Av Kristin Clemet, leder i Civita
Fremfor å se de enorme mulighetene, fremstilles innvandrere stadig mer som en trussel.
Den siste uken har Fafo publisert sluttrapporten i forskningsprosjektet «Forvitring eller fornying i Norden 2014-2030», også kalt NordMod. Prosjektet er bestilt av Samarbeidskomiteen for LO og de sosialdemokratiske partiene i Norden, SAMAK, som oppsiktsvekkende nok søkte om å få patent på begrepet «Den nordiske modellen» da prosjektet startet opp. Det vakte, naturlig nok, sterke reaksjoner, blant annet i Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd og blant forskere.
Fafos forskningsarbeid er tydelig preget av at både oppdragsgiveren og forskergruppen kommer fra den politiske venstresiden.
Men det gjør ikke arbeidet uinteressant. Sluttrapporten inneholder dessuten mange observasjoner som de fleste kan si seg enige i. Fafo konkluderer med at den nordiske modellen står sterkt i alle toneangivende partier og organisasjoner, at den lenge har gitt gode resultater, at både arbeidslivsmodellen, velferdsstaten og hovedtrekkene i den økonomiske politikken i Norden står støtt – men at den nordiske modellen står og faller med evnen til fornyelse.
Rapporten avsluttes deretter med en oversikt over seks «utfordringer for arbeiderbevegelsen» i Norden: Å skape, jobbe, organisere, dele, ta vare på og mobilisere – alle sammen utstyrt med en rekke dilemmaer, avveininger og prioriteringsspørsmål som ikke bare arbeiderbevegelsen i Norden – men stort sett alle i Norden – vil møte i årene som kommer.
En del av spørsmålene som reises, for eksempel om valgfrihet og privat tjenesteyting, vil nok være vanskeligere for arbeiderbevegelsen enn for mange andre.
Den mest åpenbare utfordringen for den nordiske modellen, som mange av Fafospørsmålene handler om, er den som dreier seg om bærekraft. Hvordan skal vi, samtidig som vi tar vare på klimaet, greie å finansiere fremtidens velferdsstat? Spørsmålet kommer til å bli stadig mer påtrengende i den politiske debatten, og om cirka 10 år blir det prekært – for da begynner også det norske statsbudsjettet å gå med underskudd. Blant de viktigste temaene for debatten vil være hvordan vi skal styrke produktiviteten i offentlig sektor, arbeidslinjen og skattesystemet.
Men Faforapporten, og debatten om den, løfter ikke frem alle utfordringer like tydelig – og den greier i liten grad å se utfordringene med andre øyne enn arbeiderbevegelsens egne. Det som representerer store muligheter for noen, og som historisk også har gitt Norden store muligheter, fremstilles derfor nå oftere som trusler for arbeiderbevegelsen.
De nordiske økonomiene har f. eks. tradisjonelt hatt stor nytte og glede av at de er svært åpne, har drevet utstrakt handel over landegrensene og dermed fått muligheten til å bli svært konkurransedyktige. Men nå, når utviklingsland og fremvoksende økonomier gjør seg mer gjeldende i den globale økonomen, fremstilles handel og konkurranse mer som en trussel.
Det samme gjelder på området migrasjon. Fafo har rett i at god integrering av innvandrere på arbeidsmarkedet er svært viktig. Men fremfor å se de enorme mulighetene for fattigdomsbekjempelse og «sosial jumping» for enkeltmennesker fra mindre rike land enn vårt eget, fremstilles innvandrere stadig mer som en trussel mot oss, vår likhet og vår velstand.
Eller for å ta vår hjemlige andedam: Jeg tror at en av sosialdemokratiets store utfordringer frem mot 2030, som er perioden Faforapporten handler om, vil være å bevege politikken fra likhets- og enhetssamfunnet til et samfunn med nesten ekstremt mangfold – uten å kaste vrak på grunntrekkene i den norske samfunns- og velferdsmodellen. Dette strever også andre partier med, men noen greier det bedre enn andre.
Problemet for sosialdemokratiet er bl.a. fellesskapsbegrepet, som i så stor grad er knyttet til staten, til systemer, enhet og likhet. I skolepolitikken, for eksempel, etterlater Arbeiderpartiet inntrykk av at barn som går på offentlig skole i Svolvær, føler mer fellesskap med barna på den offentlige skolen på Hovseter enn de føler med barna som går på Steinerskolen på Hovseter. Men slik er det selvsagt ikke. Ofte oppstår de beste fellesskapene nettopp i møte mellom dem som har gått på litt forskjellige skoler, som har litt ulike erfaringer, og som derfor kanskje kan berike hverandre – slik f.eks. Jonas Gahr Støre beskriver møtet med Jonas Bals.
Skal vi bevare limet i den nordiske velferdsmodellen – der folk flest er villige til å betale skatt for fellesfinansierte goder innen bl.a. skole og helse – må tjenestene som tilbys, tilpasses det større mangfoldet i befolkningen. Vi blir mer kunnskapsrike, mer velstående, mer globale – og får en mer variert kulturell og religiøs bakgrunn. Og så lenge vi er enige om hvilke grunnleggende verdier som gjelder, må dette mangfoldet få utfolde seg uten at staten eller «systemet» hindrer oss. Det betyr, i mitt hode, større valgfrihet, flere skattefinansierte tjenestetilbydere og større mangfold i tjenestetilbudet – enten det gjelder skole, helse eller omsorg.
NordMod er opptatt av at fagforeningsgraden og velferdsstaten er viktige for å få med arbeidslivet på de omstillingene som vil komme. Det kan det være mye i. Men det er også viktig å anerkjenne betydningen av en åpen økonomi med konkurranse og mangfold, hvis vi skal få til omstilling. Det vi trenger nå, er en god og bred debatt om hvilke reformer som er nødvendige for å bevare Norge som et av verdens beste land å bo i også de neste 50 år, og til den debatten har Fafo gitt et viktig bidrag.
Kronikken er på trykk i Dagsavisen 20.11.14.