Av Kristin Clemet, leder i Civita
Mange mener at den høye tilliten mellom mennesker i Norden skyldes velferdsstaten og den nordiske modellen. Forskningen viser at det kan være tvert om: Det var tilliten som kom først og skapte forutsetninger for velferdsstaten.
Men hvor kom tilliten fra?
Mange peker på sivilsamfunnet som selve bunnplanken i den nordiske modellen.
Før velferdsstaten var det sivilsamfunnet som utførte mange av de oppgavene stat og kommuner nå tar seg av. Gjennom filantropi, selvhjelpsorganisasjoner og interesseforeninger fikk mennesker dekket basale behov for utdanning og helse, og de skapte arenaer for å fremme interesser og politikk. Fortsatt er nordiske borgere blant de mest organiserte i verden.
Men gradvis kom sivilsamfunnet i skyggen av den sterke ekspansjonen i offentlig sektor. Vi ble mindre avhengige av sivilsamfunnet, og til slutt ble det betraktet som nedverdigende å måtte få hjelp av andre enn staten. I dag er det gått så langt at det til og med er kontroversielt at private bidrar til finansiering av kultur. At noe er en samfunnsoppgave er for mange blitt ensbetydende med at det er en statsoppgave.
Nå er det en fornyet interesse for sivilsamfunnet. Det skyldes bl.a. en erkjennelse av at staten ikke greier eller bør løse oppgavene alene, og at tilliten til staten er utfordret. Samfunnet trenger både kapitalen, kompetansen og kreativiteten som finnes i sivilsamfunnet for å kunne møte velferdsbehovene og et mer pluralistisk samfunn.
Men sivilsamfunnet skal ikke være et redskap for politikken eller styres ovenfra. Sivilsamfunnet, dvs. de frivillige organisasjonene og de frie institusjonene, vokser frem nedenfra og skal forfølge sine egne mål. Grensene mellom de tre sektorene – staten, privat sektor og sivilsamfunnet – er flytende, men de har alle sin egenart og bidrar hver for seg til den maktbalanse som preger et liberalt demokrati.
Staten står for «følelsesløs» likebehandling, regelstyring og voldsmonopol. I sivilsamfunnet er limet personlig ansvar, frivillige fellesskap, dugnadsånd og spontan solidaritet. Dette er verdier som det er viktig å ta vare på, og som er avgjørende for tilliten i samfunnet. En politikk for sivilsamfunnet må derfor ta sikte på å styrke sivilsamfunnet på dets egne premisser.
Det var Willoch-regjeringen som første gang tok initiativ til å få utredet en politikk for sivilsamfunnet. Det skjedde på 1980-tallet i et utvalg som ble ledet av Lars Korvald fra KrF. Utvalget var delt i synet på hvordan storsamfunnet skulle støtte de frivillige organisasjonene økonomisk. Skulle de få direkte økonomisk støtte fra staten – eller skulle de få indirekte støtte ved at det ble gitt skattelette til private som støttet organisasjonene?
Korvald kom i mindretall, og resultatet ble et system med direkte støtte. I dag administrerer 14 departementer mer enn 80 ulike tilskuddsordninger til frivillige organisasjoner. I tillegg kommer alle tilskudd som kommunene administrerer.
Dette har gitt staten stor innflytelse over mange frivillige organisasjoner. Når man tar i betraktning at også de store, sivile institusjonene – som pressen, partiene, forskningen, kulturlivet og kirken – i stor grad er offentlig finansiert, blir bildet forsterket.
Finansieringsmodellen har ført til at mange frivillige organisasjoner og institusjoner løser oppgaver for staten og tilpasser seg statens, for ikke å si statsrådens, politiske mål – samtidig som de blir mindre maktkritiske enn de ellers ville vært. Mange er dessuten blitt veldig skeptiske til privat finansiering, uten å se at statlig finansiering kan være like farlig. Det er vanskelig å kritisere den som mater deg, uansett hvem det er. Når enkelte organisasjoner mottar nesten 100 prosent finansiering fra staten, er de ikke lenger (bare) en del av sivilsamfunnet, men (også) en del av staten. Enkelte utenlandske forskere betrakter norske politiske partier som en del av staten.
En politikk for et styrket sivilsamfunn bør legge to viktige prinsipper til grunn. For det første bør det være en viss avstand mellom staten som gir og organisasjonene som mottar støtte. Og for det annet bør støtteordningene designes slik at de kan stimulere flere til å gi, slik at makten spres. Det er stadig flere private formuer på jakt etter gode formål. Rammebetingelsene for stiftelser som for eksempel Fritt Ord og Sparebankstiftelsen bør derfor være gode. Andre eksempler på god politikk er skattelette for private som gir gaver til sivilsamfunnets organisasjoner, og gaveforsterkningsordninger, der private gaver utløser ekstra statlige midler.
I hvilken grad man vektlegger sivilsamfunnets egenart og betydning i totalsamfunnet er et klart ideologisk spørsmål. Men er det mulig å øyne noen forskjeller mellom partiene?
Forskjellene er små, men ikke fraværende. De borgerlige partiene vil bl.a. gjeninnføre gaveforsterkningsordningen for forskning og øke skatteletten for de som gir penger til frivillige organisasjoner. Det er også tydelig at venstresiden er mindre bekymret for tette forbindelser mellom staten og organisasjonene, og at den har et mer instrumentelt syn på sivilsamfunnet. De borgerlige er litt mer innstilt på å bruke økonomiske incentiver, og de er litt mindre bekymret for forbindelser mellom sivilsamfunnet og privat sektor.
Det som i stadig større grad kan bidra til å politisere og kanskje forvirre debatten, er at grensene mellom de tre sektorene – staten, næringslivet og sivilsamfunnet – blir mer flytende enn de har vært. Det offentlige inngår partnerskap med sivilsamfunnet og private, men det er også motsatt: Sivilsamfunnet lærer av næringslivets arbeidsmåter og allierer seg med private. Man snakker om en ”fjerde sektor”, der man har et blandingsformål – ”for profit and for purpose”. Samtidig blir mange av de ideelle organisasjonene stadig mer profesjonelle, men uten medlemmer og med få frivillige.
Statens innflytelse i sivilsamfunnet vekker stort sett lite debatt i Norge. Privates innflytelse, derimot, er et hovedtema i debatten. Spørsmålet er om profitt er forenelig med de verdiene som preger sivilsamfunnet?
Etter min mening er det ingen grunn til å være mer skeptisk til privates innflytelse enn til statens innflytelse. Fritt Ords penger stammer fra Narvesens kioskvirksomhet, og selv et ideelt sykehjem får maten levert av kommersielle. Et robust næringsliv gir overskudd som også kommer sivilsamfunnet til gode.
Både staten, næringslivet og sivilsamfunnet har sine spesielle styrker.
Derfor trenger de hverandre.
Den totale stat er ikke det samme som den totalitære stat; den som forbyr frie valg, fri eiendomsrett reisefrihet osv. Den totale stat er staten som alltid er der, den som gjør det statsløse rom til en umulighet, ikke med tvang, men med velvilje.
– Pål Veiden
Den bisarra förestillingen att personer som älskar penger inte kan älska barn, sjuka och gämla är djupt rotad i Sverige
– Hans L. Zetterberg
Sosialdemokratisk politikk preges av instrumentell tenkning: Sivilt engasjement er bra i den grad det fremmer velferdsstatlige mål. Men tette bånd til staten svekker organisasjonenes kritiske og korrigerende evne.
– Håkon Lorentzen
Kronikken stod på trykk i Dagbladet onsdag 12. desember 2012