På tide å ta Rødt alvorlig
Men nettopp fordi vi må være på vakt mot alle autoritære og totalitære ideer, må vi også ta Rødts program på alvor. At det kan være vanskelig å forstå hva Rødt egentlig mener med sitt program, er ingen unnskyldning for ikke å gjøre det, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 8. april 2018
Jeg har noen ganger skrevet om hvor tankevekkende det er at partiet Rødt nesten ikke får noen kritiske spørsmål om sitt samfunnssyn, om hvordan partiets program skal gjennomføres, og om hvordan Rødts idealsamfunn egentlig ser ut.
Norske journalister og politikere har i mange år vært ekstremt opptatt av hvilket samfunns- og menneskesyn Fremskrittspartiet har. Men de færreste spør hvilket samfunns- og menneskesyn Rødt egentlig har.
Sannheten er at dette er noe vi lett kan lese oss til, siden alle partier vedtar prinsipprogram og/eller arbeidsprogram. Og for å si det veldig kort: Fremskrittspartiet fremstår som et temmelig ordinært parti, godt plantet i det liberale demokratiet – men selvsagt med standpunkter om skole, skatt, innvandring og samferdsel som man kan være enig eller uenig i.
SV står nok lenger fra sentrum enn Fremskrittspartiet gjør. Men SV har tatt et oppgjør med sine erkesosialistiske røtter og flyttet partiet inn i det liberale demokratiet. SV kan i i dag i hovedsak anses som et litt mer radikalt sosialdemokratisk parti enn Arbeiderpartiet er.
Rødt, derimot, henger fortsatt fast i en helt annen samfunnsmodell, som i beste fall må kunne karakteriseres som illiberal. Rødt ønsker seg en helt «ny verden» og mener at det haster å «bli kvitt kapitalismen». Det skal et «opprør» til for å føre menneskene ut av kapitalismen og inn i det nye samfunnet, som er sosialismen, der privat eie av produksjonsmidlene er avskaffet, de store linjene i produksjonen styres etter «planer», og der markedet bare kan få virke på mindre prioriterte områder. De store beslutningene skal tas «i fellesskap», og samfunnet skal styres av «de mange» på en måte som er annerledes enn i dag. Partiets mål er det klasseløse samfunn og «kommunisme».
Selv om man legger godviljen til, er det ikke lett å forstå hva Rødt vil – eller hvordan partiets idealsamfunn skal fungere. Det er for eksempel umulig å forstå hvordan dette samfunnet skal bli mer demokratisk, hvem som får være med å bestemme og hvem som ikke får være med, hvordan beslutninger skal fattes, hvordan det skal greie å dekke borgernes og forbrukernes behov eller om det overhodet finnes noe som beskytter mindretallet mot overgrep fra flertallet. Det er uansett mange som ikke bør føle seg trygge, for selv Arbeiderpartiet og SV fremstilles som fienden; som noen som arbeider for å få kapitalismen til å bestå, og som brukes til å undertrykke arbeiderklassen og holde den i ro. Som et lite apropos til Facebook-oppdateringen som utløste Listhaug-saken, kan det dessuten være interessant å merke seg at Rødts prinsipprogram er gjennomsyret av merkelige påstander om hva «makthaverne», fienden eller de (vi?) som ikke defineres som arbeiderklassen, står for.
Programmet virker autoritært, virkelighetsfjernt og absurd. Det kan virke latterlig og urealistisk, men ut fra det vi vet om kommunismens historie, er det selvsagt også farlig, dersom noen skulle finne på å forsøke å gjennomføre programmet. Rødt er en sammenslutning av Arbeidernes Kommunistparti (AKP) og Rød Valgallianse (RV) i 2007. Derfor er Rødt i utgangspunktet mer radikalt enn det daværende RV, som hadde som uttalt mål å være uavhengig av AKP. Betydelige deler av dagens Rødt har bakgrunn i AKP.
Så spørsmålet er: Hvorfor er det ingen som tar dette alvorlig? Hvorfor inviterer en hvilken som helst NRK-journalist Bjørnar Moxnes til studio og snakker med ham som om han bare er en litt radikal sosialdemokrat når han i virkeligheten har et autoritært samfunnssyn?
Det er ikke første gang jeg har undret meg over dette, og jeg har også skrevet om det før. Men når jeg har beklaget meg, har jeg også fått et ganske godt svar fra enkelte journalister: Grunnen til at de ikke har brydd seg med Rødt, er at det ikke er noe å bry seg med. Rødt har ikke hatt makt og har derfor ikke spilt noen rolle av betydning. At partiet har vært viktig i Oslo, blant annet ved å samarbeide tett med Arbeiderpartiet og byrådet, har ikke vært nok.
Den situasjonen er nå i rask endring. Rødt er representert på Stortinget og har allerede hatt stor innflytelse på flere av de vedtak som er fattet i parlamentet. Det mest spektakulære er selvsagt mistillitsforslaget mot Sylvi Listhaug, som til slutt førte til at hun selv valgte å gå. Også på meningsmålingene gjør Rødt det nå godt.
Hadde Rødt vært et ytterliggående høyreparti, som for eksempel sto for en autoritær form for nasjonalisme, tror jeg ikke journalistene og kommentatorene hadde forholdt seg i ro, og det skulle da også bare mangle. At Victor Orban i Ungarn, med sitt illiberale og autoritære program, i dag kan bli gjenvalgt, vekker berettiget oppmerksomhet og debatt. Ideer kan være farlige, og vi lever i en tid der autoritære ideer, som vi trodde var døde eller sovende, våkner til live igjen.
Men nettopp fordi vi må være på vakt mot alle autoritære og totalitære ideer, må vi også ta Rødts program på alvor. At det kan være vanskelig å forstå hva Rødt egentlig mener med sitt program, er ingen unnskyldning for ikke å gjøre det. Bjørnar Moxnes er en dyktig politiker og bør greie å forklare oss hva som står der. Og det bør han gjøre uten å få lov til å bortforklare det som står der.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 8.4.18.
Mer fra bloggen
På tide med en ny maktutredning, men Gaute Skjervø bommer totalt
DemokratiPolitikk og samfunn
Er det bra for ettåringer å være i barnehage?
Solid borgerlig flertall, men holder det til 2029?
Nei, fyllerør på bar er ikke tegn på generell ukultur
Nei, Kronprinsen «må» ikke svare. Han og Kronprinsessen har svart.
Institusjoner og forvaltning