Tirsdag kommer resultatene av den siste PISA-undersøkelsen, som ble gjennomført i fjor. Det er en undersøkelse som Senterpartiet, SV og Utdanningsforbundet nå vil at Norge skal slutte å delta i.
Etter min mening er det viktig at vi har best mulig kunnskap om norsk skole. Hvis vi ikke vet hvordan det står til i skolen, er det vanskelig å gjøre skolen bedre. Bjartmar Gjerde (Ap), som var undervisningsminister på 1970-tallet, mente at Norge allerede hadde «verdens beste skole». Men det var bare en påstand. I virkeligheten visste han svært lite om tilstanden i norsk skole.
Ikke noe testvelde
I dag er PISA-undersøkelsen bare én av svært mange kilder til kunnskap om norsk skole. Og internasjonalt er bildet det samme: Vi har aldri før hatt bedre kunnskap om hva som skaper gode skoler.
Når man hører debatten om PISA-undersøkelsen får man av og til inntrykk av at norsk skole er et slags «testvelde» som nærmest herjer med lærere og elever. Men man må skille mellom ulike prøver og det som er undersøkelser eller forskning.
Én gruppe undersøkelser er internasjonale studier, der man kan foreta sammenligninger mellom et stort antall land og over tid. Studiene gjennomføres av forskere med noen års mellomrom, og det er bare et svært lite utvalg elever som er med. Eksempler på slike undersøkelser er PISA og TIMSS (matematikk, naturfag og lesing), PIRLS (lesing), ICCS (demokratiferdigheter) og ICILS (IKT-ferdigheter).
Bare noen få elever blir valgt ut
De aller fleste elever kommer aldri i befatning med disse undersøkelsene, fordi det er utvalgsundersøkelser. Men de er nyttige likevel, fordi de gir myndighetene et representativt bilde av elevenes kompetansenivå og hvordan det utvikler seg, og det gir informasjon om situasjonen i andre land, som man kan lære av. Kunnskapen man får, kan for eksempel brukes til å vurdere om man har nok timer i et fag eller om læreplanene er gode nok.
En annen gruppe er ulike typer prøver, som alle elever må ta. Det gjelder vanlig eksamen, nasjonale prøver og kartleggingsprøver. Slike prøver kan ha litt ulike formål, men ett viktig formål er det man kaller underveisvurdering, dvs. at man skal vite hvordan det går med elevene, slik at man kan sette inn tiltak før det er for sent. Dette er nyttig for elever og lærere, men også for skoleledelsen, foreldre og myndighetene.
Også folk flest kan nå få vite hvordan elevene gjør det i internasjonale studier og på ulike typer prøver. Man får selvsagt ikke innsyn i den enkelte elevs prestasjoner, men hvis skolen er stor nok, kan man få vite ganske mye om hva den enkelte skole og kommune presterer.
Åpenhet bør være en selvfølge
Noen misliker denne typen åpenhet. Jeg mener det bør være helt selvsagt at borgerne, som også er velgere og skattebetalere, vet hvordan det går med noe som er så viktig som skolen. De bør kunne ha et grunnlag for å delta i offentlig debatt om skolen, stille den til ansvar og til å velge eller gjenvelge de politikerne som «eier» og styrer skolen. Noen kommuner har egne prøver og kvalitetsvurderingssystemer, som innbyggerne kan følge med på.
En tredje gruppe prøver er de lærerne selv, ut fra en pedagogisk vurdering, bestemmer at elevene skal ha. Selv hadde jeg for eksempel gloseprøve hver fredag, men det var det utelukkende min daværende «frøken» som hadde bestemt.
At Norge skulle delta i PISA-undersøkelsen ble første gang bestemt av Gudmund Hernes. Selv var jeg utdanningsminister da de første resultatene kom i 2001. Resultatet var overraskende og skuffende for mange, og det var ikke alle som ville tro det de så. Jeg er siden blitt kritisert for at jeg brukte metaforer fra idrettsverdenen og snakket om «OL» og «medaljer», men det angrer jeg ikke på. PISA-undersøkelsen er selvsagt intet OL, men Norge trengte en «wake up-call».
Varsellampene lyste lenge
Norge hadde, helt siden 1991, vært med på ulike undersøkelser. Varsellampene lyste, men ingen reagerte. Jeg ble nærmest varslet om dette da jeg begynte i departementet i 2001. Norge brukte mest ressurser i hele verden, men resultatene var bare middels. Det er ikke nødvendigvis noe mål alltid å være best eller å være best i alt, men det må være et minimumsmål at barna våre lærer å lese, skrive og regne på skolen.
PISA-undersøkelsen ble en vekker. Måten den ble lansert på og medienes oppmerksomhet bidro til å sette kvaliteten i skolen på dagsordenen, og etter et par år var det bred enighet om at noe måtte gjøres. Resultatet ble skolereformen Kunnskapsløftet, som ble vedtatt av Stortinget i 2004.
Men selv om PISA ble en vekker, ble den ikke styrende for norsk skole, slik noen påstår. I årene fra 2001 nærmest veltet det frem med kunnskap om norsk skole, herunder også evalueringer og forskning som vi hadde frembragt selv i Norge. Og all denne kunnskapen viste omtrent det samme: Det var veldig mye bra med norsk skole. Men det var også problemer som vi måtte forsøke å gjøre noe med. «Aldri før har en skolereform hatt en så kraftig forskningsballast som Kunnskapsløftet», sa forskerne.
Kunnskapsløftet har gjort skolen bedre
Det tar lang tid før en skolereform «setter seg» i systemet. Det er jo innsatsen som gjøres av lærere og rektorer som skaper forbedring – ikke en reform på et papir. Men læreplaner, ressurser og kompetanse er et verktøy og rammeverk for dem som arbeider i skolen, og aller helst skal det være til hjelp.
Det er vanskelig å få alt til å gå på skinner i en så stor organisasjon, for ikke å si institusjon, som skolen. Men noe av det Kunnskapsløftet legger vekt på – som god ledelse, resultatorientering og grunnleggende ferdigheter – ser ut til å ha bidratt til å gjøre skolen bedre. Både PIRLS-, TIMSS- og PISA-undersøkelsene har vist fremgang på viktige områder etter at Kunnskapsløftet ble innført. Det er mer ro, bedre arbeidsmiljø og mindre mobbing i skolen, og elevene lærer mer.
PISA måler ikke alt, men PISA er en viktig brikke i et stort puslespill som til sammen skal gi oss et godt bilde av norsk skole.
Kronikken var publisert i Aftenposten søndag 4. desember 2016.