Civita

  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring

Civita

Meny Lukk Meny Søk
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Velferd og den nordiske modellen

Sivilsamfunnets rolle

Publisert: 12.12.2012
Kristin Clemet Kristin Clemet

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Mange mener at den høye tilliten mellom mennesker i Norden skyldes velferdsstaten og den nordiske modellen. Forskningen viser at det kan være tvert om: Det var tilliten som kom først og skapte forutsetninger for velferdsstaten.

Men hvor kom tilliten fra?

Mange peker på sivilsamfunnet som selve bunnplanken i den nordiske modellen.

Før velferdsstaten var det sivilsamfunnet som utførte mange av de oppgavene stat og kommuner nå tar seg av. Gjennom filantropi, selvhjelpsorganisasjoner og interesseforeninger fikk mennesker dekket basale behov for utdanning og helse, og de skapte arenaer for å fremme interesser og politikk. Fortsatt er nordiske borgere blant de mest organiserte i verden.

Men gradvis kom sivilsamfunnet i skyggen av den sterke ekspansjonen i offentlig sektor. Vi ble mindre avhengige av sivilsamfunnet, og til slutt ble det betraktet som nedverdigende å måtte få hjelp av andre enn staten. I dag er det gått så langt at det til og med er kontroversielt at private bidrar til finansiering av kultur. At noe er en samfunnsoppgave er for mange blitt ensbetydende med at det er en statsoppgave.

Nå er det en fornyet interesse for sivilsamfunnet. Det skyldes bl.a. en erkjennelse av at staten ikke greier eller bør løse oppgavene alene, og at tilliten til staten er utfordret. Samfunnet trenger både kapitalen, kompetansen og kreativiteten som finnes i sivilsamfunnet for å kunne møte velferdsbehovene og et mer pluralistisk samfunn.

Men sivilsamfunnet skal ikke være et redskap for politikken eller styres ovenfra. Sivilsamfunnet, dvs. de frivillige organisasjonene og de frie institusjonene, vokser frem nedenfra og skal forfølge sine egne mål. Grensene mellom de tre sektorene – staten, privat sektor og sivilsamfunnet – er flytende, men de har alle sin egenart og bidrar hver for seg til den maktbalanse som preger et liberalt demokrati.

Staten står for «følelsesløs» likebehandling, regelstyring og voldsmonopol. I sivilsamfunnet er limet personlig ansvar, frivillige fellesskap, dugnadsånd og spontan solidaritet. Dette er verdier som det er viktig å ta vare på, og som er avgjørende for tilliten i samfunnet. En politikk for sivilsamfunnet må derfor ta sikte på å styrke sivilsamfunnet på dets egne premisser.

Det var Willoch-regjeringen som første gang tok initiativ til å få utredet en politikk for sivilsamfunnet. Det skjedde på 1980-tallet i et utvalg som ble ledet av Lars Korvald fra KrF. Utvalget var delt i synet på hvordan storsamfunnet skulle støtte de frivillige organisasjonene økonomisk. Skulle de få direkte økonomisk støtte fra staten – eller skulle de få indirekte støtte ved at det ble gitt skattelette til private som støttet organisasjonene?

Korvald kom i mindretall, og resultatet ble et system med direkte støtte. I dag administrerer 14 departementer mer enn 80 ulike tilskuddsordninger til frivillige organisasjoner. I tillegg kommer alle tilskudd som kommunene administrerer.

Dette har gitt staten stor innflytelse over mange frivillige organisasjoner. Når man tar i betraktning at også de store, sivile institusjonene – som pressen, partiene, forskningen, kulturlivet og kirken – i stor grad er offentlig finansiert, blir bildet forsterket.

Finansieringsmodellen har ført til at mange frivillige organisasjoner og institusjoner løser oppgaver for staten og tilpasser seg statens, for ikke å si statsrådens, politiske mål – samtidig som de blir mindre maktkritiske enn de ellers ville vært. Mange er dessuten blitt veldig skeptiske til privat finansiering, uten å se at statlig finansiering kan være like farlig. Det er vanskelig å kritisere den som mater deg, uansett hvem det er. Når enkelte organisasjoner mottar nesten 100 prosent finansiering fra staten, er de ikke lenger (bare) en del av sivilsamfunnet, men (også) en del av staten. Enkelte utenlandske forskere betrakter norske politiske partier som en del av staten.

En politikk for et styrket sivilsamfunn bør legge to viktige prinsipper til grunn. For det første bør det være en viss avstand mellom staten som gir og organisasjonene som mottar støtte. Og for det annet bør støtteordningene designes slik at de kan stimulere flere til å gi, slik at makten spres.  Det er stadig flere private formuer på jakt etter gode formål. Rammebetingelsene for stiftelser som for eksempel Fritt Ord og Sparebankstiftelsen bør derfor være gode. Andre eksempler på god politikk er skattelette for private som gir gaver til sivilsamfunnets organisasjoner, og gaveforsterkningsordninger, der private gaver utløser ekstra statlige midler.

I hvilken grad man vektlegger sivilsamfunnets egenart og betydning i totalsamfunnet er et klart ideologisk spørsmål. Men er det mulig å øyne noen forskjeller mellom partiene?

Forskjellene er små, men ikke fraværende. De borgerlige partiene vil bl.a. gjeninnføre gaveforsterkningsordningen for forskning og øke skatteletten for de som gir penger til frivillige organisasjoner.  Det er også tydelig at venstresiden er mindre bekymret for tette forbindelser mellom staten og organisasjonene, og at den har et mer instrumentelt syn på sivilsamfunnet. De borgerlige er litt mer innstilt på å bruke økonomiske incentiver, og de er litt mindre bekymret for forbindelser mellom sivilsamfunnet og privat sektor.

Det som i stadig større grad kan bidra til å politisere og kanskje forvirre debatten, er at grensene mellom de tre sektorene – staten, næringslivet og sivilsamfunnet – blir mer flytende enn de har vært. Det offentlige inngår partnerskap med sivilsamfunnet og private, men det er også motsatt: Sivilsamfunnet lærer av næringslivets arbeidsmåter og allierer seg med private. Man snakker om en ”fjerde sektor”, der man har et blandingsformål – ”for profit and for purpose”. Samtidig blir mange av de ideelle organisasjonene stadig mer profesjonelle, men uten medlemmer og med få frivillige.

Statens innflytelse i sivilsamfunnet vekker stort sett lite debatt i Norge. Privates innflytelse, derimot, er et hovedtema i debatten. Spørsmålet er om profitt er forenelig med de verdiene som preger sivilsamfunnet?

Etter min mening er det ingen grunn til å være mer skeptisk til privates innflytelse enn til statens innflytelse. Fritt Ords penger stammer fra Narvesens kioskvirksomhet, og selv et ideelt sykehjem får maten levert av kommersielle. Et robust næringsliv gir overskudd som også kommer sivilsamfunnet til gode.

Både staten, næringslivet og sivilsamfunnet har sine spesielle styrker.

Derfor trenger de hverandre.


Den totale stat er ikke det samme som den totalitære stat; den som forbyr frie valg, fri eiendomsrett reisefrihet osv. Den totale stat er staten som alltid er der, den som gjør det statsløse rom til en umulighet, ikke med tvang, men med velvilje.

–  Pål Veiden


Den bisarra förestillingen att personer som älskar penger inte kan älska barn, sjuka och gämla är djupt rotad i Sverige

– Hans L. Zetterberg


Sosialdemokratisk politikk preges av instrumentell tenkning: Sivilt engasjement er bra i den grad det fremmer velferdsstatlige mål. Men tette bånd til staten svekker organisasjonenes kritiske og korrigerende evne.

– Håkon Lorentzen 

 

Kronikken stod på trykk i Dagbladet onsdag 12. desember 2012

 

Del denne artikkelen:

Relaterte artikler

  • Mer samfunn, mindre stat

    28. oktober 2016

    Stat og samfunn er ikke det samme. Det bør Regjeringen vise at de mener i praksis, ikke bare i festtaler. Anne Siri Koksrud Bekkelund i Aftenposten meninger.

    Les mer »
  • Sivilsamfunnet: Da KrF tapte

    19. januar 2015

    «Viktige institusjoner og organisasjoner i sivilsamfunnet er i dag helt avhengige av offentlig støtte og tilpasser seg signaler og ønsker fra en stat som ofte har et instrumentelt syn på sivilsamfunnets rolle. Det kunne kanskje vært annerledes – dersom KrF ikke hadde tapt,» skriver Kristin Clemet i Vårt Land.

    Les mer »
  • Forskningens rolle i politikken

    22. august 2013

    «Politikk er ikke bare kunnskap og forskning. Politikk er også verdier, ideer og visjoner om hva som skal til for at vi kan leve gode liv – om frihet, personlig ansvar, tillit, maktspredning, likhet og likeverd. Den forskningen og kunnskapen vi har, må derfor suppleres med godt skjønn, erfaring, holdninger og verdier,» skriver Kristin Clemet i Dagsavisen.

    Les mer »
  • Festtaler om fellesskap

    1. juli 2013

    «At politikere i festtaler gjør oss oppmerksom på den viktige forskjellen på ”stat” og ”samfunn”, får først reell betydning hvis det får politiske konsekvenser», skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit i Aftenposten.

    Les mer »
  • Statens rolle i norsk økonomisk politikk

    19. september 2012

    Se video fra frokostmøtet tirsdag 19. september om statens rolle i norsk økonomisk politikk med professor i historie og forfatter Einar Lie, har vi invitert Bjørn Skogstad Aamo, tidligere statssekretær (Ap) og direktør i Kredittilsynet, Eivind Reiten, tidligere statsråd (Sp) og konsernsjef i Norsk Hydro, og Karen Helene Ulltveit-Moe, professor ved UiO.

    Les mer »

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »

Akersgaten 20, 0158 Oslo
E-post: civita@civita.no
Telefon: 40 00 22 77

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på her og få siste nytt rett i innboksen:

Om Civita

Civita arbeider for økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, for å fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Civita skal realisere sitt formål gjennom utredninger og analyser, deltakelse i samfunnsdebatten, skolering, møter og seminarer.

Realiseringen av Civitas formål er betinget av økonomisk støtte fra et mangfold av private bidragsytere.

Les mer »