Ole Gjems-Onstad skriver i DN torsdag 8. august om hvorfor det ikke er meningsfylt å snakke om nullskattytere og refererer til en Civita-rapport, «Skatt og samfunnsbidrag». Den omtaler hva som betales i skatt av mennesker i formuesskatteposisjon. Han skriver at vi ikke har inkludert selskapsskattebidraget, men det stemmer ikke. Vi gjør derimot et poeng av å vise at selskapsskatten er et viktig skattebidrag fra mennesker med formue i arbeidende kapital.
Blant annet skriver vi at i den øverste netto likningsformuesgruppen over 100 millioner kroner er det gjennomsnittlige utvidede skattebidraget minst 12,6 millioner kroner. Selskapsskattebidraget er hoveddelen, med 56,8 prosent, etterfulgt av formuesskatt på næringsrelatert kapital med 23,6 prosent og inntektsskatt utenom formuesskatt på 17,8 prosent. Dette er over 100 ganger mer enn det gjennomsnittlige skattebidraget i Norge.
I analysene vi har gjort av nullskattytere ser vi på det personlige skattebidraget, uten selskapsskatten, og finner at det også med denne definisjonen over tid ikke er mulig å være nullskattyter i Norge om formuesskatten på arbeidende kapital fjernes.
Vi er enige i premisset fra Ole Gjems-Onstad om at selskapsskatten er en skatt som eierne betaler gjennom selskapet, men vi vet også at dette er noe som ofte utelates i skattedebatter. Derfor viser vi også i analysen at selv personer i en identifisert gruppe med stor formue som i ett enkeltår ikke betaler personlig skatt, noe som ofte skyldes at virksomheten de driver går med tap, likevel bidrar til samfunnet ved sitt bedriftseierskap.
Vi mener, som Gjems-Onstad, at det å snakke om nullskattytere ikke er meningsfylt i debatten om formuesskatt på arbeidende kapital. Mennesker som har formue i Norge, betaler skatt.
Artikkelen er på trykk i Dagens Næringsliv 10.8.19. Se også: