Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Civita
Handlekurv
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi og velferd
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Jakten på det borgerlige
  • Brev fra EU
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Clemets blogg
Totalitære og autoritære regimer

Traaviks absurde teater

Traavik er åpenbart ikke fornøyd med den oppmerksomheten han allerede har fått, så derfor har han anmeldt oss. Vi er anmeldt for ærekrenkelse, men visstnok ikke fordi dette er viktig for Traavik. Det som er viktig for han, er hvilken tone vi skal ha i den offentlige debatten. Er det Traaviks debattform vi skal ha som ideal? Kristin Clemet blogger.

Kristin Clemet

Publisert: 7. juni 2014

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

I en ytterst besynderlig debatt i NRK Kulturnytt i morges fikk Morten Traavik en viss støtte for sine planer om å politianmelde Civita for ærekrenkelser.

Politianmeldelsen er nå levert, og jeg har gitt en kort kommentar til et par medier, der jeg bl.a. konstaterer at det for meg er helt umulig å vite om denne anmeldelsen er alvorlig ment, eller om den bare er et nytt forsøk fra Traaviks side på en kunstnerisk iscenesettelse av seg selv, der enhver videre diskusjon simpelthen blir en del av hans kunstverk.

Jeg forsøkte i går, i et innlegg i Dagsavisen, å forklare hva debatten mellom Traavik og særligBård Larsen i Civita dreier seg om og hvorfor det er vanskelig å diskutere mer med Traavik. I lys av de mediene som nå henvender seg på grunn av anmeldelsen, ønsker jeg å utdype dette her.

Civita er ikke kritisk til kontakt med Nord-Korea eller med nord-koreanere – tvert imot. I det aller første innlegget og de første setningene Bård Larsen skrev om Traaviks prosjekt, En unngåelig satire, står det at det «ikke (er) galt å reise til Nord-Korea. Landet trenger all den kontakt med omverdenen det kan få.»

Det Larsen og jeg er kritiske til, er at Traavik samarbeider med det nord-koreanske regimet, og at hverken han selv, prosjektet hans eller Festspillene i Bergen taler klart om hva slags regime dette er. Hvorvidt mangelen på klar tale skyldes at det ikke er mulig å tale klart, dersom man samarbeider med regimet – eller om det skyldes at Traavik virkelig mener det han sier om Nord-Korea, er uklart. Han har i hvert fall kommet med en rekke utsagn Bård Larsen og jeg er uenige i og kritiske til.

Denne uenigheten kunne man diskutert, hvilket vi også har forsøkt. Bård Larsen har deltatt i fire radiodebatter med Traavik. Den første debatten begynte slik:

– Hva er umoralsk ved Traaviks Nord-Korea-prosjekt?

Bård Larsen: Det umoralske er at han, slik jeg ser det, leker med symboler i en sånn popart, popkunst-setting, mens bakteppet er en grusom tragedie som utspiller seg i Nord-Korea. Han dykker ikke noe særlig dypt ned i den materien. Og det virker som om han er fanget i sitt eget spill etter hvert, han har vært i Nord-Korea seks ganger. Når han da kommer med uttalelser på Nasjonalgalleriet som at vi har mye å lære, en del å lære av den nordkoreanske nasjonalismen, som er svært brutal, svært aggressiv. Og han prøver vel på sett og vis å lage en slags sammenligning, komparasjon, vel og merke i en kunstnerisk setting, av oss og vår nasjonalisme kontra den nordkoreanske. Og det er uproporsjonalt og høyst merkverdig.

– Og umoralsk?

Bård Larsen: Jeg vil si at man ikke alltid (kan) gjemme seg bak kunsten, noe må man også fortelle av realiteter. Dette er en tragedie in the making, og jeg ser ikke underholdningsverdien i det. Man kan leke med symboler sånn historisk, men ikke mens det foregår.

– Hva sier Traavik?

Morten Traavik: Nei, jeg sier jo først og fremst at jeg synes, og det har jeg jo allerede sagt, eller skrevet på NRK Ytring sine nettsider, at jeg vil gjerne takke Bård Larsen, for jeg synes han gjør en utmerket rollefigur i den iscenesettelsen som vi alle er en del av, som den indignerte rollefiguren hønsehauk, som er uforsonlig og ukritisk som hauk, men har mer til felles med, kanskje, høne».

– Men hvis du forholder deg til substansen i kritikken, hva sier du da?

Morten Traavik: Jeg synes ikke det er noen substans i kritikken.

Mye av det samme gjentok seg da Anders Heger møtte Traavik til debatt. «Hvis det er noen som lar seg provosere, så er det en del av selve verket, selve prosessen,»  sa Traavik, som hadde følgende reaksjon på Hegers kritikk: «Ja, gjesp sier jeg bare», hvoretter han forteller Heger at han tydeligvis ikke vet noe om Nord-Korea, at forholdene i landet er i bedring, og at det er «arrogant» av Heger og hans meningsfeller å bruke «klisjeer» som at dette skulle være en slags «Hitler-stat».

Etter debatten mellom Heger og Traavik har Bård Larsen takket nei til flere debatter med Traavik. Det er to grunner til det. Den ene grunnen er at det faktisk er vanskelig å føre en debatt med Traavik; det er simpelthen umulig å føre en dialog som reflekterer over det, i hvert fall, potensielt problematiske i hans samarbeid med regimet eller om hvilke grusomheter dette regimet står bak, og som er dokumentert. Den andre grunnen er Traaviks gjentatte utsagn om at enhver deltakelse i debatten om han og hans kunstneriske prosjekt til syvende og sist bare er en forlengelse av prosjektet. Og det er problematisk, i hvert fall for noen, når bakteppet er barn og massepropaganda og et dypt umoralsk regime.

Et hovedankepunkt fra Traaviks side, i den grad han diskuterer noe som ligner substans, er at vi og andre sammenligner Nord-Korea med Hitler-Tyskland. Men dette er dessverre ikke grepet ut av luften. Det er en nylig fremlagt FN-rapport som sammenligner «marerittregimet» i Nord-Korea og dets forbrytelser som «slående like nazistenes grusomheter». Kommisjonen bak rapporten finner simpelthen ikke noe det er mer relevant å sammenligne med.

Mangelen på klar tale og opplysning om hva slags terrorregime Nord-Korea egentlig er, fikk oss til å fremme et forslag overfor Festspillene, som hadde bestilt Traaviks forestillingKardemomyang. I Bergens Tidende 26.februar skrev Bård Larsen at en «mulig vei ut av uføret» kunne være å «arrangere et godt synlig symposium – parallelt med Kardemomyang – hvor menneskerettighetsbruddene i Nord-Korea, og – hvorfor ikke – den frie kunstens vilkår i landet, blir grundig belyst. (…) Slik kan faktisk lystspillet gi en viss mening, når det kontrasteres med den brutale virkeligheten den vitterlig er en karikatur av.»

Da vi ikke fikk noen respons på dette forslaget – og heller ikke så noe tegn til at det ville bli arrangert noe seminar som kunne belyse forholdene i Nord-Korea – bestemte vi oss for å gjøre det selv. Vi inviterte fire eksperter, herunder en av dem som har greid å flykte fra Nord-Korea, til debattmøte i Bergen og Oslo. Traavik har klaget på at han ikke ble invitert til å sitte i panelet, men det var aldri aktuelt. Vi ønsket ikke nok en debatt om Traavik og hans prosjekt – vi ønsket en debatt om Nord-Korea, og det fikk vi.

Forestillingen Kardemomyang er over, og stykket er anmeldt. Men Traavik er åpenbart ikke fornøyd med den oppmerksomheten han allerede har fått, så derfor har han anmeldt oss. Det som kunne vært en politisk debatt og en debatt om kunst og moral, er blitt en politisak. Vi er anmeldt for ærekrenkelse, men visstnok ikke fordi dette er viktig for Traavik. Det som er viktig for han, er «hvilken tone vi skal ha i den offentlige debatten». Er det Traaviks debattform vi skal ha som ideal?

Verken Bård Larsen eller jeg har ærekrenket Traavik (alle våre innlegg kan leses i sin helhet på Civitas hjemmeside). Vi har reagert på måten han har promotert sitt eget kunstverk på, måten han omtaler Nord-Koreas forbrytelser på – og på den måten han debatterer på. Traavik klager på at det ikke har vært nok tid til debatt mellom han og Civita, men det hjelper ikke å debattere mye og lenge, hvis man ikke vil forholde seg til spørsmålene som diskuteres.

Morten Traavik bør prise seg lykkelig over at han lever i et liberalt demokrati. Han kan – helt ustraffet – ytre seg som han vil, bevege seg hvor han vil med den frie pressen på slep og, med rettstatens beskyttelse, anmelde hvem han vil. Og alt dette kan han gjøre for å ivareta sin soleklare rett til å samarbeide med verdens verste regime.

Det eneste han ikke kan, er å forsøke å frata andre retten til å ytre seg.

Selv ikke med politiets hjelp vil det være mulig i en rettsstat som den norske.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 7.6.14.

Publisert: 5. februar 2024
Kunst Morten Traavik Nord-Korea
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Mer fra bloggen

Kristin Clemet

Ensidig og unyansert i Desse dagar

«Det er ingenting som tyder på at Norge er “i ferd med å gli bort fra de demokratiske prinsippene som dette landet er tuftet på”,» skriver Kristin Clemet.
Demokrati og rettigheterYtringsfrihetKultur
Kristin Clemet

OL er ikke viktigst for Norge nå

«Vanligvis er det ansvarlige politikere som vil spare penger og dempe veksten i offentlige utgifter – mens folket bare krever at det skal bevilges mer. I denne saken er det omvendt: Ansvarlige politikere argumenterer for OL, selv om det vil koste svært mye penger – mens store deler av folket sier nei, fordi det blir for dyrt,» skriver Kristin Clemet i et blogginnlegg.
Finanspolitikk og offentlige utgifterKultur
Kristin Clemet

Dalai Lama og den norske (senti)mentaliteten

«Alt oppsummert er det nok derfor feil når Ole Paus etterlater inntrykk av at vi nylig var et «verdig folk» – mens vi nå er blitt et mer uverdig folk på grunn av behandlingen av Dalai Lama. Men det som har skjedd, gjør nok at flere er blitt klar over de harde realiteter i utenrikspolitikken, og at interessene – og ikke bare verdiene – veier tungt også for Norge,» skriver Kristin Clemet.
UtenrikspolitikkTotalitære og autoritære regimer
Kristin Clemet

Nord-Koreas samfunnsmodell

«Forleden publiserte FN den mest solide dokumentasjonen man har hatt noen sinne, og det er – om mulig – verre enn mange trodde. Nord-Koreas ledere begår forbrytelser mot menneskeheten, og det som skjer, kan sammenlignes med nazistenes forbrytelser. Det er i denne situasjonen og med dette regimet Festspillene i Bergen har bestemt seg for å samarbeide,» skriver Kristin Clemet i et blogginnlegg.
MenneskerettigheterTotalitære og autoritære regimerKultur
Kristin Clemet

Tynnhudet kulturliv?

«Kritikerne har rett i at Thorhild Widvey ikke burde ha ringt styrelederen i MiST. Men når noen mener at telefonen fra Widvey er uttrykk for «vilkårlig maktutøvelse», at Widvey bør vurdere sin stilling, og at statsministeren, ifølge Dagsavisens Arne Strand, burde gitt Widvey reisepass på grunn av håndteringen av denne saken, er den kommet fullstendig ut av proporsjoner,» skriver Kristin Clemet i et blogginnlegg.
Institusjoner og forvaltningKultur

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo