Fjellvettreglene trenger en liberal overhaling

Denne artikkelen ble lagt ut i anledning dagen, 1. april 2018.

 

NYTT CIVITA-NOTAT: Liberalisering av fjellvettreglene

I en tid der det liberale demokratiet trues av populisme, er det viktig å slutte opp om institusjonene. Fjellvettreglene er en norsk institusjon som står sterkt. Men, som alle vet, er det nødvendig med omstilling hvis vi skal sikre robuste løsninger. Dette gjelder også fjellvettreglene. Civita har derfor skrevet et notat om hvordan fjellvettreglene bedre kan tilpasses vår tid.

Mange nordmenn tilbringer i disse dager påsken på fjellet. For ikke så mange år siden ville mange oppholdt seg på hytter med utedo, der de såkalte fjellvettreglene var slått opp på veggen. Takket være markedsøkonomien generelt, og Willoch-regjeringen spesielt, har nordmenn opplevd en velstandsøkning som har ført til at stadig færre har utedo med fjellvettregler, og i stedet kan få fjellvettreglene opp på en smarttelefon.

De gamle fjellvettreglene ble oppdatert for få år siden, men reglene burde fått en enda grundigere overhaling. For også de nye fjellvettreglene bærer preg av arven etter Gerhardsen-epoken, i en grad som er uheldig i et liberalt samfunn.

Venstresidens motstand mot alt som smaker av nyliberalisme bør ikke hindre oss i å legge til rette for en mer nyansert debatt om fjellvettreglene. Det er nemlig uheldig at dagens regler så ensidig vektlegger verdier som «fellesskap» og velferd. Den norske modellen handler også om frihet, personlig ansvar og respekt for privat eiendomsrett. Det må også gjelde i fjellheimen.

Flere av fjellvettreglene er uproblematiske og fornuftige. Enkelte av reglene er i utgangspunktet gode, men det kan likevel være et problem at de forstås på en illiberal måte.

Vi skal ta noen eksempler.

De første reglene er som kjent «Planlegg turen og meld fra hvor du går», og «tilpass turen etter evne og forhold». I utgangspunktet gode regler, men vi er bekymret for at disse praktiseres på en lite liberal måte. Turistforeningens utfyllende kommentarer til fjellvettreglene bidrar til denne bekymringen. Her heter det blant annet at turen skal planlegges etter «gruppas evner» og (til regel nummer to) «sørg for at turgruppa har en kultur for åpenhet og direkte kommunikasjon». Dette kan høres fint ut, men det kan også bidra til en uheldig gruppetenkning. På flere måter.

Det å nyte fjellet i ensomhet er en norsk verdi fremfor noen. Det må selvsagt være valgfrihet med hensyn til organisering av eventuelt sosialt liv også på fjellet. Men det bør ikke være en oppgave for (delvis) statlig finansierte organisasjoner å bygge opp under forestillingen om at gruppe er bedre enn individ, eller blande seg inn i hvordan en gruppe eventuelt kommuniserer. Når man i tillegg trekker inn gruppas «evner» som et vurderingstema, blir det desto mer problematisk. Norske friluftslivstradisjoner bygger på prestasjonene til sterke, selvstendige enkeltmennesker som Nansen og Amundsen. Disse prestasjonene hadde selvsagt ikke vært mulige dersom noen den gang hadde brydd seg om «gruppas evner», forstått som en idé om at de enkeltmenneskene med dårligst evner skulle få sette standarden.

Det er også åpenbare personvernmessige problemer med å ukritisk melde fra om hvor man går. Dette tas det for lett på. Den samme mangelen på bevissthet om personvern finner vi i kommentarene til regel 5; «ta med nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre», der det foreslås at man alltid skal ha med sender/mottaker med tanke på skredsikkerhet. Man trenger ikke være oppvokst i Øst-Tyskland for å forestille seg hva slikt kan misbrukes til, om vi igjen skulle få en regjering styrt av sentrum-venstre.

Det å ta hensyn til vær og skredvarsel (regel nummer tre) er et råd det er lite å si på. Siden det er akseptabel konkurranse mellom private og offentlige aktører som tilbyr værvarseltjenester, er det grunn til å tro at en slik regel også kan praktiseres på en liberal måte.

Regel nummer åtte, «Vend i tide, det er ingen skam å snu», er en klassiker. I utgangspunktet et godt råd. Men også denne regelen fortjener en mer kritisk drøftelse. Med henvisning til de nevnte norske tradisjonene på ekspedisjoner, er heller ikke denne regelen uproblematisk. Det hadde ikke blitt noe norsk flagg på Sydpolen hvis Amundsen hadde tenkt at det ikke er noe som heter skam. Alt i alt er dette en regel som ikke godt nok reflekterer norske verdier, og den bør nyanseres. For å si det med Erna Solberg: «Vi ville ikke brukt akkurat disse ordene».

Det mest problematiske med fjellvettreglene fra et liberalt ståsted, er likevel det de ikke sier noe om. I DNTs utfyllende kommentarer finner vi noe om betydningen av å kjenne allemannsretten og pliktene som følger med. Dette er bra! Men enda viktigere enn å kjenne pliktene som følger med allemannsretten, er det selvsagt å kjenne til begrepet «privat eiendomsrett», og de pliktene som følger med dette, for de som ikke selv har privat eiendom. Dette står det ikke ett ord om i fjellvettreglene. Det er alvorlig, ettersom eiendomsretten er selve grunnlaget for alt annet i det norske samfunnet, inkludert muligheten til å drive rekreasjon i fjellheimen for det brede lag av folket. Ingen eiendomsrett, ingen vekst og velstand, og følgelig ingen ovale weekender, femukersferier, eller infrastruktur og kjøpekraft, som i det hele tatt gjør det mulig å dra til fjells for folk flest.

Dette tilsier at den private eiendomsretten må inn som en del av fjellvettreglene, både som et signal om betydningen av en institusjon, og som en anerkjennelse av at det er lov å lykkes og nyte gleden av privat eiendom – også i fjellet. Denne gleden reduseres selvsagt dersom det ikke utvises tilstrekkelig respekt for privates eiendom. Dette er et reelt problem som alle, med hytteeiendommer som er litt større enn en sosialdemokratisk standardhyttetomt, vil være godt kjent med. Det er ikke for mye forlangt at man skal kunne nyte livet i solveggen på egen hytte, som man blir både dobbelt- og trippelbeskattet for å kunne ha, uten til stadighet å bli utsatt for mennesker med lav betalingsevne og sans for å dra til fjells sammen med «gruppa».

Her kan du laste ned og lese hele notatet.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »