Utvikling: Skape – så dele

Av Kristin Clemet, leder i Civita

 

Det underlige er at det vi vet har virket for å utrydde fattigdom og skape økonomisk vekst i vårt eget land, ikke har vært like sentralt når vi har arbeidet med å utrydde fattigdom og skape økonomisk vekst i andre land.

Sammenhengen mellom økonomisk vekst og utvikling er ikke åpenbar. Men noe synes klart:

Økonomisk vekst er ikke en tilstrekkelig, men en nødvendig betingelse for utvikling.  Økonomisk vekst er f.eks. ingen garanti for at de fattige blir rikere, men det er umulig å få til en varig reduksjon i fattigdommen uten økonomisk vekst.  Derfor er økonomisk vekst nødvendig, dersom fattige land skal oppnå velstand og sosial utvikling.

Det er hverken Gerhardsen eller oljen som har gjort Norge rikt.[1] For ca. 200 år siden var Norge, og resten av Europa, like fattig som utviklingslandene er i dag. Den økonomiske veksten vi har hatt siden, skyldes sterk produktivitetsvekst, som igjen skyldes at vi har fått stadig mer ut av ressursene, bl.a. arbeidskraften. Det har vært mulig, fordi vi satset på arbeidsdeling og spesialisering, handel, kunnskap og teknologisk innovasjon. Vi skapte arbeid til stadig flere, bl.a. fordi vi tiltrakk oss kapital og utenlandsinvesteringer til Norge. Vi ble en del av den åpne og moderne kapitalismen.

I det kapitalistiske systemet er det arbeidet – og stadig smartere måter å arbeide på – som skaper velstanden. Eller for å sitere Stoltenberg II-regjeringens siste stortingsmelding om utviklingspolitikk[2]:

«Arbeid er nøkkelen til utvikling, både økonomisk og sosialt. I tillegg til verdien arbeid representerer for utvikling og selvfølelse for et menneske, er det også avgjørende for fattigdomsreduksjon, produktivitetsøkning og sosial samhørighet.»

Men arbeidsmuligheter forutsetter kapital. Det må være tilgang på kapital, og det må finnes noen som er villige til å investere i arbeidsplasser og nye oppfinnelser, fordi de tror det vil lønne seg.

Så lenge vi har økonomisk vekst, blir «kaken» som skal fordeles på befolkningen, større.  Med unntak av noen perioder med økonomisk krise, slik det er i deler av Europa nå, har de rike landene i verden bakt en stadig større kake og blitt stadig rikere de siste 200 årene. Det har også ført til en stadig bedre sosial utvikling – med færre fattige, lavere barnedødelighet, høyere levealder, bedre helse, flere velferdsgoder og økt likhet.

De landene som ikke har hatt økonomisk vekst, derimot, har forblitt fattige, og det er de vi i dag kaller «utviklingsland». De har blitt hengende fast i fattigdom.

For å ta et eksempel: I 1962 hadde både Sør-Korea og Zambia et BNP per capita på under 200 dollar. I 2012, 50 år senere, hadde Sør-Korea et BNP per capita på ca. 23000 dollar, mens Zambias BNP per capita var på cirka 1500 dollar. Mens et flertall av zambierne fortsatt lever på mindre enn to dollar dagen, har Sør-Korea blitt et land med «vestlig» levestandard. Det gjenspeiles også i bedre helsetilstand, høyere levealder og lavere barnedødelighet.

Men det er også andre forskjeller: Zambia har vært mottaker av enorme mengder bistand og har samtidig i liten grad vært integrert i den globale økonomien. Sør-Korea, derimot, er mye mer integrert og har greid seg uten tradisjonell bistand[3]. Så hva forteller det om bistandens evne til å skape utvikling?

Siden begynnelsen på 1950-tallet har verdens rike land brukt 2000 milliarder dollar på bistand til verdens fattige land. Norge alene har brukt 400 milliarder kroner og bruker fortsatt ca. 30 milliarder kroner årlig på bistand til fattige land.[4]

Men hjelper det?

Det er dessverre lite som tyder på det, dersom målet er økonomisk vekst. I verste fall har bistanden bidratt til å hemme og forsinke veksten og holdt mange land nede i fattigdom.

Det er gjort mange forsøk på å evaluere og forske på bistandens betydning. Riktig nok finner forskere ved FNs forskningsinstitutt WIDER en viss positiv sammenheng mellom bistand og økonomisk vekst, men de er nokså alene. De fleste andre store studier ser ut til å konkludere med liten eller ingen positiv effekt av bistanden på den økonomiske veksten. [5]

Det synes også å være nokså bred enighet om at den sterke økonomiske veksten vi har sett i mange utviklingsland, særlig i Asia, men etter hvert også i Afrika, de siste 10 – 20 år, i liten grad kan tilskrives bistand, men at det snarere skyldes landenes egen politikk. Noen av utviklingslandene som har vokst mest, og som nå omtales som «fremvoksende økonomier», er selv blitt land som yter bistand til land som er fattigere.

I Aftenposten i januar i år oppsummerte Arne Olav Øyhus, professor og leder for Institutt for utviklingsstudier ved Universitetet i Agder, akkurat dette poenget slik:  

«Bistanden har ikke fungert slik målene var. Flertallet av verdens fattigste har ikke opplevd en gjennomgripende utvikling. Dette gjelder spesielt i Afrika sør for Sahara. At millioner er blitt løftet ut av fattigdom og nød, har hatt lite eller ingenting med bistand å gjøre. For Kina, hvor de viktigste endringene har skjedd, har myndighetenes målrettede politikk og store internasjonale investeringer gjort jobben. De minst bistandsavhengige landene har hatt den kraftigste økonomiske veksten. [6]

La meg for ordens skyld legge til at dette selvsagt ikke betyr at bistand ikke har noen positiv betydning overhodet.  Mange bistandsprosjekter har hatt betydning der og da – for de menneskene som mottok bistanden. Det er dette som ofte omtales som «makro/mikro-paradokset», dvs. at mange enkeltprosjekter kan være vellykkede, selv om de ikke slår ut på et lands BNP. Grunnen til at det er slik, kan være at landene selv ikke behøver å gjøre noe for å dekke befolkningens mest grunnleggende behov, som f.eks. innen utdanning og helse, fordi bistanden (tilsynelatende) gjør det. Dermed kan, i verste fall, dårlige og korrupte ledere fortsette å sløse bort landets egne ressurser på ineffektivitet, våpen og overdådig luksus. I den grad det er slik, kan altså bistanden gjøre vondt verre.

Det må også nevnes at ikke all bistand er ment å fremme økonomisk vekst. Kampen mot HIV/Aids – eller vaksinasjonsprogrammet som Norge er engasjert i – er primært ment å fremme helsen og redusere dødeligheten til millioner av mennesker – ikke å skape økonomisk vekst. Slike prosjekter må dermed vurderes og evalueres ut fra sine egne forutsetninger.

Men altså: 60 års arbeid og en enorm ressursinnsats uten nevneverdige resultater. Hvordan kunne det skje?

Jeg tror generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp, Anne-Marie Helland, var inne på noe vesentlig da hun på NRK Ytring i januar i år skrev følgende: [7]

«Bistandens manglende resultater skyldes først og fremst at den har hatt en rekke andre formål enn å utrydde fattigdom. Under den kalde krigen var store deler av bistanden mer et redskap i det geopolitiske spillet, enn et verktøy for fattigdomsbekjempelse. Problemet har ikke vært bistand i seg selv, men heller at store givere har brukt bistanden som et redskap for å skape klienter og avhengighet, ikke for å bekjempe fattigdom. Mye av dagens stat-til-stat bistand gis fortsatt etter politiske «fanesaker» som kan endre seg fra år til år. Dette gir ikke god utviklingseffekt.»

Utviklingsforskeren Øyvind Eggen[8] har i blogginnlegget Om bistandens kinderegg gitt en kort innføring i bistandens historie.[9]  Her viser også han hvordan andre politiske mål enn økonomisk vekst gradvis tok over og i lange perioder dominerte bistandspolitikken.

Det underlige er altså at det vi vet har virket for å utrydde fattigdom og skape økonomisk vekst i vårt eget land, ikke har vært like sentralt når vi har arbeidet med å utrydde fattigdom og skape økonomisk vekst i andre land.

Det paradoksale i denne situasjonen kommer godt frem i en brosjyre som den svenske finansinstitusjonen Swedfund har utgitt.[10] Den heter Afrikas väg mot välfärd, men dreier seg nesten utelukkende om Sveriges vei mot velferd – nettopp for å illustrere at det Afrika trenger nå, i bunn og grunn er det samme som Sverige og andre europeiske land trengte da de var fattige: De trenger arbeidsdeling, handel, konkurranse, innovasjoner, investeringer, arbeidsplasser og økonomisk vekst – eller sagt på en enklere måte: Et livskraftig privat næringsliv.

Og i dag er det nettopp dette som skjer i store deler av Afrika. I gjennomsnitt har Afrika hatt en økonomisk vekst på over fem prosent i året siden år 2000. I den samme perioden har andelen av Afrikas befolkning som lever under fattigdomsgrensen, falt fra 58 til 43 prosent. Ifølge Verdensbanken har 21 afrikanske land med til sammen 400 millioner innbyggere i dag kommet opp på et såkalt mellominntektsnivå som svarer til et BNP per capita på over 1000 dollar pr år. Ytterligere minst 10 land – og kanskje så mange som 17 – vil nå dette målet i 2025, da nesten 700 millioner afrikanere vil bo i mellominntektsland, mens «bare» 230 millioner fortsatt vil leve i fattigdom. [11]

Utviklingen i mange land i Asia har vært enda mer positiv.

Det er vel verdt å dvele litt ved denne utviklingen, fordi den også sier noe om forskjellene i verden. Mange er opptatt av de store ulikhetene innad i mange land, både i den rike og den fattige delen av verden. Det er bl.a. tema for Stoltenberg II-regjeringens siste stortingsmelding om utviklingspolitikk – St.meld. 25 (2012 – 13) Dele for å skape. Demokrati, rettferdig fordeling og vekst i utviklingspolitikken.[12]

Meldingen er muligens inspirert av boken The spirit level, som nærmest har blitt en bibel for store deler av den politiske venstresiden, også i vårt eget land.

Det er god grunn til å kritisere og nyansere sider ved denne boken[13]. Det viktigste i denne sammenheng er at boken i liten grad dreier seg om eller er gyldig for fattige land. I fattige land, som har lite eller ingenting å fordele, er nok innbyggerne mer opptatt av å bli rikere enn av å bli likere. At ulikheten mellom mennesker blir større, som f.eks. i Kina, er antagelig til å bære, dersom alle får det bedre. Eller for å si det med Erik Solheim, som her neppe representerer gjennomsnittet på venstresiden i Norge:

«Høyresiden har hatt rett når de snakket om økonomisk vekst. … Kaken må bli større. Derfor må vi tåle at noen kanskje blir veldig rike først, før folk flest i lavinntektsland kan løftes ut av fattigdom.”

Uansett er det langt viktigere for verdens fattige at forskjellene mellom land og regioner blir mindre enn at forskjellene mellom mennesker innad i land blir større. For det er det som skjer nå: Fordi svært mange fattige land i Afrika, Asia og Sør-Amerika har en sterkere økonomisk vekst, over flere år, enn de rike landene i Europa og USA har, får de fattige landene en stadig større andel av verdens samlede «kake». Forskjellene i verden blir altså mindre.

Det er på tide å legge til et moment til, som jeg hittil – for resonnementets skyld – har hoppet helt over: Da Norge vokste seg rikt, var det ingen som tenkte på eller visste om belastningene på miljøet. Brundtland-kommisjonen introduserte begrepet «bærekraftig vekst», dvs. at den økonomiske veksten ikke bare bør være fundert på et økonomisk solid fundament – men også på et økologisk solid fundament. Veksten må være til å bære.

Oppgaven for dagens utviklingsland er derfor mer krevende enn den var for de gamle utviklingslandene: Den økonomiske veksten må også være bærekraftig.

Dette skaper en ekstra utfordring: Jordkloden tåler ikke at den store, nye middelklassen i de fremvoksende økonomiene og i utviklingsland bruker like mye ressurser som vi gjør. Samtidig er det moralsk umulig å forestille seg at fattige mennesker skal takke nei til velstandsvekst av hensyn til miljøet – eller at vi skal nekte dem de samme godene som vi har selv.

Løsningen ligger i en overgang til mer grønn energi[14], og her kan Norge spille en viktig rolle. Vi har lenge gjort det gjennom selskapet SNPower[15], som bruker norske bistandspenger, norsk kompetanse og norsk erfaring til å bygge ut lønnsomme vannkraftverk i fattige land. Det gir svært store og positive utviklingseffekter: Energi er nødvendig for å skape arbeidsplasser og næringsutvikling. Grønn energi gjør utviklingen bærekraftig.

En utviklingspolitikk som legger større vekt på verdiskaping og arbeid, og dermed økonomisk vekst, vil ha langt større sjanse til å lykkes i land som også har et godt og effektivt styresett. Gode rettsstatsinstitusjoner og en svært god beskyttelse av private eiendomsrettigheter har vært helt avgjørende for Norges utvikling. Vi kan ikke forvente at alle andre land velger nøyaktig det samme styresettet som vi har selv, eller at kvaliteten på styresettet kan bedres i en håndvending. Men det er viktig å forstå at både en velfungerende markedsøkonomi og velferdsstaten forutsetter en grad av tillit mellom styrende og styrte.

Er det realistisk å få til en endring av utviklingspolitikken?

Jeg tror det.

Det er en økt forståelse i alle politiske partier for at næringsutvikling er viktig for sosial utvikling, og at investeringer i næringsvirksomhet kan gi god utviklingseffekt. En av de største truslene mot den positive utviklingen i Afrika nå, er sosial ulikhet, men den sosiale ulikheten kommer først og fremst av at det mangler arbeid, og at det er høy arbeidsløshet blant de unge.

Derfor kan vi antagelig forvente at en større andel av bistandsbudsjettet vil bli brukt til å gjøre lønnsomme investeringer i fattige land, og at ren energi vil være et viktig satsingsområde.  Trolig vil vi også få en diskusjon om hvorvidt norsk utviklingspolitikk bør konsentreres om færre land og områder der Norge har en særlig kompetanse. Forhåpentligvis vil også Norge arbeide for at arbeid, næringsutvikling og vekst skal bli viktigere temaer for FNs utviklingsarbeid.

Når alt kommer til alt er det likevel viktig å innse vår begrensning og hvilken betydning våre egne interesser har: Det er begrenset hva vi kan og bør gjøre for å fortelle andre land hvordan de skal skape utvikling i sine land. Det er begrenset hva som kan og bør «eksporteres» av norske modeller til et utviklingsland. Dessuten er det begrenset hva vi er villige til å gjøre, dersom det som tjener utviklingslandene, rammer oss selv. Både i handelspolitikken og migrasjonspolitikken velger ofte rike land det som tjener dem selv best fremfor det som tjener fattige land best. Og endelig er det viktig å være klar over at det ikke bare er utviklingslandene som er avhengige av bistand. Også vi er blitt sterkt avhengige av bistand, ettersom svært mange mennesker har sitt arbeid knyttet til «bistandsbransjen». De interessene «bransjen» har, er ikke alltid i samsvar med de interessene fattige land har. Likevel legger «bransjen» ofte sterke føringer på den bistandspolitikken Norge fører.

Uansett er det god grunn til optimisme på vegne av dagens utviklingsland og fremvoksende økonomier.  Det er riktig nok økonomisk krise i mange vestlige land. Men håpet i verden vokser, fordi stadig flere i de folkerike landene i øst og sør ser positivt på fremtiden. Som The Economist skrev i 2010[16]:

Hope is on the move.

 

 

Artikkelen er publisert i Utenriksdepartmentets artikkelsamling Dilemma og utfordringer i utviklingspolitikken, august 2013.



[3] Sør-Korea fikk mye bistand etter Korea-krigen, men denne lignet mer på Marshall-hjelpen, som i stor grad var lån.

[5] For en nærmere oversikt over de viktigste studiene, se f.eks. Jan Arild Snoens artikkel i Minerva: http://www.minervanett.no/den-uutryddelige-bistanden/

[7] http://www.nrk.no/ytring/den-gode-vilje-gir-resultater-1.10865162

[8] Nå ansatt i Norad

[9] http://innvikling.blogspot.dk/2012/05/om-bistandens-kinderegg.html

[10] http://www.swedfund.se/wp-content/uploads/2010/08/Afrikas-vag-mot-valfard_webb.pdf

[11] Denne oppsummeringen har jeg hentet fra et økonomibilag i den danske avisen Politiken 27.3.2013.

[12] http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/regpubl/stmeld/2012-2013/meld-st-25-20122013.html?id=721514

[13] https://www.civita.no/publikasjon/likhet-eller-frihet-1431

[14] En interessant beskrivelse av det grønne skiftet – med konkrete forslag – finnes i dette notatet: https://www.civita.no/publikasjon/nr-13-2013-det-gronne-skiftet-hva-ma-gjores

[15] http://www.snpower.com/

[16] http://www.economist.com/node/17732859

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »