Venezuela og den knuste drømmen om sosialisme

Bortsett fra teppebombing, finnes det neppe en mer effektiv måte å ødelegge et lands velstand, enn å innføre sosialisme. Eirik Løkke i Bergens Tidende.

Eirik Løkke

Publisert: 13. september 2016

Bortsett fra teppebombing, finnes det neppe en mer effektiv måte å ødelegge et lands velstand, enn å innføre sosialisme.

Venstresidens vilje til å omfavne tvilsomme regimer har forfulgt bevegelsen i hele norsk etterkrigshistorie. I så måte var det knapt overraskende at Hugo Chávez, da han i 1998 påbegynte sin «bolivarianske revolusjon», høstet beundring internasjonalt så vel som i Norge.

Men nå som hundretusener av venezuelanere demonstrerer mot Maduro-regimet og ”revolusjonen” er på ekspressfart mot økonomisk kollaps, er det usedvanlig lite selvkritikk å spore. Tvert imot forsøker SV en stille retrett, og har slettet alle spor på sin hjemmeside av befatning med landet. På denne bakgrunn er det grunn til å spørre: Hva tenker partiet om den katastrofale utviklingen? Vil Venezuelas kollaps vaksinere partiet mot fremtidige autoritære svermerier?

Tilfellet Venezuela er interessant i et ideologisk perspektiv nettopp fordi den såkalte «bolivarianske revolusjonen» skapte en renessanse for drømmen om sosialisme, etter at frigjørelsen av Øst-Europa hadde brakt ideologien i vanry. Hugo Chávez ble den internasjonale venstresidens store posterboy i hva mange håpet skulle bli et fyrtårn for sosialisme i det 21. århundret.

Norge var intet unntak.

Sosialistisk Ungdom startet på 2000-tallet en støtteaksjon for landet. Stortingsrepresentant Kirsti Bergstø fremhevet Hugo Chávez i 2007 som «den beste nåværende statsleder», mens Audun Lysbakken skrev året før at «solidaritet med Venezuela blir viktig fremover, hvis ikke også vår tids forsøk på latinamerikansk frigjøring skal bli stoppet av de reaksjonære kreftene som står klar til å tre frem fra skyggene hvis sjansen byr seg». Hyllesten av Venezuela og revolusjonen var altså ikke et marginalt fenomen.

Man kan selvfølgelig innvende at man for ti år siden ikke kunne vite sikkert hvilke ulykksalige konsekvenser revolusjonen ville føre med seg, spesielt fordi den høye oljeprisen skygget for den politiske galskapen til regimet. Imidlertid manglet det ikke på advarsler – ei heller fra presidenten selv. Hugo Chávez uttrykte aldri noe støtte til det liberale demokrati, noe som kom til uttrykk gjennom konsolidering av makt rundt egen person, systematisk nedbrytning av rettsstaten og forfølgelse av opposisjonelle.

I en polemikk med Stanford-professor Francis Fukuyama erklærte Chávez at såkalt «chavismo» var fremtidens modell. Selv om erklæringen fant klangbunn på venstresiden, var selvsagt ideen om at dagens Venezuela skulle representere fremtidens modell absurd, hvilket Fukuyama påpekte i en kronikk i Washington Post, og hevdet allerede da, at «chavismo-modellen» ville kollapse så fort oljeprisen falt – en prediksjon som har truffet ganske godt.

Fukuyama var langt fra alene i å advare mot utviklingen i Venezuela. Også i Norge ble det tidlig uttrykt bekymring over situasjonen i landet. Torbjørn Røe Isaksen stilte spørsmål om SV og venstresiden i sin ukritiske revolusjonssafari støttet nok en diktator. Nåværende leder i Unge Høyre, Kristian Tonning Riise, publiserte i 2013 boken «Diktator i forkledning», der han gikk landets avdøde president etter i sømmene. Utgivelsen avstedkom kraftig kritikk fra både politikere og akademikere. Blant annet ble Riise beskyldt for å være «for kritisk» til Hugo Chávez. Kritikerne tok feil. Tonning Riise fikk rett, og det uten å behøve noen glasskule.

Venezuela er i dag på full fart mot en humanitær katastrofe. Landet sliter med skyhøy inflasjon, mangel på nødvendig mat og medisiner, eksplosiv økning i fattigdom og spedbarnsdødelighet. Dette er ganske utrolig i et land som har tilgang på enorme oljeressurser, vannkraft og råvarer. Hugo Chávez og etterfølgeren Nicholas Maduro har nok en gang illustrert planøkonomiens elendige konsekvenser – og bortsett fra teppebombing, finnes det neppe en mer effektiv måte å ødelegge et lands velstand, enn å innføre sosialisme.

Det blir interessant å se om tilfellet Venezuela fører til en grunnleggende debatt på venstresiden om forholdet til autoritære regimer, eller om jakten på nye sosialistiske fyrtårn fortsetter ufortrødent i det 21. århundret.

Innlegget var publisert i Bergens Tidene søndag 11. september 2016.