Civita

  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring

Civita

Meny Lukk Meny Søk
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Velferd og den nordiske modellen

Vi trenger kunnskap både i og om skolen

Publisert: 06.12.2016
Kristin Clemet Kristin Clemet

Tirsdag kommer resultatene av den siste PISA-undersøkelsen, som ble gjennomført i fjor. Det er en undersøkelse som Senterpartiet, SV og Utdanningsforbundet nå vil at Norge skal slutte å delta i.

Etter min mening er det viktig at vi har best mulig kunnskap om norsk skole. Hvis vi ikke vet hvordan det står til i skolen, er det vanskelig å gjøre skolen bedre. Bjartmar Gjerde (Ap), som var undervisningsminister på 1970-tallet, mente at Norge allerede hadde «verdens beste skole». Men det var bare en påstand. I virkeligheten visste han svært lite om tilstanden i norsk skole.

Lenge var det politisk tabu å forsøke å sjekke kvaliteten på skolen. Men da den første PISA-undersøkelsen kom i 2001, satte den fart i debatten, og det ble gradvis større interesse for å vite mer om hvordan det sto til i skolen, både når det gjaldt ressurser, miljø og læring.

Ikke noe testvelde

I dag er PISA-undersøkelsen bare én av svært mange kilder til kunnskap om norsk skole. Og internasjonalt er bildet det samme: Vi har aldri før hatt bedre kunnskap om hva som skaper gode skoler.

Når man hører debatten om PISA-undersøkelsen får man av og til inntrykk av at norsk skole er et slags «testvelde» som nærmest herjer med lærere og elever. Men man må skille mellom ulike prøver og det som er undersøkelser eller forskning.

Én gruppe undersøkelser er internasjonale studier, der man kan foreta sammenligninger mellom et stort antall land og over tid. Studiene gjennomføres av forskere med noen års mellomrom, og det er bare et svært lite utvalg elever som er med. Eksempler på slike undersøkelser er PISA og TIMSS (matematikk, naturfag og lesing), PIRLS (lesing), ICCS (demokratiferdigheter) og ICILS (IKT-ferdigheter).

Bare noen få elever blir valgt ut

De aller fleste elever kommer aldri i befatning med disse undersøkelsene, fordi det er utvalgsundersøkelser. Men de er nyttige likevel, fordi de gir myndighetene et representativt bilde av elevenes kompetansenivå og hvordan det utvikler seg, og det gir informasjon om situasjonen i andre land, som man kan lære av. Kunnskapen man får, kan for eksempel brukes til å vurdere om man har nok timer i et fag eller om læreplanene er gode nok.

En annen gruppe er ulike typer prøver, som alle elever må ta. Det gjelder vanlig eksamen, nasjonale prøver og kartleggingsprøver. Slike prøver kan ha litt ulike formål, men ett viktig formål er det man kaller underveisvurdering, dvs. at man skal vite hvordan det går med elevene, slik at man kan sette inn tiltak før det er for sent. Dette er nyttig for elever og lærere, men også for skoleledelsen, foreldre og myndighetene.

Også folk flest kan nå få vite hvordan elevene gjør det i internasjonale studier og på ulike typer prøver. Man får selvsagt ikke innsyn i den enkelte elevs prestasjoner, men hvis skolen er stor nok, kan man få vite ganske mye om hva den enkelte skole og kommune presterer.

Åpenhet bør være en selvfølge

Noen misliker denne typen åpenhet. Jeg mener det bør være helt selvsagt at borgerne, som også er velgere og skattebetalere, vet hvordan det går med noe som er så viktig som skolen. De bør kunne ha et grunnlag for å delta i offentlig debatt om skolen, stille den til ansvar og til å velge eller gjenvelge de politikerne som «eier» og styrer skolen. Noen kommuner har egne prøver og kvalitetsvurderingssystemer, som innbyggerne kan følge med på.

En tredje gruppe prøver er de lærerne selv, ut fra en pedagogisk vurdering, bestemmer at elevene skal ha. Selv hadde jeg for eksempel gloseprøve hver fredag, men det var det utelukkende min daværende «frøken» som hadde bestemt.

At Norge skulle delta i PISA-undersøkelsen ble første gang bestemt av Gudmund Hernes. Selv var jeg utdanningsminister da de første resultatene kom i 2001. Resultatet var overraskende og skuffende for mange, og det var ikke alle som ville tro det de så. Jeg er siden blitt kritisert for at jeg brukte metaforer fra idrettsverdenen og snakket om «OL» og «medaljer», men det angrer jeg ikke på. PISA-undersøkelsen er selvsagt intet OL, men Norge trengte en «wake up-call».

Varsellampene lyste lenge

Norge hadde, helt siden 1991, vært med på ulike undersøkelser. Varsellampene lyste, men ingen reagerte. Jeg ble nærmest varslet om dette da jeg begynte i departementet i 2001. Norge brukte mest ressurser i hele verden, men resultatene var bare middels. Det er ikke nødvendigvis noe mål alltid å være best eller å være best i alt, men det må være et minimumsmål at barna våre lærer å lese, skrive og regne på skolen.

PISA-undersøkelsen ble en vekker. Måten den ble lansert på og medienes oppmerksomhet bidro til å sette kvaliteten i skolen på dagsordenen, og etter et par år var det bred enighet om at noe måtte gjøres. Resultatet ble skolereformen Kunnskapsløftet, som ble vedtatt av Stortinget i 2004.

Men selv om PISA ble en vekker, ble den ikke styrende for norsk skole, slik noen påstår. I årene fra 2001 nærmest veltet det frem med kunnskap om norsk skole, herunder også evalueringer og forskning som vi hadde frembragt selv i Norge. Og all denne kunnskapen viste omtrent det samme: Det var veldig mye bra med norsk skole. Men det var også problemer som vi måtte forsøke å gjøre noe med. «Aldri før har en skolereform hatt en så kraftig forskningsballast som Kunnskapsløftet», sa forskerne.

Kunnskapsløftet har gjort skolen bedre

Det tar lang tid før en skolereform «setter seg» i systemet. Det er jo innsatsen som gjøres av lærere og rektorer som skaper forbedring – ikke en reform på et papir. Men læreplaner, ressurser og kompetanse er et verktøy og rammeverk for dem som arbeider i skolen, og aller helst skal det være til hjelp.

Det er vanskelig å få alt til å gå på skinner i en så stor organisasjon, for ikke å si institusjon, som skolen. Men noe av det Kunnskapsløftet legger vekt på – som god ledelse, resultatorientering og grunnleggende ferdigheter – ser ut til å ha bidratt til å gjøre skolen bedre. Både PIRLS-, TIMSS- og PISA-undersøkelsene har vist fremgang på viktige områder etter at Kunnskapsløftet ble innført. Det er mer ro, bedre arbeidsmiljø og mindre mobbing i skolen, og elevene lærer mer.

PISA måler ikke alt, men PISA er en viktig brikke i et stort puslespill som til sammen skal gi oss et godt bilde av norsk skole.

 

Kronikken var publisert i Aftenposten søndag 4. desember 2016.

 

Del denne artikkelen:

Relaterte artikler

  • Hva er en skole?

    22. oktober 2018

    En skole er et lærested hvor man undervises i ulike fag for å få kunnskap og ferdigheter som tilrettelegger for senere arbeid og utdanning.

    Les mer »
  • Klimakvoter – hvordan de virker og hvorfor vi trenger dem

    20. september 2018

    Dette notatet foreslår endringer i Norges klimapolitikk for å sørge for at politikken virker med, og ikke mot, kvotesystemene. Notatet forklarer også hvordan klimakvoter fungerer, svakheter og fordeler ved å bruke klimakvoter som virkemiddel.

    Les mer »
  • Pisa og norsk skole

    18. juli 2018

    «Så vidt jeg kan bedømme, er det ingen av de gode sidene ved norsk skole som nå er gått tapt fordi vi har satset mer på at elevene skal «prestere» bedre i for eksempel lesing, eller fordi flere i skolen nå mener at det er god arbeidsro.» Kristin Clemet i Klassekampen.

    Les mer »
  • Testregimet i skolen

    10. september 2017

    «Elevene bruker cirka 15 timer på obligatoriske prøver i løpet av ti år. Det er under 0,2 prosent av all den undervisningstiden elevene minimum har krav på,» skriver Kristin Clemet.

    Les mer »
  • Den enkelte skolen betyr noe

    15. februar 2017

    «Vi har et variert elevgrunnlag ved norske skoler. Derfor er det viktig at skolene måles på hvordan de bidrar til sine elevers læring og utvikling,» skriver Mathilde Fasting.

    Les mer »

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »

Akersgaten 20, 0158 Oslo
E-post: civita@civita.no
Telefon: 40 00 22 77

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på her og få siste nytt rett i innboksen:

Om Civita

Civita arbeider for økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, for å fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Civita skal realisere sitt formål gjennom utredninger og analyser, deltakelse i samfunnsdebatten, skolering, møter og seminarer.

Realiseringen av Civitas formål er betinget av økonomisk støtte fra et mangfold av private bidragsytere.

Les mer »