Av Kristin Clemet, leder i Civita
I går ble jeg oppmerksom på en sak i VG etter at TV2s Kadafi Zaman publiserte følgende tweet: «Anbefales! Bra sak av Shazia Sarwar i VG. Oslo-rektorer belønnes for elevresultater.»
Jeg leste deretter saken av tre grunner: For det første fordi jeg er interessert i styring av og ledelse i offentlig sektor. For det andre fordi Oslo-skolen nå brukes og misbrukes politisk av flere, bl.a. som ledd i valgkampen. Og for det tredje fordi jeg lurte på om VG virkelig hadde avslørt noe viktig eller skandaløst om Oslo-skolen, slik tweet’en kunne gi inntrykk av.
Jeg kunne, men jeg har ikke, kontaktet noen i Oslo kommune for å høre deres kommentarer til saken. Jeg har altså bare VGs artikkel å holde meg til. Journalisten som har skrevet den, Shazia Sarwar, er, såvidt jeg erindrer, samme journalist som tidligere har «avslørt» at Oslo-skolen jukser på nasjonale prøver, eller mer presist: Hun har skrevet saker i VG som klart etterlater dette inntrykket, og som har ført til debatt, bl.a. i Dagsnytt 18. Denne debatten har jeg kommentert før, og for å si det kort: Jeg kan fortsatt ikke se at noen har fremlagt noen holdbar dokumentasjon på at Oslo-skolen jukser på nasjonale prøver. Utdanningsdirektøren, Astrid Søgnen, greier gang på gang å tilbakevise slike påstander med fakta.
Denne nye saken i VG dreier seg om noe annet – nemlig hvordan rektorer i Oslo-skolen lønnes og belønnes. Saken etterlater et inntrykk av at rektorenes lønn er direkte avhengig av elevenes faglige resultater. En slik lønnspolitikk ville altså, enkelt sagt, føre til at rektorenes lønn gikk ned, dersom de faglige resultatene ble dårligere – mens den gikk opp, dersom resultatene på nasjonale prøver ble bedre.
Jeg har hørt at det fins slike lønnssystemer enkelte steder i USA, men jeg kan ikke dokumentere det. Uansett er slike direkte koblinger mellom rektorers lønn og elevenes faglige utvikling ikke tilrådelig. Jeg skal ikke bruke mye plass på å forklare hvorfor her, så la meg bare si det kort: Incentiver til riktig adferd er viktig på alle arbeidsplasser. Det skal lønne seg (økonomisk eller på annen måte) å gjøre de riktige tingene på den riktige måten. Men incentiver kan også virke negativt – hvis de f.eks. er for kraftige, for ensidige, eller hvis de dreier seg om forhold vedkommende arbeidstaker ikke kan gjøre noe særlig med. Derfor er bruken av incentiver et meget viktig, men også faglig komplisert felt, noe man er særlig oppmerksom på i offentlig sektor, der man ikke kan styre etter f.eks. enkle profittmål, slik man ofte kan i privat sektor.
På denne bakgrunn leste jeg VG-artikkelen grundig. Den etterlater altså et inntrykk av at rektorene får lønn på basis av elevenes faglige prestasjoner, men er det egentlig det som står, og er det dokumentert?
Nei, det er ikke det som står. Det som står, er at Oslo-rektorene «belønnes» for elevresultater. En «belønning» kan være lønn, men det kan også være ros. Og når man leser artikkelen grundig, fremkommer det at det ikke foreligger noen dokumentasjon på at lønnen er direkte knyttet til elevenes resultater. Det nærmeste VG kommer en dokumentasjon, er et utsagn fra lederen i Skolelederforbundet, som sier at «noen av Oslo-rektorene som har tatt kontakt med oss, mener at de har erfart det».
Det er altså «noen» anonyme rektorer som «mener» at de har erfart det. Det er ingen som vet, ingen som står frem, ingen som kan dokumentere noe – snarere tvert om. Det fremkommer at lederen i Skolelederforbundet ikke tør å påstå noe sikkert, mens Utdanningsetaten benekterat det er slik.
Men selv om ikke VG egentlig har avslørt noe som helst om en direkte kobling mellom lønn (eller annen håndfast belønning) og elevresultater, inneholdt saken også en annen «bombe»: VG har nemlig fått tak i en «hemmelig» lederkontrakt som inngås mellom ledere, f.eks. rektorer, og ledernes foresatte. Det er altså ikke selve arbeidsavtalen, men en avtale som inngås i medarbeidersamtalen (omtalt som «ledersamtalen» i dokumentet), og som gjelder til neste medarbeidersamtale holdes.
At Sarwar oppfatter dokumentet som oppsiktsvekkende fremkommer av saken og av det hun skriver på twitter: «Ville du ha skrevet under en slik kontrakt? Hvor du fikk karakterer på 86 styringsmål?»
Etter min mening kan dette også vurderes helt motsatt.
Noe av det verste arbeidstakere og ledere opplever, er at det ikke avholdes medarbeidersamtaler, eller at det avholdes ustrukturerte og dårlige samtaler, at det ikke er klart hvilke forventninger arbeidsgiveren din har, at sjefen ikke interesserer seg for hvordan det går med deg eller hva som kan gjøres for at du skal kunne trives, utvikle deg eller jobbe bedre, eller at man ikke vet hva som belønnes i vedkommende organisasjon.
Derfor gjennomfører man i alle gode organisasjoner jevnlige medarbeidersamtaler med alle ansatte. I alle profesjonelle organisasjoner av en viss størrelse har man som regel skjemaer som skal sikre en viss struktur i samtalen; at alle temaer blir berørt; at samtalene er nogenlunde like (og dermed rettferdige) for de ansatte osv. Og i alle slike samtaler, hvis de gjennomføres riktig, foretar man en evaluering av det som har skjedd siden siste samtale – samtidig som man setter nye mål for vedkommende arbeidstaker for tiden som kommer, f.eks. frem til neste medarbeidersamtale.
Og nettopp dette ser ut til å være poenget også i Oslo-skolen. Til slutt i skjemaet står det at det skal «avtales resultatmål og personlige utviklingsmål som vil bli tillagt særskilt vekt når vedkommendes lederinnsats skal vurderes ved periodens utløp». Og som Astrid Søgnen uttrykker det i selve saken i VG: «En utfylt avtale (…) kan inneholde samtlige styringsparametre. Disse er et utgangspunkt for resultatvurderingen av en skoles måloppnåelse. I ledersamtalen prioriterer rektor og nærmeste leder noen utvalgte mål fra skolens strategiske plan.»
Det er veldig mye som er veldig vanlig i arbeidslivet, som f.eks. måling og vurdering av hvor gode resultater man skaper – som tydeligvis fortsatt vekker oppsikt i offentlig sektor. Det er selvsagt grunn til å være på vakt mot alle slike verktøy som denne lederkontrakten er et eksempel på, både i offentlig og privat sektor, for det er mange fallgruver å gå i. Men at slike avtaler blir brukt, kan umulig være negativt i seg selv. Det er mye mer negativt at arbeidstakere – inkludert ledere – går for lut og kaldt vann, slik det ofte har vært i offentlig sektor, der ledelse, arbeidsgiveri og god personalpolitikk ofte har vært lite vektlagt. I en undersøkelse for noen år siden fremkom det f.eks. at en stor andel kommunepolitikere ikkevisste at de var arbeidsgivere for lærerne i skolen. Det er i hvert fall ikke et godt utgangspunkt, hverken for å drive god personalpolitikk eller for å skape en kvalitativt god skole.
VG har fremhevet noen sider ved lederavtalen som avisen tydeligvis syns er spesielt oppsiktsvekkende eller kritikkverdig, f.eks. at en leder i Oslo-skolen skal være «lojal mot fattede vedtak og etiske retningslinjer». Men hva i all verden er oppsiktsvekkende med det? Selvsagt må en ansatt i Oslo kommune forholde seg lojal til de vedtak som fattes i et demokrati – det er jo selve essensen i demokratiet at politikerne har instruksjonsrett, mens forvaltningen har lojalitetsplikt. Dette hindrer ikke ansatte i å delta i demokratiet som borgere, og det hindrer dem heller ikke i å være varslere, dersom det skulle foreligge en situasjon som gjør det nødvendig.
Også på den enkelte arbeidsplass – jeg antar også i VG – er det vel slik at man har en viss lojalitetsplikt overfor sin arbeidsgiver og de etiske retningslinjer virksomheten følger – og at man ikke kan gjøre hva man vil på arbeidsplassen og i virksomhetens navn?
Tilbake til utgangspunktet: En ensidig kobling mellom elevenes faglige resultater og læreres eller rektorers lønn, er hverken tilrådelig eller rettferdig.
Samtidig må man ikke falle i den andre grøften og si at elevenes faglige utvikling er totalt uten interesse for vurderingen av en lærer eller rektor.
God faglig utvikling for elevene er tross alt skolens viktigste mål.
Les flere blogginnlegg på Kristin Clemets blogg her.