Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.
Mangelen på rettigheter og kapitalisme er langt viktigere for verdens fattige enn antall milliardærer.
Avisen The Guardian skrev 20. januar at 85 milliardærer har like stor formue som halvparten av jordens befolkning. Tallene er hentet fra en OXFAM, som i forbindelse med World Economic Forum har publisert en rapport som hevder at den globale ulikheten øker, og som videre er alvorlig bekymret for den påstått økte innflytelsen til verdens rikeste mennesker.
Rapporten er tankevekkende, men den globale fattigdommen skyldes ikke et fåtall milliardærer. Problemet for verdens fattige er ikke Bill Gates, det er Robert Mugabe.
Mange av verdens fattige befinner seg i lukkede, autoritære stater som i liten grad respekterer grunnleggende politiske og sivile rettigheter og som i liten grad er del av verdensøkonomien. Land som Somalia, Kongo, Sudan og Zimbabwe er gode eksempler. Regimene i disse landene fører en ekstremt undertrykkende politikk, hvor en liten elite beriker seg på bekostning av majoreten. Problemet i disse landene er åpenbart ikke World Economic Forum eller amerikanske milliardærer, men en skrikende mangel på rettsstat og demokrati, hvor befolkningen kan stille de styrende eliter til ansvar. Flertallet i disse landene mangler basale materielle goder, men det viktigste er mangelen på frihet.
Til tross for manglende frihet og store fattigdomsutfordringer, er det store bildet at verden utvikler seg i riktig retning – og det i rekordfart. Om utviklingen fortsetter kan vi bli den første generasjonen som opplever en verden uten ekstrem fattigdom. I fjor kunne vi for første gang noensinne registrere at fattigdommen falt på alle kontinenter samtidig, inkludert i Afrika, som frem til 2005 opplevde økt fattigdom i absolutte tall. Nå lever mindre enn halvparten av Afrikas befolkning under fattigdomsgrensen, hvilket aldri tidligere har vært tilfelle. På nær sagt alle materielle indikatorer beveger verden seg i riktig retning. For eksempel har omfanget av barnearbeid siden år 2000 blitt redusert med nesten en tredjedel, mens barn som arbeider i farlige yrker har falt med femti prosent. Samtidig forteller statistikken at nesten alle barn i verden, så vel jenter som gutter, nå starter på skolen. På bakgrunn av disse positive utviklingstrekkene kunne The Economist nylig skrive at aldri tidligere har så mange mennesker vært så optimistiske for fremtiden.
Årsaken til forbedringene er spredningen av informasjon, kompetanse og kapital, eller med andre ord: kapitalisme. Som følge av handel, migrasjon og kapitalflyt blir stadig flere mennesker inkludert i verdensøkonomien. Det fører riktignok også til flere milliardærer, ettersom de kommersielle mulighetene øker i takt med globaliseringen og velstandsveksten, men den viktigere konsekvensen er at flere mennesker får muligheten til å arbeide seg ut av fattigdom.
Det er naturligvis riktig å adressere spørsmålet om global ulikhet, og World Economic Forum har satt slike temaer øverst på agendaen. Men det er delte meninger om hvorvidt de globale forskjellene blir større. Mest sannsynlig er det at forskjellene på verdensbasis blir mindre, selv om ulikhetene innad i mange land har økt, fordi de fattige og store landene opplever rask vekst.
Det er også viktig å ta med i betraktningen hvorfor og hvordan ulikhet har oppstått. Ulikhet som skyldes prestasjoner, innsats og innovasjon, er eksempelvis enklere å akseptere enn ulikhet som skyldes politiske privilegier eller ulike former for nepotisme.
Den liberale markedsøkonomien vil ikke løse alle utfordringer, men det er det beste middelet vi har for å avskaffe globale fattigdom. Det kan gi flere milliardærer – men det er en liten pris å betale for en verden uten ekstrem fattigdom.
Innlegget er publisert hos Minerva 24.1.14.