Klassekampen rapporterer for tiden fyldig fra Fellesforbundets landsmøte i Folkets Hus, primært om den interne striden om EØS-avtalen.
Enkelte av forbundene i den overordnete alliansen er svært skeptiske til den frie bevegelsen av arbeidskraft mellom EØS-landene. Motstanden er forståelig når lønninger og arbeidsforhold er under press, slik særlig deler av byggenæringen, transportsektoren og industrien har opplevd.
Men EØS-avtalen handler som Fellesforbundet om en overordnet allianse med et felles regelverk for norske bedrifters viktigste marked.
Riktignok er det handlingsrom i EØS-avtalen som i liten grad eller aldri har vært forsøkt brukt fra norske myndigheters side. Men når landsmøtedeltakere i Fellesforbundet trekker frem sosial dumping, arbeidslivskriminalitet, og svekking av organisasjonsgraden og arbeidslivsreguleringer som et grunnlag for å si opp avtalen, må vi spørre om disse problemene skyldes EØS-avtalen eller manglende oppfølging nasjonalt, og ikke minst manglende moral i de utsatte næringene.
I alle tilfeller har den sittende firepartiregjeringen, i sitt arbeidsprogram for samarbeidet mellom Norge og EU i 2019, tatt opp disse utfordringene og krevd at Norge må delta i EUs nye arbeidslivsbyrå som blant annet skal bekjempe sosial dumping og arbeidslivskriminalitet på tvers av landegrensene i Europa.
Utfordringene med sosial dumping vil vi også kunne oppleve dersom ikke lønns- og arbeidsvilkår i land norske bedrifter eksporterer til, blir bedre enn i dag: EØS-avtalen er ikke et ras mot bunnen, slik mange motstandere påstår, men et forsøk på å bevege alle de 31 landene i samarbeidet mot høyere standarder på reguleringer i arbeidslivet.
Når det gjelder arbeidslivskriminaliteten, er det et anliggende for kontrollerende myndigheter og for den enkelte arbeidsgiver, arbeidstaker og ikke minst noe vi som kjøper varer og tjenester må motarbeide.
Det har i seg selv ikke noe med EØS-avtalen å gjøre.
Innlegget var publisert i Klassekampen onsdag 16. oktober 2019.