Av Kristin Clemet, leder i Civita
I går lanserte Institutt for samfunnsforskning en bok som oppsummerer virkningene av kjønnskvotering i norsk næringsliv.
Boken er interessant lesning. Sentrale forskere som har fulgt kvoteringsloven siden den kom for om lag 12 år siden, har aldri greid å legge skjul på sin positive holdning til bruk av kvotering, og de har håpet på mange positive virkninger. Men boken er befriende ærlig: Det kan ikke spores noen virkninger av betydning som følge av kravet til kjønnsbalanse i ASA-styrene.
En virkning har selvsagt kommet: Det er nå flere kvinner i ASA-styrene enn det var før lovkravet kom. Men dette er en virkning som ingen betvilte. Intet allmennaksjeselskap kan med åpne øyne tillate seg å bryte loven. Planen var imidlertid at kvoteringsloven også skulle ha mange andre positive virkninger på likestillingen i Norge: Den skulle føre til at vi fikk flere kvinner også i andre styrer, og til at vi fikk flere kvinnelige toppledere i ASA-selskapene og i andre selskaper. Den skulle påvirke holdningene i næringslivet, og den skulle føre til at vi fikk utnyttet kvinners kompetanse på en bedre måte. Den skulle påvirke jenters utdanningsvalg, og den skulle lede til bedre strategier, økt innovasjon, mer omstilling og økt lønnsomhet i selskapene.
Men lite av dette har skjedd, og i den grad noe har skjedd, er det umulig å påvise at det har med kvoteringsloven å gjøre. Derimot er det noen som mener at loven har hatt en del negative virkninger, som f.eks. at lønnsomheten i selskapene er svekket, eller at flere selskaper er blitt omdannet fra ASA-er til AS-er for å unngå kvoteringsloven. Men heller ikke dette kan påvises bare å være virkninger av selve loven. Noen uintenderte virkninger har nok loven likevel hatt: Den har blitt en norsk «eksportvare», ettersom flere land i Europa har innført eller planlegger å innføre lignende lover – og den sysselsetter nok mannen som foreslo loven, tidligere næringsminister Ansgar Gabrielsen (H), som foredragsholder og rådgiver i mange år ennå. Dessuten har den engasjert en rekke forskere, som har studert virkningene av loven.
Loven er et godt eksempel på den styringsoptimismen som preger norsk politikk. Både politikerne selv, interessegrupper og kommentatorer har ofte en overdreven tro på hva (mer) politikk kan utrette. Men samfunnet er heldigvis mer enn staten, og politikken kan ikke og bør ikke styre alt. Derfor burde man være mer opptatt av å stille noen viktige kontrollspørsmål før man vedtar nye lover: Er denne loven et rimelig virkemiddel målt mot det problemet som skal løses? Er det grunn til å tro at loven vil ha den tilsiktede virkning? Er det grunn til å tro at loven vil ha noen utilsiktede virkninger som er så negative at de overskygger de mulige positive virkningene?
Jeg har hele tiden vært motstander av kvoteringsloven. Jeg er verken en absolutt motstander av kvotering eller mot flere kvinner i ASA-styrene, og jeg har selvsagt skjønt at et lovkrav ville føre til at kvinneandelen økte raskere enn den ellers ville gjort. Men jeg mener at virkemiddelet er urimelig. Kvotering er per definisjon diskriminering, og dersom man ikke skal behandle alle likt, må det foreligge svært tungtveiende grunner. Loven representerer dessuten et inngrep i den private eiendomsretten, og den gjør det svært vanskelig å begrunne at ikke også andre grupper bør kvoteres inn i selskapenes styrer. Men noe av det mest kritikkverdige med kvoteringsloven er, etter min mening, at den har flyttet diskusjonen og oppmerksomheten bort fra viktigere likestillingsspørsmål som det er vanskelig for politikerne å gjøre noe med – til et mindre viktig spørsmål som det er lett å gjøre noe med.
Saken er jo at det er stor forskjell på kvinners og menns deltakelse i arbeidslivet i Norge. Nesten 40 prosent av kvinnene arbeider deltid, mot bare ca. 14 prosent av mennene. Samtidig har Norge et av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder, som innebærer at store og viktige yrker fremstår som rene «kvinneyrker» eller rene «mannsyrker». Læreryrket, for eksempel, er i ferd med å bli et rent kvinneyrke. Fra 2004 til 2014, altså omtrent i samme periode som kvoteringsloven har virket, har kvinneandelen i grunnskolen økt fra ca. 70 til ca. 75 prosent. Også i videregående blir skjevheten mellom kjønnene større nå, og i barnehagene er andelen kvinner allerede svært høy.
Hvis vi vil ha økt likestilling i arbeidslivet, er det antakelig mye viktigere å gjøre noe med dette enn det er å bruke loven for raskt å sikre flere kvinner i ASA-styrene. I skolen har dessuten politikerne et mer direkte ansvar, ettersom de har «eiermakt» og er arbeidsgivere. En av årsakene til at politikerne prioriterer å gjøre noe med ASA-styrene fremfor f.eks. skolen, er nok at det er langt lettere for politikerne å vedta en lov som gjelder andre, enn det er å gjøre arbeidet selv. Med kvoteringsloven fattet Stortinget bare et vedtak, mens det ble opp til ASA-selskapene å gjennomføre vedtaket. Skulle man gjort noe med kjønnsfordelingen i skolen, ville politikerne også hatt ansvaret for gjennomføringen.
I innledningen til boken fra Institutt for samfunnsforskning, som er redigert av Mari Teigen, står det at «den brede tilslutningen (i Stortinget) til en regulering av kjønnsbalanse i norske styrerom kan tolkes som uttrykk for at kjønnsskjevhetene i økonomisk beslutningstaking er anerkjent som et politisk problem». Det kan nok Teigen ha rett i. Men en alternativ tolkning kan nok også være at dette er et eksempel på en type symbolpolitikk som er ganske bekvem og på en styringsoptimisme som ikke passer helt inn et liberalt demokrati.
Innlegget er publisert i Dagsavisen torsdag 21. mai 2015.