Ideer

Boikott er ikke svaret

Boikott av Israel er å redusere kompleksiteten i verdens mest sammensatte konflikt til sjablonger. I dag prater og handler vi med folk og regjeringer, også med regimer vi finner klandreverdige, så lenge det er mulig å prate med dem og så lenge vi kan være klare på hva vi selv måtte mene om regimets beskaffenhet. Det bør vi fortsette med, skriver Bård Larsen i Dagbladet.

Publisert: 16. april 2013

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Et knippe norske forfattere vil boikotte Israel. Igjen. Norges Fotballforbund blir i Dagbladet den 9.4 bedt om å avlyse en U21-turnering i Israel denne våren på grunn av dårlig behandling av palestinske fotballspillere.

Uavhengig av ovennevnte utspill, som er begrenset til en turneringsnekt, blir det med jevne mellomrom fremmet forslag om boikott av Israel, både kulturelt og økonomisk. Det blir hevdet at en slik boikott vil ha den samme effekt som boikotten mot apartheidregimet, men sammenligningen halter. Sør-Afrika var allerede i indre oppløsning. Boikotten utgjorde derfor nådestøtet og kunne forsvares deretter.

Israel er motivert av sikkerhet og frykt for at sterke palestinske krefter vil ha jødene ut av Midtøsten. Hamas har dette nedfelt i sitt charter. Det er ingen grunn til å tro at boikott av Israel vil gjøre noe med denne frykten. Embargoen mot Cuba har som kjent ikke ført til noe annet enn et uberørt diktatur som bruker boikotten som legitimering for fortsatt undertrykkelse.

Det finnes ellers mye urett å ta av i verden. La oss ta eksempelet Cuba: En av underskriverne, Vigdis Hjorth, tar oppdrag som reiseleder for pilegrimsturer til det som omtales som ”Castros karibiske perle” (blir ”Mugabes afrikanske paradis” det neste?). Sammen med Hjorth og operatørene OrkidéEkspressen kan man for tjue tusen kroner foreta en odysse i Cubas historie, inkludert Ches mausoleum i Santa Clara. Hjorth vil altså (helt eller delvis?) boikotte demokratiet Israel, men innsmigrer seg med det cubanske diktaturet. Det hadde vært interessant å høre hvordan Hjorth mener engasjementene står til hverandre?

Seks spillere på det israelske U21-landslaget er palestinere. Norge fotballforbund er for øvrig aktive i breddefotballsprosjekter flere steder i Midtøsten, blant annet fotballturneringer for palestinske jenter. Fotballen er en global arena der folk finner sammen i fellesskap på tvers av religiøse, politiske motsetninger. Dette er nok underskriverne enige i. At palestinere nektes å delta i turneringer i Israel er et brudd med gode intensjoner. Men blir situasjonen bedre av å svare med mer isolasjon?

Boikott er å redusere kompleksiteten i verdens mest sammensatte konflikt til sjablonger. I dag prater og handler vi med folk og regjeringer, også med regimer vi finner klandreverdige, så lenge det er mulig å prate med dem og så lenge vi kan være klare på hva vi selv måtte mene om regimets beskaffenhet. Det bør vi fortsette med.

Innlegget er på trykk i Dagbladet 16.4.13.