Civita

  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring

Civita

Meny Lukk Meny Søk
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Velferd og den nordiske modellen

Omstilling – av hva?

Publisert: 13.03.2015
Kristin Clemet Kristin Clemet

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Ved starten av Regjeringens budsjettarbeid for 2016 er beskjeden fra statsministeren klar: Vi må omstille oss. Norge kan enten bli «et billigere land, med lavere lønninger og mindre velferd», eller vi kan bli «et smartere land».  Solbergs problem, mener DN (10.3.), er at «den omstillingen hun etterlyser, i liten grad kan vedtas på budsjettkonferanser. Den må skje i næringslivet ved at eksisterende og nye bedrifter finner nye markeder og nye nisjer», mens «politikernes bidrag til at denne omstillingen blir vellykket, først og fremst (er) å bruke mindre penger over offentlige budsjetter».

DN har delvis rett, men jeg tror mange undervurderer hvor vanskelig denne omstillingen vil bli for norske politikere.

Kort fortalt styrer Norge mot et underskudd på statsbudsjettet i 2060 på om lag seks prosent av BNP for fastlands-Norge. Men underskuddet kan lett bli mye større. Hvis politikerne fortsetter å øke standarden på velferdstjenestene, slik de hele tiden lover, kan underskuddet komme opp i nærmere 20 prosent. Og reduserer vi arbeidsinnsatsen, vil det bli enda større. Vi vil få underskudd senest en gang på 2020-tallet, og deretter vil det bare øke.

Norge skal altså ikke bare omstille seg til en mindre oljeavhengig og grønnere økonomi. Vi skal også omstille oss til et samfunn med langt større omsorgsforpliktelser. I 1970 måtte 10 personer i arbeidslivet forsørge to personer. I 2060 må de forsørge fire personer.

Hvordan skal Solberg-regjeringen møte denne utviklingen?

Den må greie tre ting som norske politikere ikke har brydd seg om på lenge:

  • Den må dempe utgiftsveksten, slik DN skriver. I 2015 vokser allerede utgiftene mer enn økonomien generelt, hvilket betyr at offentlig sektor både absolutt og relativt sett blir enda større. Men jo mer utgiftene øker, jo mindre blir handlingsrommet siden.
  • Den må styrke og bedre arbeidstilbudet. Trenden i Norge er at vi jobber stadig mindre, samtidig som vi bevilger oss mer velferd. Men det regnestykket går ikke opp. Hadde vi arbeidet like mye som i Sverige, hadde i hvert fall deler av problemet vært løst.
  • Den må øke produktiviteten i offentlig sektor. Dersom vi kan få mer igjen for pengene vi bruker i offentlig sektor, vil det gjøre det lettere å finansiere fremtidens velferd.

Alt dette er vanskelig, fordi vi har en politisk kultur i Norge som er sterkt preget av at vi i lang tid nærmest har badet i penger. Reelle kutt i offentlige utgifter er nesten et ukjent fenomen i Norge. Viljen til å prioritere er liten. Og evnen til å gjennomføre reformer som i første omgang smerter, er heller ikke sterk. De åtte rødgrønne årene vi har lagt bak oss, fremstår som et historisk høydepunkt: Aldri har vi hatt så mye penger og gjort så lite for å bygge et bedre fundament for fremtiden. Vi fikk pensjonsreformen i privat sektor, og det var bra – men ellers var det ganske reformfattige år.

Høyre/Frp-regjeringen har igangsatt arbeidet med mange viktige tiltak og reformer.

Noen av dem, som f.eks. uførereformen og endringene i arbeidsmiljøloven, vil kunne bidra til å styrke arbeidstilbudet. Samtidig erkjenner Regjeringen at pensjonsreformen ikke er tilstrekkelig for å tette gapet mellom statens inntekter og utgifter, og at det er viktig å bringe offentlig tjenestepensjon mer på linje med pensjonsordningene i privat sektor. Og skal arbeidstilbudet bli bedre, må det fortsatt satses på utdanning.

Andre reformer, som f.eks. kommunereformen, strukturreformen i høyere utdanning, samferdselsreformene og politireformen, som alle retter seg mot forvaltningen selv, kan bidra til å styrke produktiviteten i offentlig sektor og gi oss mer igjen for pengene.

En tredje type tiltak er rettet mot næringslivet og privat sektor ved at man reduserer skatten på bedriftene, styrker konkurransen og bidrar til forenkling og innovasjon.

Men dette er bare begynnelsen. Om noen år vil vi sannsynligvis også få en debatt om f.eks. sykelønnsordningen, om lavere kvalitetsvekst i offentlig velferd, flere og høyere egenandeler og mer radikale omlegginger av skattesystemet. Men dette overlater nok dagens politikere til de som er yngre.

Det som blir spennende nå, er om Høyre/FrP-regjeringen, sammen med Venstre og KrF, greier å starte det tunge omstillingsarbeidet – eller om resultatene smuldrer bort i særinteresser og hjertesaker. Det holder nemlig ikke at noe er godt tenkt, hvis det ikke blir gjennomført. Da risikerer vi å stå igjen med noen nye ideer, men de samme gamle løsningene.

Og det har Norge ikke råd til.

Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv fredag 13. mars 2015.

 

 

Del denne artikkelen:

Relaterte artikler

  • Bogen, Olav og Magnus Håkenstad: Balansegang – forsvarets omstilling etter den kalde krigen

    12. juni 2019

    Hvordan endte vi opp i en situasjon hvor vekslende regjeringer tilsynelatende er villig til å bruke mer penger på militæret, samtidig som vi får stadig mindre forsvarsevne for pengene?

    Les mer »
  • Hva betyr offentlig?

    5. april 2018

    Begrepet offentlig betegner noe som befinner seg i  det åpne rom, som alle har adgang til, og/eller som angår alle.

    Les mer »
  • Hvem betaler pensjonene?

    26. februar 2018

    «Også ansatte i offentlig sektor er tjent med at velferdsstaten vår er bærekraftig også i fremtiden,» skriver Mathilde Fasting i Finansavisen.

    Les mer »
  • Oljeinntektene og offentlig sektor

    1. juli 2017

    Kristin Clemet svarer Erik Hernæs i Aftenposten

    Les mer »
  • Nr. 4 2017: Bruk av benchmarking for effektivisering i offentlig sektor

    17. februar 2017

    Hvor effektiv er offentlig sektor? Formålet med dette notatet er å se på hvordan benchmarking og beste praksis-sammenligninger brukes i offentlig sektor i dag.

    Les mer »

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »

Akersgaten 20, 0158 Oslo
E-post: civita@civita.no
Telefon: 40 00 22 77

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på her og få siste nytt rett i innboksen:

Om Civita

Civita arbeider for økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, for å fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Civita skal realisere sitt formål gjennom utredninger og analyser, deltakelse i samfunnsdebatten, skolering, møter og seminarer.

Realiseringen av Civitas formål er betinget av økonomisk støtte fra et mangfold av private bidragsytere.

Les mer »