Demokrati

Donald Trump og det postfaktuelle demokrati

Publisert: 19. mars 2016

En viktig forutsetning for et velfungerende demokrati er nødvendig respekt for sannheten, av tidligere senator Daniel Patrick Moynihan formulert som ”Everyone is entitled to his own opinion, but not his own facts.”

Det betyr ikke at alle trenger å være enig om hva som er sant, men det fordrer at søken etter sannhet er en essensiell komponent i ethvert liberalt demokrati. Det er ikke uten grunn at det første som utfordres i autoritære stater er nettopp sannheten. I Putins Russland er propagandaen så gjennomgripende at borgerne utvikler et problematisk forhold til hva som er faktisk er sant. Derfor er årets amerikanske valgkamp svært urovekkende. Av alle ”underholdningselementer” Donald Trump har introdusert, er det kanskje avvisningen av konseptet sannhet, som representerer den største trusselen mot demokratiet.

Trumps oppslutning kan tyde på at det amerikanske samfunnet beveger seg i retning av et postfaktuelt demokrati, hvor en betydelig andel av velgerne ikke lenger anerkjenner betydningen av sannhet. At Trump har et avslappet forhold til fakta blir vi minnet om på daglig basis: katalogen av løgner er svært omfattende, og vokser nærmest time for time. Politico har gått gjennom talene til Trump, og konkludert med at han lyver omtrent hvert 5. minutt. Og det dreier seg ikke om upresise gjengivelser eller mangel på nyanser, men om regelrette løgner.

Imidlertid synes tilhengerne å være av en helt annen oppfatning. De er i hvert fall tilsynelatende mindre opptatt av sannhet, og mer opptatt av autensitet. Trumps retoriske kombinasjon av vulgariteter, rasisme og bøllete oppførsel bryter fundamentalt med konvensjonelle spilleregler, og går aldri av veien for å utfordre politisk kutyme.

Denne tilnærmingen uroer det politiske establishmentet, især i Det republikanske partiet, men det uroer ikke tilhengerne hans, snarere tvert imot: Trumps velgere verdsetter at de endelig har funnet en kandidat som er gjennomført politisk ukorrekt. Derimot er de mindre opptatt av at det medfører at han også er gjennomført ukorrekt i sin omgang med fakta. I så måte er Donald Trump blitt den fremste eksponenten for det postfaktuelle demokrati – en tilstand hvor sannhet betyr stadig mindre.

Rent sosiologisk er det ikke vanskelig å forstå bakgrunnen for hvorfor Trumps høyrepopulisme har funnet gjenklang i USA. Som Charles Murray ved American Enterprise Institute forklarer i Wall Street Journal (12.feb) har Trump samlet en koalisjon av misfornøyde hvite arbeidere, som er blitt særlig rammet av globalisering, frihandel (outsourcing) og teknologiske fremskritt. Det har medført en langvarig stagnasjon i reallønninger og økende ulikhet. I tillegg gjennomgår USA en demografisk transformasjon, hvor hvite amerikanere om kort tid kommer til å utgjøre under halvparten av USAs befolkning. Det er denne gruppen mange-milliardæren appellerer til, når han lover dem at ”vi skal ta landet vårt tilbake”, men uten å levere noen sammenhengende politisk argumentasjon overhodet. Tvert imot; talene domineres av politisk svada og løgn. Og det er ikke det USA trenger nå. Det landet behøver er en nasjonal samtale om hvordan utfordringene i det 21.århundre best kan løses.

En slik samtale er dessverre veldig vanskelig å få til, og det skyldes ikke bare Donald Trump. Amerikansk offentlighet har lenge vært preget av parallelle virkelighetsoppfatninger, hvor lesere av konservative medier i begrenset grad utfordrer seg selv i liberale fora, og vice versa. Internett vil antagelig forsterke utfordringene ved ekkokamre, som igjen vil svekke grunnlaget for en konstruktiv offentlig debatt. Uten et fungerende deliberativt element vil det amerikanske demokratiet i verste fall forvitre, noe oppslutningen omkring Trump er et godt eksempel på.

Abraham Lincoln mente at you can fool some of the people some of the time, but not all of the people all of the time. Jeg både håper og tror Lincolns betraktning fremdeles er gyldig.

Innlegget var publisert i Aftenposten fredag 18. mars 2016.