Det politiske landskapet i Europa og USA er i endring.
Gang på gang blir vi overrasket over hvor dårlig partiene på venstresiden gjør det.
Partiene på ytre venstre fløy er nesten utradert. Det finnes unntak, som i Hellas, Spania og Danmark, men det generelle bildet er at de er små og har liten innflytelse.
Også sosialdemokratiet er i krise. Oppslutningen til de sosialdemokratiske partiene i Europa reduseres år for år, og de vinner ikke valg.
Det blåser en høyrevind over USA og Europa, men det er en høyreside som er dypt splittet og sterkt fragmentert.
Alle land kan ikke analyseres likt. Alle har sine tradisjoner, kultur og historie som blant annet definerer hva som er «høyre» og «venstre» i politikken. For eksempel vil de aller fleste på høyresiden i Norge, og i store deler av Europa, finne seg godt til rette på venstresiden i USA. Hele USA er plassert lenger til høyre enn noe land i Europa, og hele Norge er plassert lenger til venstre enn de fleste andre land i Europa.
Men selv om landene er forskjellige, har de likevel det til felles at venstresiden, samlet sett, gjør det dårlig, mens høyresiden blir stadig mer splittet og fragmentert. I et land som USA, med et de facto topartisystem, skjer denne fragmenteringen innenfor og i randsonen av det republikanske partiet. I Europa skjer det også ved at det dukker opp stadig flere partier.
Også innad i Europa er forskjellene store, men la meg bruke Danmark som eksempel, siden Danmarks partiflora nå ser ut til å romme alt hva en en demokratisk høyreside har å by på:
- Radikale Venstre: Et sosialliberalt parti, som riktig nok også har samarbeidet med venstresiden, men som ligner veldig på og er et av det norske Venstres søsterpartier. Opptatt av å forsvare det åpne, liberale samfunn og en liberal innvandringspolitikk.
- Venstre: Danmarks store «styringsparti», som kaller seg et liberalt og borgerlig parti. Det var opprinnelig et typisk distrikts- og bondeparti, men i praksis ligner det i dag mye på det norske Høyre.
- Liberal Alliance: Et liberalt eller liberalistisk parti, men ikke mer liberalistisk enn at det passerer i en nordisk sammenheng. Et ganske nytt parti som er opptatt av personlig frihet og er positiv til frihandel, en mindre omfattende velferdsstat og skattelettelser. Liberal Alliance er også positiv til en liberal innvandringspolitikk, forutsatt at innvandrerne kan forsørge seg selv.
- Det Konservative Folkeparti: Et klassisk konservativt parti, som er opptatt av konservative dyder som at det skal lønne seg å arbeide, respekt for lov og orden og trygghet for familien.
- Dansk Folkeparti: Et nasjonalkonservativt parti som er kritisk til innvandring og vil føre en stram integreringspolitikk, men som har en sosialdemokratisk profil i den økonomiske politikken og i velferdspolitikken. Partiet gjør det spesielt sterkt i distriktene.
- Nye Borgerlige: Et nytt parti, som ennå (?) ikke er representert i Folketinget, og som vil ha en enda strengere innvandrings- og integreringspolitikk enn den som føres nå, men en liberal økonomisk politikk med lavere skatter og en mindre omfattende velferdsstat.
- Kristendemokraterne: Et slags Kristelig Folkeparti, som står klart på borgerlig side, men som er uten representasjon og innflytelse.
I Danmark gjøres det også forsøk på å etablere partier som må sies å ligge lenger «ute», nemlig Danskernes Parti og Dansk Samling, hvorav i hvert fall det første partiet ledes av en tidligere nynazist.
Alle forstår at dette er en høyreside som ikke kan stå samlet. Og jo lenger ut i det politiske landskapet man beveger seg, jo nærmere kommer man de ytterliggående kreftene på venstre side. Det er ikke helt uten grunn at ytre høyre og ytre venstre ofte er enige, både når det gjelder innvandring, holdningen til muslimer, Vestens forhold til Putin og, i de fleste tilfeller, også økonomisk proteksjonisme og EU-skepsis. Min kollega Bård Larsen har skrevet innsiktsfullt om dette «hestesko-fenomenet» mange ganger, blant annet i dette Civita-notatet, som vi nylig publiserte.
Situasjonen i Danmark er selvsagt ikke nøyaktig lik den vi ser i andre land. Men den er heller ikke helt ulik. Det kunne vært gjort tilsvarende opplistinger over partier, fraksjoner og bevegelser i mange land, og resultatet ville blitt omtrent det samme: På venstresiden er det ganske dødt, mens det på høyresiden skjer en oppsplitting langs mange dimensjoner: De representerer ulike liberale og konservative retninger. Og de representerer, på ulike måter, demokratiske eller mer autoritære posisjoner – eller de er mer moderate eller reaksjonære populister.
Hva så med Norge?
Norge er fortsatt et annerledesland. Her er det en ganske stabil politisk situasjon, antagelig først og fremst fordi vi har svært god økonomi, og fordi vi, de siste 20 – 30 år, har hatt en usedvanlig heldig posisjon i en verdensøkonomi i ubalanse og endring. Mens andre har tapt, har vi tjent.Vi har dessuten politikere, både til høyre og venstre, som har ført en fornuftig nasjonal politikk, blant annet for å demme opp for den misnøyen og de negative konsekvensene enkelte sider ved globaliseringen, frihandelen og migrasjonen kan ha.
Men også den politiske situasjonen er litt annerledes:
* Vi har det mest moderate og liberale høyrepopulistiske partiet i Europa.
* Vi har et sosialdemokratisk parti, som har greid seg bedre enn mange andre sosialdemokratiske partier i Europa.
* Vårt mest nasjonalkonservative parti, Senterpartiet, som – for å låne Lars Roar Langslets ord – «fortjener æresplass lengst til høyre» på høyre/venstre-aksen – har valgt å samarbeide med partier på venstresiden.
Men hvor lenge vil denne situasjonen vare?
Når vil vi se nye partidannelser eller sprekkdannelser i de gamle partiene i Norge? Carl I Hagen har allerede spådd at det vil kunne skje.
Hvor lenge er det husfred på høyresiden i Norge?
Vil det norske sosialdemokratiet fortsatt greie seg såpass godt?
Og hvor lenge vil Senterpartiet betraktes som en naturlig del av den norske venstresiden?
Innlegget var publisert på Clemets blogg 14. november 2016