For oss som sitter på sidelinja er det alltid vanskelig å tolke Donald Trump. Er han dum eller er han strategisk? Er han en bråkebøtte som aldri vil gjøre alvor av sine autoritære eskapader, eller er han farlig?
Samtidig diskuteres det om det er smart å gi Trump for mye oppmerksomhet, kanskje særlig når det gjelder alle de rablende twitter-meldingene hans. For Trump er en hyperaktiv president. Å gi ham oppmerksomhet gir ham bare the upper hand, hevder noen. Trump er smartere enn de vi tror, hevdes det. All twitringen er bare forsøk på å avlede oppmerksomheten bort fra det som egentlig skjer under Trumps presidentskap. Mon det?
Andre, som den konservative, men nådeløse, Trump-kritikeren David Frum mener det er helt motsatt. At det vi ser på Twitter er det vi får. Trump er like rablende som det han utgir seg for å være, og det han ønsker finner vi i hans mangel på impulskontroll i sosiale medier.
Men Frum drar den lengre. Han mener at pressen er for snille med Trump. Pressen bruker altfor lite ressurser på å gå i sømmene på de utallige løgnene. Pressen dekker ikke tilstrekkelig de mange autoritære utlegningene hans. På den måten mener Frum at mediene utilsiktet er til Trumps fordel. Men ikke slik en del andre hevder, at pressen gjør så mye narr av Trump – og dermed også velgerpotensialet hans – at han bare blir mer populær. Problemet er ifølge Frum at pressen ikke går dypere og gjør sin plikt som maktens voktere:
«Relativt til sannheten har prestisjepressen i dette landet en Pro-Trump-bias. Relativt til sannheten får Trump enklere dekning enn han fortjener.»
Frum har langt på vei rett. Det betyr ikke at pressen, verken i USA eller her hjemme, ikke er kritiske til Trump. Tvert i mot. Men det betyr at analysene ofte mangler. Og ikke minst hviler det en «frykt» for å fremstå som politiserende i selve nyhetsbildet. Også i NRK blir Trumps uttalelser tidvis formidlet på «nøytralt» vis, uten at de blir undersøkt.
Og her er vi ved en kjerne i problemstillingen. For i en normal verden, med normale politikere, er det viktig at pressen ikke overpolitiserer. Det er et viktig ideal for en presse som også skal være virkelighetsformidlende. Derfor overlates kritisk gransking til kommentatorene og ikke i selve nyhetsbildet.
Kanskje er det også slik at den del medier er litt fanget av den høyrepopulistiske agendaen, som stadig setter seg i offerposisjon. Alt snakket fra det holdet om «hovedstrømsmediene» og «liberale eliter» gir – muligens – avkastning. For har ikke de som støtter Trump og andre demagoger rett på å få sin politikk og sine ledere presentert på en nøytral måte?
Her hjemme heter det i Vær varsom-plakaten at «Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.» Så hvorfor skal Trump få mer negativ omtale enn Obama? Det er jo derfor de såkalte alternative mediene har oppstått. Det er et falskt premiss. Trump og Obama er ikke sammenlignbare størrelser.
Obama gjorde mye diskutabelt, men det var politiske avgjørelser som lå til grunn. Det vil alltid være mat for kommentariatet. Trumps adferd og løgnaktighet er derimot på et fundamentalt, sivilisatorisk og demokratitruende nivå. I tillegg er det stor usikkerhet om hva som er formålet med alle løgnene til Trump og republikanerne. Både Washington Post og New York Times har som journalistisk rutine å presentere Trumps uttalelser nøytralt i en kolonne, men med godt synlig faktasjekk ved siden av. Ideelt sett burde altså mediene bruke mer ressurser og mer tid på faktasjekk og kritisk gransking av hva som kommer ut av Det hvite hus, eller fra andre «trumpister», også her hjemme, som etter hvert har kolportert den samme løgnaktigheten.
Men Frum drar den lengre. Han mener at pressen er for snille med Trump. Pressen bruker altfor lite ressurser på å gå i sømmene på de utallige løgnene. Pressen dekker ikke tilstrekkelig de mange autoritære utlegningene hans. På den måten mener Frum at mediene utilsiktet er til Trumps fordel. Men ikke slik en del andre hevder, at pressen gjør så mye narr av Trump – og dermed også velgerpotensialet hans – at han bare blir mer populær. Problemet er ifølge Frum at pressen ikke går dypere og gjør sin plikt som maktens voktere:
«Relativt til sannheten har prestisjepressen i dette landet en Pro-Trump-bias. Relativt til sannheten får Trump enklere dekning enn han fortjener.»
Frum har langt på vei rett. Det betyr ikke at pressen, verken i USA eller her hjemme, ikke er kritiske til Trump. Tvert i mot. Men det betyr at analysene ofte mangler. Og ikke minst hviler det en «frykt» for å fremstå som politiserende i selve nyhetsbildet. Også i NRK blir Trumps uttalelser tidvis formidlet på «nøytralt» vis, uten at de blir undersøkt.
Og her er vi ved en kjerne i problemstillingen. For i en normal verden, med normale politikere, er det viktig at pressen ikke overpolitiserer. Det er et viktig ideal for en presse som også skal være virkelighetsformidlende. Derfor overlates kritisk gransking til kommentatorene og ikke i selve nyhetsbildet.
Kanskje er det også slik at den del medier er litt fanget av den høyrepopulistiske agendaen, som stadig setter seg i offerposisjon. Alt snakket fra det holdet om «hovedstrømsmediene» og «liberale eliter» gir – muligens – avkastning. For har ikke de som støtter Trump og andre demagoger rett på å få sin politikk og sine ledere presentert på en nøytral måte?
Her hjemme heter det i Vær varsom-plakaten at «Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.» Så hvorfor skal Trump få mer negativ omtale enn Obama? Det er jo derfor de såkalte alternative mediene har oppstått. Det er et falskt premiss. Trump og Obama er ikke sammenlignbare størrelser.
Obama gjorde mye diskutabelt, men det var politiske avgjørelser som lå til grunn. Det vil alltid være mat for kommentariatet. Trumps adferd og løgnaktighet er derimot på et fundamentalt, sivilisatorisk og demokratitruende nivå. I tillegg er det stor usikkerhet om hva som er formålet med alle løgnene til Trump og republikanerne. Både Washington Post og New York Times har som journalistisk rutine å presentere Trumps uttalelser nøytralt i en kolonne, men med godt synlig faktasjekk ved siden av. Ideelt sett burde altså mediene bruke mer ressurser og mer tid på faktasjekk og kritisk gransking av hva som kommer ut av Det hvite hus, eller fra andre «trumpister», også her hjemme, som etter hvert har kolportert den samme løgnaktigheten.
Det er altså ikke snakk om politikk og tvisyn, men om forholdet mellom sannhet og løgn, og om potent makt som forsøker å skape uro gjennom falsknerier.
«Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold», heter det i den norske pressebibelen: «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.» Det siste til ettertanke.
Noe skyldes kanskje også naivitet, for det går jo helst bra til slutt: Institusjonene vil holde, demokratiet er robust. Kanskje ligger det også en frykt for å skjemme seg ut med alarmisme? Hvis vi erklærer demokratiets mulige fall kan det bli flaut om det (tross alt) går bra.
For noen av oss har det toget gått for lengst. Det er en sjanse vi er villige til å ta. For alt kan gå i stykker. Så får det briste eller bære om det til slutt skal vise seg å være overdrevet, eller at kritikk av Trump kan gjøre høyredemagoger enda sintere.
Det ville dessuten være merkelig, selv i merkelige tider, at vi ikke tar den amerikanske presidenten på ordet, slik han ytrer seg. Og det han ytrer er ekstremt etter alle normale perimetere. La oss se på de siste dagene.
De to siste dagene har Trump twitret frenetisk. Noen skiller seg ut. I tre meldinger mandag skrev han kontekstløst om de løgnaktige og folkefiendtlige mediene som er befolket av gale mennesker. I en annen truet han med unntakstilstand hvis muren mot Mexico ikke blir finansiert.
Samtidig hadde Trumps pressetalskvinne Sarah Sanders en pressekonferanse der hun proklamerte at 4000 «terrorister» ble avvist på den meksikanske grensen sist år.
Det er ren løgn. Løgn har blitt modus operandi i Trump-administrasjonen og i nesten hele det republikanske partiet. Det gjøres ikke lenger noe særlig forsøk på å rasjonalisere løgnene, for Trumps velgerbase er ikke interessert i dem. For trumpistene har den berømte muren nå blitt en slags hovedsak, som overskygger selv skatt og helse. Det er dessverre ikke så vanskelig å forstå hvorfor.
Muren er et ganske overtydelig symbol på nasjonalisme og trusselen utenfra. Men siden trusselen utenfra ikke har nok schwung over seg, har administrasjonen sakte, men sikkert bygget opp en dramaturgi rundt muren som innebærer at nasjonens fremtid avhenger av å få den opp.
Det begynte med de såkalte flyktningkaravanene, som besto av slitne honduranere som stort sett falt fra før de kom til grensen. Trump fremstilte dem som voldelige forbrytere som ville trenge seg inn i USA med makt. Så ble det smurt enda tjukkere på, for gjemt i karavanen skulle det befinne seg et vell av muslimske selvmordsbombere. Det var en ren løgn.
Nå har altså Sanders, helt sikkert under instruks fra Trump og hans rådgivere, overbydd seg selv. For i fjor, hevdet hun i en pressbriefing, ble 4000 terrorister «plukket opp» og forhindret fra å komme inn i USA via Mexico.
Tallet 4000 er ikke bare en løgn, men en grov løgn som er svært lett å tilbakevise. For det første finnes ingen terrorister i varetekt fra grensen til Mexico. Ifølge Home Security ble kun seks utenlandske borgere, som på en eller annen måte ble betraktet som en sikkerhetsrisiko, stoppet på den sørlige grensen. Og ifølge justisdepartementet har ingen blitt arrestert under slike mistanker de siste årene.
I et øyeblikk av klarhet ble Sanders grillet av Fox News, som gjorde henne oppmerksom på at ingen terrorister har kommet inn i USA via Mexico. De som kommer til USA blir stoppet på flyplasser, ikke ved grensa i sør, innvendte reporter Chris Wallace.
Til det hadde Sanders bare et skuldertrekk å avse: «De kommer på mange måter.» Dette er helt vanlig strategi. Eller som Trumps juridiske rådgiver sa i fjor: «Sannhet er ikke sannhet».
Det vi ser er altså et instrumentelt forhold til sannhet. Og det skjer nesten hver dag, fra lederen av den frie verden, som det het inntil nylig. Nå har vi en leder som har et problematisk forhold til virkeligheten.
Men spørsmålet gjenstår: Hvorfor all denne ljuginga? En løgn her og en løgn der er en ting, men hvorfor hele tiden? Ifølge Washington Post dreier det seg om et snitt på 15 løgner og halvsannheter daglig. Det er patologisk.
Til dels er det slik Trump er skrudd sammen. Han har løyet hele livet. Det kunne vært til å leve med om Trump bare var en tulling. Men man skal være rimelig naiv for å tro at Trump ikke forstår hva han gjør innimellom. Han har åpenbart skjønt den mest potente demagogiske lærdommen av dem alle: Løgn lønner seg, for noen. Du kan slippe unna med det bare du har makt, penger og er skamløs nok. Det er slik Trump har bygget opp hele sitt imperium.
I tillegg er det tydelig at Trump er autoritær av legning, og at han identifiserer seg med såkalte sterke menn internasjonalt. Trump betrakter en liberal orden og maktfordeling som fjas og utenomsnakk. Trump søker absolutt makt og krever blind lojalitet. Alt dette er overtydelig for de som har fulgt mannen en stund, særlig på Twitter. Og det bør man.
Så hva er det konkret som kan leses ut av de siste dagenes aktiviteter? Det hvite hus har forfalsket tall for å underbygge behovet for en mur mot Mexico, og for å stenge offentlig virksomhet inntil muren blir finansiert av kongressen. Trump har truet med unntakstilstand, men etter nattens tale til nasjonen, der han gjentok at grensen mot Mexico er en nasjonal sikkerhetskrise, er unntakstilstanden tydeligvis satt på vent. Dette vet vi. Men er det mer?
En delforklaring er at Trump er monoman og sta. Han har fått muren på hjernen. Men kan det være at Trump også har kommet dit at han rigger seg for dårlige tider, særlig med tanke på at Mueller-rapporten om innblandingen i det amerikanske valget antagelig legges frem om ikke altfor lenge?
De fleste kommentatorer tror at Mueller-rapporten vil være hard og at økonomien ikke lenger vil gå på skinner. Og ikke minst vil den nye sammensettingen av representantenes hus innebære en virkelighet for den brautende, men også nærtagende og oppfarende Trump, som han aldri har opplevd maken til.
Trump og partiet setter altså alle krefter inn på muren. Det er kanskje deres gylne mulighet, for saken har alt som er nødvendig for klassisk demagogi, både som lynavleder og som katalysator: En ytre fiende og flust av indre fiender. En nasjon under angrep og et akutt behov for nasjonal unntakstilstand. Det er dette siste som bør få varsellampene til å blinke i redaksjonene.
Det er her vi alle har godt av å lese David Frums berømte tekst i Washington Post, How To Build An Autocracy, en gang til:
«Kalkulert opprør er et gammelt politisk knep, men ingen i amerikansk politisk historie har brukt det så aggressivt, så mange ganger, eller med en slik suksess som Donald Trump. Hvis Trump-administrasjonen gjennomfører ekstreme tiltak, vil det være til fordel for presidenten. Ikke bare i den betydning at det skaper uro, men også fordi det skaper det kaoset som er nødvendig for å bekrefte den apokalyptiske visjonen som hjemsøkte talene hans under valgkampen.
Ved å fylle mediebildet med bisarre påstander og rene fornektelser, håper de som sprer falske nyheter å mobilisere potensielle tilhenger med rettferdig vrede – og demoralisere motstandere ved å dyrke ideen om at alle lyver og ingenting betyr noe.»
Den dagen pressen lar falsknerier passere som noe nær normalen, vil ikke bare sannhetsprinsippet piple ut i det relative. Det oppstår det vi kaller for falsk balanse mellom løgn og sannhet, noe som dessverre ser ut til å bre om seg, også i norske medier.
Det vil også gjøre det langt enklere for demagoger som Trump å operere i en offentlighet som får inntrykk av at løgn og sannhet bare er ulike måter å betrakte verden på.
Innlegget var publisert i Minerva onsdag 9. januar 2019.