Arbeiderpartiets kritikk av profitt bør bekymre moderate velgere

Arbeiderpartiet har i moderne tid hatt et pragmatisk syn på profitt. Nå er de med på å spre uheldige myter om private velferdstjenester, skriver Lars Kolbeinstveit i Minerva.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 3. juli 2019

Historisk har det vært slik at Ap har lagt seg til venstre når den radikale venstresiden har styrket seg. Det samme ser vi at skjer i dag, blant annet når Masud Gharahkhani (Ap) argumenterer mot profitt i VG 1. juli. Hvorvidt Aps kamp mot profitt skyldes frykt for velgerflukt til SV og Rødt, eller nye egne tanker om profitt, er usikkert. Ideelt sett bør vi ta partiers standpunkt på ordet. Og i så fall er utvilsomt Ap inne på et mye mer radikalt spor enn før.

Hva er profitt?

Et av hovedargumentene venstresiden bruker er at skattepenger skal gå til velferd – ikke til profitt. Dette uttrykker et ganske misforstått syn på hva profitt er. At politikere ikke bør sløse med offentlige midler er noe også høyresiden er opptatt av, men synet på profitt er mer pragmatisk. Det er en grunnleggende misforståelse at vår økonomi er delt inn slik at kun privat etterspørsel bør gå til profitt. Også det offentlige kjøper – for våre felles skattepenger – tjenester og varer fra det private. Hadde dette ikke vært mulig hadde vi hatt et helt annet økonomisk system og vår velstand og velferd hadde vært mye lavere. Min tidligere kollega, Anne Siri Koksrud Bekkelund, skriver mer om hva profitt betyr i et Civita-notat: «Profitt er en belønning til den eller de aktørene som klarer å levere bedre og/eller mer kostnadseffektive tjenester enn andre.»

En vanlig, men forhastet, antagelse fra enkelte på venstresiden er at profitten kun er mulig ved å kutte i kostnader, som svekker tilbudet til brukerne og hemmer de ansattes arbeidsvilkår, lønn eller pensjon. Denne antagelsen trenger ikke med nødvendighet være helt feil, men svaret på utfordringen er å regulere markedet og arbeidsvilkår godt – ikke å forby selve profitten.

Profitt i form av høye utbytter kan også tyde på mangel på konkurranse, dårlig regulering eller at overskudd ikke brukes til å utvikle virksomheten bedre. Dette er likevel ikke et argument mot profitt, men det er et argument for å skattlegge utbytte relativt mye mot at andre skatter holdes lavere, eller for eksempel at formueskatten fjernes. Dette var også i sin tid Stortingets intensjon, men ble som vi vet aldri gjennomført.

Et annet, men sentralt, argument for profitt er at vi med monopol har vanskeligheter for å vite om vi kunne fått bedre tjenester på en annen måte fordi vi ikke har noe sammenligningsgrunnlag. I tillegg frarøves brukerne makt og mulighet til å utrykke sine preferanser gjennom valgfrihet.

Kvalitet er avgjørende

Det som er avgjørende for hvorvidt skattepengene brukes på en god måte, burde være kvaliteten på det entreprenøren leverer, og til hvilken pris han leverer.

Er prisen høy og kvaliteten dårlig, kan det tyde på at kommunen er en dårlig kjøper, eller at det er mangel på konkurranse i markedet. Er kvaliteten høy og prisen rimelig, kan det tyde på kommunen har valgt en god entreprenør, som kan konkurrere på både kvalitet og pris. Samtidig driver han gjerne effektivt, slik at han får profitt. De som over tid ikke klarer å gå med overskudd, taper penger og blir utkonkurrert.

Det er derfor overskudd er grunnleggende i en markedsøkonomi. Skal vi skape arbeidsplasser, trengs det både arbeid og kapital. Akkurat som det er rimelig at de som arbeider, får lønn, er det rimelig at de som investerer egne og lånte penger, har en mulighet til å få avkastning på pengene, hvis de driver godt og effektivt innenfor gitte rammer.

Velferd eller profitt?

Den vanligste misforståelsen er at målet om å tjene penger utelukker at man også kan ha andre mål. Hvis Ap og andre på venstresiden har rett i at enten kan skattepengene gå til velferd, eller profitt, burde jo ingen ønsket private velferdstjenester. Virkeligheten ser helt annerledes ut. Undersøkelser viser for eksempel at foreldre er litt mer fornøyde med private barnehager. Det at noen tjener penger på tjenester og varer de selger, betyr selvsagt ikke at tjenesten og varen ikke blir levert.

Politikere burde konsentrere seg om å regulere markeder godt og skape gode rammebetingelser som ivaretar ulike hensyn: brukere, ansatte og investorer. Forbud mot profitt er i denne sammenheng en avsporing, som det er urovekkende at et ellers markedsvennlig Ap nå tar til orde for. Det er uheldig at også Ap sprer myter om at private i velferden «handler om størrelsen på lommeboka avgjør hvilket tilbud du får.»

Ulikhet

For å hindre ulikhet, og at størrelsen på lommeboka blir avgjørende, har vi i fellesskap organisert etterspørselen etter mange velferdstjenester i Norge. Men skal offentlig sektor ha mulighet til å være såpass omfattende som vi ønsker, er det avgjørende at ressurser utnyttes effektivt, og at vi får til produktivitetsvekst der det er mulig, selv om det av og til er vanskeligere fordi tjenestene er arbeidsintensive.

Arbeiderpartiet og markedsøkonomien

Det mer pragmatiske synet på profitt hvor også privat næringsliv er viktig for velstand, velferd og valgfrihet har på mange måter vært noe Ap har vært tilhenger av i moderne tid. For eksempel ville vi nok hatt problemer med å få til full barnehagedekning uten de private aktørene. Også andre velferdstjenester som fastleger eller sykehjem har stort innsalg av private og ideelle.

At Rødt og SV, samt den mer radikale delen av fagbevegelsen, har et mer kompromissløst syn på profitt, er ikke så overraskende eller noe nytt. Men at Arbeiderpartiet legger seg såpass langt til venstre er spesielt og urovekkende med tanke på at det er en fri markedsøkonomi kombinert med en sterk stat som legger grunnlaget for vår velstand. Det er dette som danner grunnlaget for at vi kan holde oss med rause og skattefinansierte velferdsordninger.

Innlegget var publisert i Minerva 2. juli 2019.

Publisert: 24. august 2022