Venstre har bestemt seg for å starte forhandlinger om å gå inn i Høyre/Frp-regjeringen. De fleste regner nok med at forhandlingene lykkes, og at Venstre går inn i regjering en gang på nyåret.
KrF har bestemt seg for å forbli i opposisjon, men avviser ikke kategorisk at det kan komme en ny diskusjon i partiet om en eventuell regjeringsdeltakelse, dersom Venstre går inn. Både Venstre og KrF vil gjerne at partiene holder sammen.
Det er mange hensyn å ta når et parti skal vurdere å bli «lillebror» i en koalisjonsregjering. Mange mener at regjeringer nesten er dømt til å tape valg, og at de minste partiene taper mest. Det snakkes om «regjeringsslitasje», altså at regjeringer taper fordi de ikke greier å leve opp til de forventningene de selv har skapt.
Men valget i Norge i 2017 viser at dette ikke alltid er tilfellet. Høyre og Fremskrittspartiet gjorde det overraskende bra, selv om de gikk litt tilbake. Og fremfor regjeringsslitasje fikk vi se et eksempel på «opposisjonsslitasje». Arbeiderpartiet gjorde et svært dårlig valg, selv etter fire år med borgerlig regjering og etter å ha iverksatt mange tiltak for å fornye partiet.
Heller ikke Venstre og KrF gjorde gode valg, selv om det var en seier for Venstre å komme over sperregrensen for annen gang på rad. Noen tolker det dårlige valgresultatet for Venstre og særlig KrF som en reaksjon på at de hadde samarbeidet for mye med Høyre og Frp. Andre mener at det er en reaksjon på at de ikke har samarbeidet mer og selv vært med i regjering. Det er vanskeligere å synliggjøre hvilke seire et parti oppnår, når det ikke selv er med i regjering.
Vi har mange politiske kommentatorer i Norge som forteller oss hva de tror skjer mens det skjer. Men fasiten får vi først når valgforskerne presenterer sine funn.
Forskerne kan ikke svare på alt, men de kan fortelle oss mye. De kan blant annet fortelle oss hvilke saker velgerne syns var viktigst og hvilke partier velgerne hadde mest tillit til i de ulike sakene da valget ble gjennomført. De kan også fortelle oss mye om hvorvidt partiene har fått mer eller mindre tillit siden forrige valg.
Johannes Bergh og Rune Karlsen ved Institutt for samfunnsforskning har allerede presentert de første funnene fra undersøkelsen av stortingsvalget 2017. Flere av funnene er svært interessante.
Det ene vi kan se, er at det er store endringer i hvilke saker velgerne syns er viktige. I 2013 var dette, i prioritert rekkefølge, helse, skole og samferdsel, med skatt og miljø på en delt fjerdeplass. I 2017 var sakene og rekkefølgen denne: Innvandring, skatt, skole, miljø og økonomi/sysselsetting.
Forskningen gir ikke svar på hvorfor velgerne fremhever andre saker som viktigst i 2017 enn de gjorde i 2013, men noen årsaker kan vi tenke oss. At økonomi og sysselsetting har blitt viktigere, kan ha sammenheng med oljeprisfallet og den økte arbeidsledigheten som da kom. Den økte vektleggingen av innvandring kan ha sammenheng med den sterke veksten i antall flyktninger som kom til Europa, særlig i 2015. Og den reduserte interessen for samferdsel, kan skyldes at Høyre/Frp-regjeringen allerede har gjennomført mye av det den lovet.
Det andre vi kan se fra undersøkelsen, er hvilke partier som har mest tillit i de viktigste sakene. I 2013 hadde ett av de tre daværende regjeringspartiene, Ap, SV og Sp, størst tillit i én av de fem viktigste sakene. I 2017, derimot, hadde ett av de to regjeringspartiene Høyre og Frp størst tillit i alle de fem viktigste sakene.
Tilliten til det viktigste opposisjonspartiet, Arbeiderpartiet, er redusert i nesten alle saker som undersøkelsen omfatter, det vil si i til sammen 10 saker. Når det gjelder sysselsetting, finnes det ikke tall for 2013, men utslaget er likevel stort. Mens 61 prosent av velgerne mente at Arbeiderpartiet hadde den beste politikken i 2009, er det bare 28 prosent som mener det samme i 2017.
Tilliten til Høyre og Fremskrittspartiet viser en nesten motsatt profil. Tilliten til Høyre har økt i mange saker, og der den ikke har økt, har tilliten til Fremskrittspartiet økt. Det mest oppsiktsvekkende er kanskje at Høyre har fått markant økt tillit i miljøpolitikken.
Fremskrittspartiet har i samme periode fått økt tillit i «sine» viktigste saker, innvandring, skatt og samferdsel, mens det har «tapt» til Høyre når det gjelder eldreomsorg.
Men hva med Venstre og KrF? Har det lønnet seg å være i en slags limbo – som samarbeidspartier i opposisjon?
Tallene er små når partiene er små. Men KrF har tapt tillit der partiet i utgangspunktet hadde høyest tillit, nemlig når det gjelder eldrepolitikk, barn og familie. Det samme gjelder Venstre, som har tapt tillit når det gjelder skole og miljø.
Bør dette ha betydning når Venstre og eventuelt KrF skal bestemme seg for om de vil gå inn i regjering?
Ikke nødvendigvis. Velgernes oppfatning stemmer kanskje ikke alltid med virkeligheten, slik partiene oppfatter den. Dessuten finnes det selvsagt hensyn å ta som slike undersøkelser ikke fanger opp.
Men det undersøkelsen forteller, er at det ikke er noen automatikk i at partier taper tillit eller oppslutning blant velgerne fordi de sitter i regjering eller er en juniorpartner i regjering. Det kan faktisk være tvert om.
Det er åpenbart at et parti har større innflytelse i regjering enn utenfor regjering. Men om partiet vinner på det, kommer mye an på partiet selv. Noen partier er flinkere til å kommunisere et positivt budskap og få frem hva de har oppnådd, selv om de ikke har fått til alt. Andre partier er mest opptatt av å dyrke nederlag.
I Danmark finnes det et stort parti, Dansk Folkeparti, som eksplisitt sier at det ikke ønsker å sitte i regjering. Grunnen er antagelig at partiet er redd for regjeringsslitasje. Det drives mer av frykt for å miste velgere enn av muligheten til å vinne respekt.
Jeg syns det er bra at ingen partier i Norge uttrykker seg slik. Et parti bør ikke vegre seg for å ta ansvar. Jeg tror velgerne setter pris på partier som samarbeider og medvirker til gode løsninger for landet. Eller for å si det med tidligere statsminister Jan P. Syse, som var en sterk tilhenger av borgerlig samarbeid: «Vi må henge sammen, ellers blir vi hengt hver for oss».
Innlegget er på trykk i Aftenposten 17.12.17.