politiske holdninger og meninger er selvsagt helt uproblematisk. Alle mennesker har det.

Men det kan være problematisk, dersom disse holdningene og meningene holdes eller forsøkes holdt skjult, samtidig som man er uvillig til å erkjenne og diskutere hvordan de, på ulike måter, påvirker forskernes arbeid.

Det finnes ingen normfrie rom. Vi påvirkes alle av vår overbevisning, våre holdninger og meninger. Derfor er det viktig å være seg dette bevisst, for eksempel når man deltar i offentlig debatt. Prøver han eller hun, etter beste evne, å være objektiv? Hadde det, for god ordens skyld, likevel vært riktig å redegjøre for eget politisk ståsted?

I Norge vil vi gjerne føre kunnskapsbasert politikk, og mye ligger til rette for at vi kan gjøre det. Samtidig er ikke forholdet mellom fag og politikk uproblematisk. For akkurat som forskningen og forskerne kan være politiserte, har mange politikere en tendens til å velge den forskningen som passer deres politiske syn best. Begge deler er lite fruktbart.

Dette behøvde heller ikke å være noe problem, hvis det var et stort og balansert mangfold av politiske holdninger blant forskere. Men det er altså ikke tilfellet. Hele fagfelt domineres av forskere med nokså like politiske holdninger.

Politiske holdninger blant forskere kan komme til uttrykk på mange måter – for eksempel i hvilke spørsmål som blir stilt, hva det forskes på, hvordan forskningsresultatene blir brukt og tolket og hvilket bidrag de gir til den offentlige debatt.

Innenfor velferds- og skoleforskningen, for eksempel, er det svært mye ideologisk forskning. Ofte er den  lett å få øye på for den som kan noe om disse feltene. Andre ganger er det politiske elementet ikke like lett å se, fordi det på overflaten og isolert sett ser ganske nøytralt ut, eller fordi man ikke selv har kunnskap nok til å gjennomskue det.

Et eksempel på det siste kan hentes fra dagens Klassekampen.

Der får vi vite at “økonomar kritiserer ulikskapsskrytet til regjeringa”. Økonomene det siktes til, er tre forskere: Eric Nævdal fra Frisch-senteret, Rolf Aaberge fra SSB og Kalle Moene fra UiO.

Kalle Moene er åpen om sitt politiske ståsted på venstresiden, og at han har stemt eller stemmer SV. Eric Nævdal er medlem av Rødt. Hva Aaberge stemmer vet ikke jeg, men la meg si det slik: Sannsynligheten for at han stemmer det samme som hun de kritiserer, nemlig Siv Jensen, må betraktes som noe nær null. Og sannsynligheten for at han stemmer på et parti på venstresiden, er altså ganske stor.

Det påfallende med dette oppslaget er ikke det som sies, for nesten alt som står der, er i grunnen riktig: Gini-koeffisienten måler ikke alt. En liten endring i Gini-koeffisienten sier i grunnen lite. En grunn til at Gini ikke forteller alt, er at vi ikke har regnet med tilbakeholdte overskudd i holdingselskap, og tar vi med det, blir ulikheten større. Ulikhet er så komplisert at det nesten ikke nytter å måle det – vi må se på helheten og for eksempel se på Moenes “gnier-indeks”, som viser hvor gjerrig blant andre Norge er overfor de fattige i verden.

Grunnen til at jeg sier at dette bare “nesten” er ok, er at veldig mye av det som sies, kan problematiseres, både faglig og politisk. Det er for eksempel rart, som Nævdal påpeker, at enhver økning i Gini viser at ulikheten går opp, mens en nedgang ikke viser at den går ned. Og det er unyansert av Aaberge ikke å nevne om en eventuell inkludering av tilbakeholdte overskudd (og tap, antar jeg) endrer Norges relative posisjon i ulikhetsstatistikken, siden det er helt uklart for oss lesere om andre land regner med dette. Og: Det er selvsagt mange ulike og helt legitime syn på hvordan rike land best kan bidra til å redusere fattigdommen i fattige land, og som “gnier-indeksen” til Moene ikke forteller noen ting om. At den sier noe om gjerrighet er dessuten høyst tvilsomt.

Og hvorfor er ingen av dem interessert i forhold som kan trekke i retning av mindre ulikhet, slik The Economist skrev om forleden?

Men når dette er sagt, så mener jeg altså likevel at disse tre forskerne kommer med helt greie advarsler til regjeringen når den og andre skryter av at ulikheten – målt ved Gini-koeffisienten – gikk ned siste år.

Det som gjør oppslaget påfallende og politisk, er at det virker utenkelig at disse tre forskerne ville kommet den borgerlige regjeringen til unnsetning ved å nyansere bildet, dersom tallene hadde pekt en annen vei.

La oss tenke oss at Gini-koeffisienten hadde vist at ulikheten gikk litt opp siste år, og at det var regjeringen som forsøkte å nyansere bildet ved å fortelle oss at Gini-koeffisienten måler ikke alt. En liten endring i Gini-koeffisienten sier i grunnen lite. En grunn til at Gini ikke forteller alt, er at vi ikke har regnet med gratis offentlige tjenester, og tar vi med det, blir ulikheten lavere. Ulikhet er så komplisert at det nesten ikke nytter å måle det – vi må se på helheten og for eksempel legge vekt på at Norge er et av verdens mest vellykkede land med verdens største offentlige sektor og verdens mest sjenerøse velferdsstat – og med verdens største bistandsbudsjett.

Hva hadde de tre forskerne sagt da?

Hadde de sluttet seg til regjeringens vurdering – eller hadde de kalt det “ulikhetsskryt”?

 

Innlegget er publisert på Clemets blogg 19.12.19.

 

Del denne artikkelen:

Relaterte artikler

  • «Forskere er ikke uten verdier og politiske holdninger»

    11. februar 2020

    Kristin Clemet svarer leder av Forskerforbundet, Guro Elisabeth Lind i Forskerforum.

    Les mer »
  • Ulikhetsdebatten

    6. mai 2017

      Trond Giske (Ap) mener at «de økende forskjellene i Norge blir valgkampens viktigste sak».  Også SV og Rødt vil gjøre økonomisk ulikhet til hovedsak. Diskusjonen om hvordan vi kan bevare små forskjeller er viktig. Det foreligger veldig mye interessant […]

    Les mer »
  • Ulikhetsdebatten

    11. august 2016

    «Jeg tror diskusjonen om hvordan man kan forebygge store og uheldige økonomiske forskjeller, ville blitt bedre dersom den ikke bygget på så mange innbilte og påståtte uenigheter som Reegård fra LO og Kaski fra SV bærer til torgs.» Kristin Clemet i Vårt Land.

    Les mer »
  • Forskere gründer ikke nok bedrifter

    16. oktober 2015

    «Det er bra at Regjeringen satser på presåkorn og kapital til tidligfasen i en bedrift, men det ser ut til at satsingen på samarbeid mellom forskere og universiteter gjennom såkalte TTO’er ikke har vært vellykket.» Mathilde Fasting blogger:

    Les mer »
  • Røde forskere er et demokratisk problem

    11. mars 2013

    «Det er viktigere å heve andelen Frp-ere ved norske universiteter, enn andelen kvinner», skriver religionshistoriker i Civita, Torkel Brekke, på NRK Ytring. «Det er en langt større trussel mot mangfold i forskningen i Norge, at forskere jevnt over har røde partipreferanser.»

    Les mer »

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »

Akersgaten 20, 0158 Oslo
E-post: civita@civita.no
Telefon: 40 00 22 77

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på her og få siste nytt rett i innboksen:

Om Civita

Civita arbeider for økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, for å fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Civita skal realisere sitt formål gjennom utredninger og analyser, deltakelse i samfunnsdebatten, skolering, møter og seminarer.

Realiseringen av Civitas formål er betinget av økonomisk støtte fra et mangfold av private bidragsytere.

Les mer »