Tradisjonelt er det neppe noe parti i Norge som har vært mer innstilt på å samarbeide med andre partier enn Høyre. Det hender nok at også Høyre-folk drømmer om at Høyre skal styre alene, men «drømmen om borgerlig samling» står sterkt. Har man tråkket sine barnesko i Høyre, slik jeg har gjort, lærer man at «veien til makt går gjennom sentrum».
I nyere tid er det blitt tydelig – ikke bare for Høyre, men også for Arbeiderpartiet – at veien til makt går gjennom samarbeid med andre, og at «de andre» er blitt en mer mangfoldig gruppe partier. Og slik er det i mange land: Det er gjerne to, kanskje tre, store «styringspartier» på jakt etter den store gruppen sentrumsvelgere – samt en rekke mindre nisjepartier, som ivaretar sine spesielle interesser eller fremstår som mer kompromissløse idealister.
KrF som kroningsparti
Slike nisjepartier kan analyseres på mange måter. I KrFs tilfelle verserer en rekke diskusjoner, og Berit Aalborg berører flere. Er KrF et sentrumsparti, et mellomparti eller et fløyparti? Er det et borgerlig, eller er det et ikke-sosialistisk parti? Står partiet for «en tredje vei» i norsk politikk, eller er det et religiøst nisjeparti som bruker vippemakten til å få gjennomslag for egne interesser? Og er KrF Norges «kroningsparti», som i 2017 kan komme til å avgjøre om vi får en borgerlig eller en sosialdemokratisk regjering?
Hvor demokratisk det er at «kroningspartier» kan bruke vippemakten sin til å tvinge igjennom standpunkter det reelt sett ikke er flertall for, kan nok diskuteres. Jeg tror i hvert fall at det er en grense for hvor mange slike «hestehandler» velgerne vil akseptere. Det er heller ikke opplagt at «kroningspartiene» bidrar til «å dra avgjørelser i retning av et flertall som også speiles i befolkningen», eller at de har en «stabiliserende effekt på den økonomiske politikken» fordi de kan «bremse økonomiske ’flodbølger’ som følger av et regjeringsskifte», slik Aalborg skriver.
Det er ikke så store forskjeller mellom styringspartiene i Europa at det kommer «flodbølger» når man skifter regjering. Vippepartienes rolle er nok vel så ofte å bremse upopulære reformer, blant annet fordi vippepartiene er små og derfor i mindre grad tåler et kortsiktig fall i popularitet. Vippepartiene slipper dessuten ofte unna kritikk og debatt om egne standpunkter fordi styringspartiene er avhengige av deres mandater og derfor ikke vil «irritere» dem. De kan ofte gå svært langt i den politiske debatten før de store partiene tar til motmæle.
«Aller mektigst er de sentrumspartiene som samarbeider vekselsvis med konservative og sosialdemokratiske partier», skriver Aalborg, som ser ut til å anbefale KrF ikke å fortelle velgerne hvilken regjering partiet vil «krone» i 2017 før etter valget. Hun mener at en slik strategi kan «gi de politiske sakene økt oppmerksomhet», og at en slik vente-og-se-holdning kan sammenlignes med Erna Solbergs strategi i 2013. Det siste er jeg uenig i. Solberg sa hvem hun ville regjere med – hun visste bare ikke hvem som ville regjere med henne.
Jeg tror uansett en slik strategi vil kunne vise seg å være dristig for KrF. Et ganske sannsynlig scenario er at valgkampen i 2017 vil dreie seg om hvorvidt vi fortsatt skal ha en Høyre-ledet regjering med Solberg som statsminister eller en Ap-ledet regjering med Støre som statsminister. Hvis ikke KrF vil ta stilling til dette spørsmålet før valget, vil neppe valgkampen for KrF dreie seg om «de politiske sakene».
Aalborg kan likevel ha rett i at en slik strategi kan gjøre KrF til en «mektig» joker. Spørsmålet er bare hva KrF vil med denne makten, og hva velgerne vil mene om et parti som nærmest legger sine mandater ut for salg til det regjeringspartiet som betaler den beste prisen.
Tiden vil vise hvilken strategi KrF velger. I mellomtiden kan vi reflektere litt over hvorfor KrF i rikspolitikken hittil alltid har valgt den borgerlige eller ikke-sosialistiske siden og så langt aldri har gått i kompaniskap med Arbeiderpartiet når det skulle velges regjering.
Jeg tror i hovedsak det er to grunner til det.
KrFs ideologi
Den ene grunnen er at KrF, som er et kristendemokratisk parti, tross alt har et større ideologisk fellesskap med konservatismen og liberalismen enn det har med sosialdemokratiet og sosialismen.
I Europa er de konservative og kristendemokratiske partiene nærmest for politiske tvillinger å regne. KrF står riktig nok i en litt annen tradisjon enn for eksempel det tyske CDU gjør. Men KrF er, sammen med det norske Høyre, medlem av den samme internasjonale partiorganisasjonen som CDU og de andre konservative og kristendemokratiske partiene i Norden. Likevel nøler KrF med å kalle seg et «borgerlig» parti. Det skyldes nok at begrepet forstås på en spesiell og negativ måte i KrF. For andre er borgerlig et honnørord, som gir assosiasjoner til borgeren, til den liberale rettsstaten og sivilsamfunnet.
Det kan diskuteres hvorvidt konservatismen og kristendemokratiet overhodet er «ideologier». Uansett kommer de politiske ideologiene sjelden i sin mest rendyrkede form. Det finnes mange retninger innenfor hver av de ideologiske «ismene». Høyre kaller seg for eksempel et borgerlig og «liberalkonservativt» parti, mens Venstre er et borgerlig «liberalt» og «sosialliberalt» parti. KrF bygger sin politikk på en «kristendemokratisk ideologi», mens FrP har «liberalismen» som sitt ideologiske grunnlag.
Fremfor å kalle seg selv et borgerlig parti pleier KrF å fremheve at det er et «sentrumsparti» og et parti som står for «en tredje vei». Det gir nok mening å si at kristendemokratiet representerer «en tredje vei» mellom liberalismen og sosialismen, slik også konservatismen gjør. Men i praksis dyrker man ikke lenger ideologisk «renhet», og derfor befinner alle norske stortingspartier seg i dag på den tredje vei – uten ytterliggående standpunkter om klassekamp, stat og marked, offentlig og privat, individ og samfunn. «Vi balanserer mellom sosialisme og liberalisme, mellom kollektivisme og individualisme og mellom stat og marked», har Knut Arild Hareide sagt. Men det gjør i grunnen alle de andre partiene også, og dermed er det vanskelig for mange å få øye på substansen i påstanden om at KrF står for «en tredje vei» mellom Høyre og Arbeiderpartiet.
Det er nok også tvilsomt om uttrykket «sentrumsparti» gir tilstrekkelig mening, selv om det brukes av mange. Ordet sentrum brukes nemlig både for å illustrere at KrFs standpunkt er et mellomstandpunkt, at det er et standpunkt de fleste deler, at det er et moderat standpunkt, at det er et standpunkt sentrumspartiene står sammen om, og at det er et spesielt «sentrumsstandpunkt», for eksempel «aktiv distriktspolitikk» og «satsing på frivillige organisasjoner», slik Kjell Magne Bondevik har beskrevet det.
Det eneste begrepet sentrum helt sikkert ikke er dekkende for, er KrFs hjertesaker. Ingen kan nemlig påstå at ønsket om å få et KRLE-fag, om ikke å tillate homofile ekteskap, om å stramme inn abortloven, om å gi fastleger muligheten til å reservere seg mot å henvise til abort eller KrFs ønske om en strengere alkoholpolitikk ligger i sentrum av norsk politikk. I slike saker får KrF, av og til, støtte fra et lite mindretall i andre partier – men stort sett står KrF alene. Og det skal skikkelige «hestehandler» til for at KrF skal få gjennomslag i slike saker.
Oppsummert er det min oppfatning at det europeiske kristendemokratiet ligger svært nær den europeiske liberale konservatismen, men at KrF har noen særtrekk, blant annet knyttet til motkulturene, som gjør partiet litt annerledes enn de store kristendemokratiske partiene i Europa. Likevel mener jeg partiet preges av noen ideologiske strømninger som også preger de andre borgerlige partiene i Norge, og som skiller KrF fra den politiske venstresiden. La meg nevne noen av dem:
Samfunnet bygges nedenfra. Subsidiaritetsprinsippet, eller nærhetsprinsippet, står sentralt i borgerlig og kristendemokratisk politikk, mens det i langt mindre grad preger venstresidens partier. Familiene, småbedriftene, kommunene og de frivillige organisasjonene bør derfor ha stor frihet til selv å ta ansvar og velge de løsninger som passer best.
Alle skal få være med og bygge samfunnet. Et samfunn bygges ikke best hvis bare staten får bygge. Det må bygges nedenfra. Derfor er konservative, liberale og kristendemokratiske partier mer positive enn venstresiden til at aktører i privat sektor og sivilsamfunnet er med og løser oppgavene. Private og ideelle krefter kan drive sykehus og skoler, bygge veier og kulturbygg. Ansvaret for finansieringen kan likevel være statens.
Valgfrihet for borgerne. Det er ulike meninger om hva som er det gode liv. Derfor er det også ulike meninger om hvilken skole, sykehjem, sykehus og hjemmehjelp som passer best for hver enkelt. Viljen til å la befolkningen få velge mer selv er som regel størst på borgerlig side.
Respekt for arbeid og eiendom. Borgerlige dyder som det å arbeide hardt, spare og bygge eller kjøpe seg sin egen bolig er positive verdier for liberale, konservative og kristendemokratiske partier. Staten er viktig og gjør mye godt, men bunnplanken i velferdssamfunnet er familien, sivilsamfunnet og de små fellesskapene.
Maktspredning og maktbalanse. I borgerlig ideologi er det grenser for politikk. Det må være en balanse mellom staten, sivilsamfunnet og privat sektor. Staten skal ikke være for dypt involvert i frivillige organisasjoner, kirken, pressen, partiene, forskningen og kulturlivet – alle frie, autonome institusjoner som skal kunne øve fri kritikk og forfølge sine egne mål.
KrFs erfaring og visjoner
Den andre grunnen til at KrF så langt alltid har valgt den ikke-sosialistiske siden, er knyttet til KrFs erfaring. Jeg tror nemlig partiets erfaring er at det møter størst respekt for sine hjertesaker og mindretallsposisjoner på borgerlig side. Delvis er det flere på høyresiden enn det er på venstresiden, som deler KrFs syn på viktige spørsmål knyttet til livets begynnelse og slutt. Men delvis er det nok på høyresiden en større generell vilje til å respektere mindretallet fordi det ligger i det konservative og liberale synet på demokrati at alle har rett til å være, mene og handle annerledes.
Spørsmålet jeg stiller meg, er hvorfor KrF skal si seg fornøyd med å være et «kroningsparti» eller «vippeparti». De siste ti årene har det nesten ikke vært bevegelse på meningsmålingene for KrF. Mange spår at partiet sakte, men sikkert vil dø ut. Det er praktisk talt ingen velgere som melder overgang til partiet. Bare 2 prosent av befolkningen bor i kommuner som er styrt av KrF, og partiet har bare 19 ordførere.
Skal KrF si seg fornøyd med det?
KrF tilhører, formelt sett, den store gruppen sentrum-/høyrepartier i Europa – partier som kaller seg konservative, liberalkonservative eller kristendemokratiske. Blant dem finnes noen av de største og mektigste partiene i Europa – men det finnes også noen små og ubetydelige partier og noen som aldri når lenger enn til å være et vippeparti. Ingen kan forundres over at partier med ytterliggående ideologier forblir små. Men hvorfor skal KrF slå seg til ro med å være så lite?
KrF opplevde en gyllen tid da Jon Lilletun var med og styrte. Den store oppslutningen på 1990-tallet viste at det er mulig å bli et større parti. Enkelte spurte den gangen om KrF kunne komme til å overta Høyres rolle som det store partiet på borgerlig side.
Men skal KrF gjenta suksessen og oppleve en mer varig vekst, holder det neppe med en populær enkeltsak, slik kontantstøtten var. Jeg tror partiet må gjenskape seg selv som et mer alminnelig, kristendemokratisk parti. Partiet må avklare sitt syn på skillet mellom religion og politikk og mellom stat og samfunn. Det bør velge – ikke vingle. I praksis finnes det ingen «tredje vei» mellom Arbeiderpartiet og Høyre.
Derfor bør KrF tenke mer på de grunnleggende verdiene jeg beskrev over – og mindre på enkeltsaker.
Dersom KrF velger en slik retning, vil det bli et parti som er interessant for flere.
Da kan KrF også gå fra å være et kroningsparti til selv å bli kronet.
Teksten er et utdrag fra boken Røtter og vinger – et matpakkeseminar i Jon Lilletuns ånd, utgitt av Portal forlag.