Magnus Marsdal påstår at han i et innlegg i Klassekampen 30. juni. «antydet» at jeg polariserer den politiske debatten (2. august). Det må være århundrets understatement. Innlegget hans den 30. juni inneholdt ingen antydninger. Det var et dypt usaklig angrep, der han med en voldsom retorikk, og godt hjulpet av Klassekampens illustrasjon, påsto at jeg er en populist som lyver og polariserer. Han fikk et saklig svar fra meg den 3. juli, der jeg gikk gjennom hans tre argumenter mot private, kommersielle tjenestetilbydere – nemlig en tvilsom meningsmåling, anekdoter og synsing om problemene med privat drift. Dette er, etter min mening, argumenter med liten verdi som dokumentasjon og styringsinformasjon.
Men, som jeg også skrev, finnes det andre, mer faglige, saklige og relevante innvendinger mot privat drift, og dette er innvendinger Civita selvsagt har belyst og drøftet både bredt og grundig i våre utredninger. Vi har blant annet skrevet utredninger om hvorfor det kan være viktig og riktig at det finnes muligheter for å oppnå profitt; om fordeler og ulemper ved bruk av private aktører; om hvilke forutsetninger som må være til stede for at private skal kunne spille en positiv rolle; om hvordan de private tjenestetilbyderne virker i praksis; om ulike måter å bringe inn private aktører på og så videre. Arbeidene vi har gjort, er blant annet basert på den forskningen og faglitteraturen som finnes på feltet.
Marsdal mener at jeg burde gått grundigere inn i en stor foreldreundersøkelse som viser at de private barnehagene jevnt over skårer bedre enn de kommunale. Det ser jeg ingen grunn til. Jeg har ikke brukt denne undersøkelsen som argument for at alle barnehager bør bli private. Men den er jo heller ikke et argument for at alle barnehager bør bli kommunale.
Bruken av enkeltstående eksempler på til dels tragiske feil som er begått i private virksomheter, tjener ingen hensikt. Det finnes barn som er mobbet så mye i den offentlige skolen at de har tatt sitt eget liv. Men det kan umulig tjene som bevis på at alle offentlige skoler er dårlige, eller at alle skoler bør bli private.
På systemnivå er det lett å se hvordan både privat og offentlig tjenesteproduksjon kan føre til feil, mangler og sløsing. Samtidig er det lett å finne eksempler på både offentlig og privat drift som har gått galt – og mange på det som fungerer helt utmerket. Den politiske oppgaven kan ikke være å stenge noen ute av ideologiske årsaker, men å finne frem til de rammebetingelser og forutsetninger som skal til for at den offentlige finansierte tjenesteproduksjonen skal bli best mulig, uavhengig av om den er utført av private eller offentlige aktører.
Artikkelen er på trykk i Klassekampen 4.8.18.