Ikke myter om verdiskapning
Uten et næringsliv med produktivitetsvekst, ville ikke hver av oss fått noen inntektsvekst, og det ville vært svært begrensede muligheter for ekspansjon i det offentlige helse- og undervisningstilbudet, skriver Steinar Juel.
Publisert: 4. juli 2018
Pensjonert professor, Erik Nord, skriver i Aftenposten 29. juni at næringsministeren sprer myter når han hevder at verdiskapningen i privat næringsliv er det som skaffer penger til offentlig velferd. Vi trenger ikke å produsere mer møbler for å kunne tilby mer lærer- og pleietjenester, skriver Nord. Arbeidskraften som frigjøres gjennom produktivitetsvekst i privat næringsliv kan heller brukes til å bedre tilbudet innen helse og undervisning, enn til å lage flere sofaer, fortsetter han.
Det er jo akkurat det som skjer. Høy produktivitetsvekst i industri og landbruk sammen med lavere etterspørselsvekst etter produktene disse næringene lager, har frigjort arbeidskraft til tjenesteytende næringer, og herunder til offentlige helse- og undervisningstjenester. I flere tiår har det vært fall i sysselsettingen i industri og landbruk, og kraftig vekst i sysselsetting i tjenesteytende næringer, herunder i offentlige tjenester.
Uten et næringsliv med produktivitetsvekst, ville ikke hver av oss fått noen inntektsvekst, og det ville vært svært begrensede muligheter for ekspansjon i det offentlige helse- og undervisningstilbudet. I tillegg bør produktivitetsvekst i det offentlige vektlegges, noe det er altfor lite fokus på.
Nord er tydeligvis enig med næringsministeren i at produktivitetsvekst i næringslivet er nødvendig for vekst i det offentlige tjenestetilbudet. Hvilke myter han mener næringsministeren og Aftenpostens Trine Eilertsen sprer, er derfor høyst uklart.
Artikkelen er på trykk i Aftenposten 2.7.18.
Relatert
Ikke et skatteforlik uten Frp og Høyre
En kur for EUs globale handlingslammelse
Europa mellom marknad og mangfald
Progressiv og radikal politikk kan forandre samfunnet – til det verre
Realitetsorientering
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.