Det er en utbredt politisk oppfatning i Norge at vi får bedre tjenester, dersom det er det offentlige, og ikke private, som eier og driver velferdstjenestene.
Jeg har ingen tro på det. Om en tjeneste holder høy kvalitet eller ikke, avhenger som regel, om ikke alltid, av helt andre ting enn hvem som eier og driver den.
Eksemplene på at offentlig virksomhet ikke automatisk er bedre enn privat, er etter hvert mange:
Forretningsmessige selskaper som er hel- eller deleide av staten, synes ikke å håndtere risiko knyttet til korrupsjon og uetisk adferd bedre enn private selskaper gjør. Alle viktige selskaper, som er helt eller delvis eid av staten, er nå involvert i forhold som er ulovlige, uetiske og/eller skadelige for omdømmet.
Det er heller ingenting som tyder på at for eksempel offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner er bedre enn private. Mange av de offentlige institusjonene har begått titusenvis av brudd på arbeidsmiljøloven, for øvrig uten at det har fått så mye oppmerksomhet eller konsekvenser.
Det samme gjelder skoler. Tilsynet avslører regelmessig at offentlige skoler begår svært mange brudd på lov- og regelverk blant annet knyttet til det fysiske og psykososiale arbeidsmiljøet for elevene. Men det får liten oppmerksomhet, særlig målt mot feil og brudd på regelverket som private skoler begår.
I Norge er det spesielt stor interesse for private tjenestetilbydere, for eksempel innen barnevern, asylmottak, barnehager og sykehjem, som mottar offentlig støtte, og som samtidig tjener penger. Mange mener at «profitten» er penger som alternativt kunne gått til flere eller bedre tjenester.
Men et slikt resonnement hviler på flere tvilsomme forutsetninger som sjelden blir utfordret.
Det er en grunn til at planøkonomien spilte fallitt. Uten den dynamikken, konkurransen og muligheten til å gå med overskudd som ligger i markedsøkonomien, ville vi sløst mer, vært mindre effektive, mindre innovative og hatt langt mindre velstand og velferd enn vi har i dag.
Overskudd brukes nemlig ikke bare til å berike eierne, men også til å investere mer og til hele tiden å utvikle virksomheten. Overskudd er et incentiv til å få spredd gode løsninger, og det er en betaling for den risiko man tar for at virksomheten kan gå med tap. Dessuten er ikke kapitalen i en offentlig virksomhet gratis. Skal man først sammenligne, må man også legge et avkastningskrav på den offentlige kapitalen som brukes.
I Norge er det for mange et større problem at noen tjener penger på delvis offentlig finansierte tjenester enn at noen som ikke tjener penger, tilbyr dårligere og dyrere tjenester.
Nå (re)kommunaliseres veldrevne private sykehjem i Oslo og Bergen. Byrådet i Oslo bruker millioner av kroner for å overta driften og tvinge de private sykehjemmene til å legge seg på en lavere standard enn de har hatt til nå, for at de skal bli som de kommunale. Det er interessant å se hvor mange som godtar at det sløses med ressurser på denne måten.
Samtidig skal det sies at det ikke er lett å sammenligne offentlige og private tjenestetilbud. Det er riktig nok lett å «avsløre» hva som er overskuddet i en privat virksomhet, men det er nesten umulig å avsløre hva som er effektivitetstapet i en offentlig virksomhet.
Etter min mening er det ingen grunn til å tro at offentlige tjenester per definisjon er mer kostnads- og formålseffektive enn offentlig finansierte private tjenester er. For å sitere Produktivitetskommisjonen: «Både i privat og offentlig sektor krever effektiv ressursbruk at de riktige tjenestene tilbys, og at tjenestene produseres på en effektiv måte. Begrenset konkurranse, mange og komplekse mål og det at de offentlige tjenestene ikke omsettes i et fritt marked innebærer imidlertid at viktige drivere for økt produktivitet er fraværende.»
Men det er også andre grunner.
En av dem har med «public choice-teorien» å gjøre. Den sier, enkelt sagt, at politikere ikke er bedre mennesker enn for eksempel næringslivsledere er. Alle er påvirket av en form for egeninteresse, enten det er å tjene mer penger eller å bli gjenvalgt, og beslutningene som fattes, er preget av det.
Det finnes dessuten ikke noe økonomisk system som kan eliminere menneskers tilbøyelighet til å gjøre feil. Men fordelen med markedsøkonomien er at feilene lettere blir avslørt.
I årene som kommer vil velferdsstaten og kommunene bli satt under stadig sterkere press. Oljeprisfallet, eldrebølgen og migrasjonen er bare noen av de faktorene som kommer til å gjøre det vanskeligere å finansiere velferden.
I en slik situasjon er det dristig å ekskludere private aktører fra å være med å løse oppgavene.
Vi trenger både kapitalen, kompetansen, kreativiteten og kapasiteten som de private bedriftene har.
At det finnes flere aktører og ulike tilbud er en fordel. Ulike mennesker skal møtes med like muligheter og likeverd – ikke med likhet.
Innlegget var publisert i Dagsavisen torsdag 21. april 2016.