Rød-grønn planøkonomi er ikke veien til grønn vekst

Mens regjeringen søker å forenkle det næringspolitiske virkemiddelapparatet, innvarsler et rødgrønt notat oppsiktsvekkende styringsambisjoner. Lars Peder Nordbakken i DN.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 30. juni 2019

I det nylig lanserte Agenda-notatet «Grønn vekst for framtida» har de næringspolitiske talspersonene for Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, med Agenda som sekretariat, skissert en alternativ nærings- og industripolitikk. Deres utgangspunkt er at grønn vekst både er mulig og nødvendig for å lykkes med rettferdig omstilling til en bærekraftig fremtid. Vel og bra.

Når de rødgrønne talspersonene deretter påstår at en vellykket grønn omstilling krever «et endelig farvel med dagens næringspolitikk», som skal erstattes av en «aktiv og retningsgivende 2830nærings- og industripolitikk», begynner det å bli interessant – og samtidig problematisk. Notatet inneholder ingen drøfting av alternative veier til bærekraftig næringsutvikling og grønn vekst.

Spesielt problematisk er det at flere av målene og forslagene er vanskelige å forene med grunnleggende forutsetninger for en velfungerende markedsøkonomi. Innholdet peker snarere i retning av en eldre modell med sterke innslag av statlige direkteinngrep og en ambisiøs planøkonomisk styringsstat utstyrt med vide fullmakter som næringsaktør. Her er fire eksempler:

Ressursproduktiviteten skal tredobles innen 2040: Alle bedrifter og næringer skal rapportere, kontrolleres og belønnes med skattefordeler, eller straffes med skatteulemper, med utgangspunkt i oppnådd fysisk ressursproduktivitet. Hvordan dette skal skje, og til hvilken kostnad, sies det ikke noe om.
Norsk industrieksport utenom olje og gass skal dobles innen 2040: Det skal utvikles en «nasjonal eksportstrategi» hvor virkemidler som nye statlige direkteinvesteringer, strategisk utøvelse av aktivt statlig eierskap, «strategiske partnerskap med næringslivet» og mer statlig risikotagning i teknologiutvikling inngår.
Det skal settes sektordefinerte klimamål som forplikter både myndigheter og næringsaktører, og som åpner for et bredt spekter av virkemidler.
«Staten skal bidra til å fylle hull i grønn næringsutvikling som er langsiktig og en del av verdikjeder der norske aktører deltar i ulike faser».

En politikk som vil detaljstyre et lands næringsutvikling med fysiske ressursmål, konkrete mål for industrieksport, partnerskap med næringsliv og enkeltbedrifter, sektordefinerte klimamål og identifiserte nasjonale «hull» i verdikjeder, står i et tydelig spenningsforhold til spilleregler for en åpen og konkurransebasert markedsøkonomi.

Notatet inneholder flere eksempler i samme retning. Derimot finner vi ingen prinsipper som setter grenser for statens næringspolitiske maktutøvelse. Det er ganske oppsiktsvekkende, tatt i betraktning våre mange dårlige erfaringer med planøkonomiske ambisjoner, selektiv næringspolitikk, direkte statsinngrep og en ekspanderende stat med tiltagende styringsproblemer.

Ikke overraskende er store deler av notatet sterkt farget av de omstridte ideene til økonomen Mariana Mazzucato om innovasjon og statens retningsgivende lederrolle. Omfavnelsen av Mazzucato er tilsynelatende så ukritisk at hovedfortellingen i boken «The Entrepreneurial State» (2013) gjentatte ganger blir omtalt som «det vi nå vet om innovasjon».

Uansett: De rødgrønne talspersonene kan umulig ha stilt seg mange kritiske spørsmål om mulige utilsiktede konsekvenser av sin selverklærte «aktive» næringspolitikk. Spørsmålene er mange: Hvordan har de tenkt å sikre likebehandling, virksom konkurranse, produktive incentiver, og dessuten styre unna problemer med maktkonsentrasjon, styringssvikt, privilegiejakt, politisk «rent seeking» og andre insider-outsider problemer som politikken deres inviterer til?

Men det aller viktigste spørsmålet kan fort vise seg å bli dette: Hvordan er det mulig å skape rettferdig og dynamisk grønn vekst uten å være opptatt av 1) å styrke tilgangen til privat kompetent kapital og incentivstrukturen i det naturlige økosystemet rundt ambisiøse gründere, 2) og uten å ta markedet mer effektivt i bruk gjennom innføring av bredt anlagt C0₂-prising med omfordelende kompensasjon? Ingenting av dette er berørt i det 45 siders rødgrønne notatet.

Men det finnes også andre ubesvarte spørsmål: Som hvordan man ser for seg at det rødgrønne frislippet av nye statlige virkemidler er tenkt å fungere sammen med både den etablerte statlige eierskapspolitikken, og ikke minst det omfattende næringsrettede virkemiddelapparatet som allerede f30innes. Virkemiddeljungelen blir i hvert fall ikke mer oversiktlig med forslagene fra de rødgrønne.

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 28. juni 2019. Se også: