Av Kristin Clemet, leder i Civita
Alle partier strever fra tid til annen med å ta standpunkt i enkeltsaker.
Noen partier strever også, mer enn andre, med å avklare sitt ideologiske grunnlag.
SV, for eksempel, sliter med å forklare hva «sosialisme» skal bety i Norge i 2015.
Også i KrF er det en tilbakevendende debatt om hvor partiet står ideologisk. Debatten er revitalisert gjennom etableringen av Kristendemokratisk Forum, som ble opprettet for å være en arena for ideologisk debatt og bevisstgjøring av kristendemokrater, særlig i KrF. Lederen i forumet, Erik Lunde, har bidratt med svært interessante perspektiver – nå sist i debatt med Mathilde Fasting, som er idehistoriker i Civita og i disse dager utgir en bok om «Borgeren og fellesskapet». Lunde og Fasting er enige om at kristendemokratiet er tydelig ikke-sosialistisk, og de er også enige om at kristendemokratiet er borgerlig, dersom «borgerlig» beskrives med et sett av ideer, slik Fasting og de kristendemokratiske partiene i Europa gjør.
Partiet KrF står i en litt annen tradisjon enn f.eks. Angela Merkels CDU gjør. KrF er riktig nok, sammen med det norske Høyre, medlem av den samme internasjonale partiorganisasjonen som CDU, men KrF er likevel nølende til å kalle seg et «borgerlig» parti. Partiet er tydelig «ikke-sosialistisk», men en del i KrF vil likevel ikke si at partiet er «borgerlig». Det skyldes nok, som bl.a. Lunde har påpekt, at begrepet forstås på en helt spesiell og til dels negativ måte. For meg er «borgerlig» et honnørord, som gir assosiasjoner til borgeren, til den liberale rettsstaten og til alle fellesskapene av frie og ansvarlige borgere.
Begrepet borgerlig favner vidt og er en slags overbygning over liberalismen, konservatismen og kristendemokratiet. Det kan diskuteres hvorvidt konservatismen og kristendemokratiet overhodet er «ideologier», men jeg skal la det ligge her. Uansett kommer de sjelden i sin mest rendyrkede form. Som Civita har vist gjennom utgivelse av flere antologier, finnes det mange retninger innenfor hver av de ideologiske «ismene». Høyre kaller seg f.eks. et borgerlig og «liberal-konservativt» parti, mens Venstre er et borgerlig «liberalt» og «sosialliberalt» parti. KrF bygger sin politikk på en «kristendemokratisk ideologi», mens FrP har «liberalismen» som sitt ideologiske grunnlag.
Fremfor å kalle seg selv et borgerlig parti, pleier KrF å fremheve at det er et «sentrumsparti» og et parti som står for «en tredje vei». Om det er betegnelser som appellerer til flere velgere enn om man hadde kalt seg «borgerlig», vet jeg ikke, men jeg tror det er tvilsomt.
Det gir nok mening å si at kristendemokratiet representerer «en tredje vei» mellom liberalismen og sosialismen, slik også konservatismen gjør. Men i praksis løser ikke dette KrFs problem. I praksis befinner nemlig alle norske stortingspartier seg i dag på den tredje vei – uten ytterliggående standpunkter om stat og marked, offentlig og privat, individ og samfunn eller klassekamp. «Vi balanserer mellom sosialisme og liberalisme, mellom kollektivisme og individualisme og mellom stat og marked», har Knut Arild Hareide sagt. Men det gjør i grunnen alle de andre partiene også, og det er, når sant skal sies, ganske lite som skiller dem.
Jeg tror også det er tvilsomt om uttrykket «sentrumsparti» gir tilstrekkelig mening. «Sentrum» brukes nemlig i mange ulike betydninger – både for å illustrere at KrFs standpunkt ligger mellom f.eks. Arbeiderpartiets og Høyres standpunkter, at det er standpunkter som de fleste deler, at det er moderate og lite ytterliggående standpunkter, at det er standpunkter de tre sentrumspartiene står sammen om – eller at det er noen helt spesielle «sentrumsstandpunkter» som f.eks. «aktiv distriktspolitikk» og «satsing på frivillige organisasjoner», slik Kjell Magne Bondevik har beskrevet det. Kritikere i KrF mener det er et problem at «sentrum» forbindes med lite annet enn viljen til å bruke «stadig mer offentlige penger».
Men det er ett problem til. For det eneste begrepet «sentrum» ikke er dekkende for, er det de fleste forbinder med KrF – altså KrFs hjertesaker. Ingen kan nemlig påstå at ønsket om å få et KRLE-fag, om ikke å tillate homofile ekteskap, om å stramme inn abortloven, gi fastleger muligheten til å reservere seg mot å henvise til abort eller KrFs alkoholpolitikk ligger i sentrum av norsk politikk. I slike saker får KrF, av og til, støtte fra et lite mindretall i de andre borgerlige partiene – men stort sett står KrF nokså alene. Og det skal skikkelige «hestehandler» til for at KrF skal få gjennomslag i slike saker.
For 20 år siden var jeg redaktør for et politisk magasin som het Tidens Tegn. I en artikkel skrev vår nåværende Europaminister, Vidar Helgesen (H), om hvilken utfordring et åpent og moderne KrF kunne bli for Høyre, dersom KrF ble det partiet som fremsto tydeligst som «bærer av de kristelig-demokratiske tradisjoner som preger mange europeiske samfunn: personlig frihet, sosialt ansvar, vekt på familien og det kristne verdigrunnlaget – uavhengig av den enkeltes personlige tro.» Foranledningen var at KrFs daværende leder hadde luftet muligheten for å fjerne bekjennelsesplikten i partiet, og at partiet var i rask vekst på meningsmålingene.
Men slik gikk det likevel ikke. Høyre er i dag større, og KrF mindre, enn de var i 1995. Og det er et begredelig faktum at KrF, over lang tid, har hatt problemer med å tiltrekke seg nye velgere.
Jeg er ikke i posisjon til å gi KrF råd om veivalg, men det hadde vært interessant å vite om en klarere ideologisk profil som et liberalt kristendemokratisk parti ville appellert til flere.
En forkortet versjon stod på trykk i Vårt Land mandag 23. mars 2015.