Av Kristin Clemet, leder i Civita.
I en blogg forleden reagerte jeg på et oppslag i Dagsavisen dagen før, der avisen på forsiden skrev om Kontroll- og konstitusjonskomiteens høringer om 22.julikommisjonens rapport, som om det var en objektiv nyhet, at «Jens skal plages langt inn i valgåret», og at «opposisjonen driver et dobbeltspill for å plage de rødgrønne så lenge som mulig.»
Oppslaget var, etter min mening, useriøst. Politikk er riktig nok spill, men i denne saken er det først og fremst dypt alvor, både for Regjeringen og opposisjonen.
Hege Ulstein skrev det samme som sto på forsiden, med en litt annen ordstilling, i en kommentar, der hun også omtalte VGs krav om at statsministeren burde ha gått av etter at 22.julikommisjonen la frem sin rapport, som «absurd». Hun pekte bl.a. på at Stoltenberg i så fall, «etter parlamentarisk skikk» skal «peke på lederen av det største opposisjonspartiet» på Stortinget, altså Siv Jensen, og at oppdraget med å danne ny regjering dermed ville gått til Jensen – noe Ulstein mente ville bli «en merkelig oppvisning i politisk leikarring».
I min blogg sa jeg meg uenig i at dette er eneste måte å følge parlamentarisk skikk og bruk på. Jeg pekte også på, slik også Kontroll- og konstitusjonskomiteens leder har gjort, at det ikke er noen automatikk i at ikke Jens Stoltenberg selv kunne komme tilbake i regjering.
Hege Ulstein har kommentert bloggen min etterpå. Der holder hun fast ved at den eneste muligheten statsministeren har, dersom han går av, er å peke på lederen for det nest største partiet, altså Siv Jensen, og at det er viktig at han gjør nettopp det.
Hun ser også ut til å blande sammen opposisjonen i Stortinget og meg når hun mener at det er feigt å mene at statsministeren burde gå av uten å fremme mistillit. La meg derfor bare minne om dette: Jeg skrev, den dagen 22.julikommisjonens rapport ble lagt frem, at det, ettermin mening, hadde vært klokest om statsministeren trådte tilbake. Opposisjonen, derimot, har ikke sagt dette. Den gjennomfører for tiden en helt ordinær saksbehandling i Kontroll- og konstitusjonskomiteen, der utfallet foreløpig er åpent. Det kan ende med at det fremmes mistillitsforslag – eller ikke. Det gjenstår å se. Opposisjonen kan ikke kritiseres for at den ikke fremsetter mistillitsforslag i en komite – det skal eventuelt fremmes i stortingssalen etter en grundig behandling i de respektive stortingsgruppene.
I dag møttes Hege Ulstein og jeg, litt forsinket, i Dagsnytt 18 – og både Ulstein og jeg holdt fast på våre standpunkter, hvilket betyr at vi er uenig.
Jeg avslutter derfor med denne kommentaren:
En statsminister (og dermed i praksis hans eller hennes regjering) kan selvsagt søke avskjed, selv om det ikke er fremmet og vedtatt et mistillitsforslag, stilt kabinettspørsmål eller avholdt et valg. Det har skjedd flere ganger – og av flere ulike grunner.
Dersom en statsminister søker avskjed, vil Kongen vanligvis be den avgående statsminister om råd for å finne ut hvem Kongen bør henvende seg til med sikte på å få dannet en ny regjering.
Men statsministeren behøver ikke automatisk henvise til lederen for det nest største partiet eller det største opposisjonspartiet, og Kongen skal heller ikke automatisk legge til grunn at det er denne som skal danne en ny regjering. Kongen må utøve et skjønn, og det han skal vurdere, er hvem som mest sannsynlig kan samle den største grupperingen, eller flest stortingsstemmer, bak seg.
Eller for å sitere Regjeringens egne nettsider: «Avtroppende statsminister vil normalt råde Kongen til å hevende seg til en av lederne i Stortinget – enten til parlamentarisk leder for største parti eller største opposisjonsparti. Han kan også råde Kongen til å henvende seg til samtlige parlamentariske ledere eller til Stortingets president. Kongen vil normalt følge statsministerens råd.»
Jeg holder derfor fast ved dette:
Statsminister Jens Stoltenberg imponerte alle ved sitt lederskap etter tragedien som inntraff 22.juli 2011.
Da 22.julikommisjonens rapport ble fremlagt, ble det klart at det var begått katastrofale feil under Regjeringens ledelse. Ingen har noen garantier for at disse feilene ikke ville blitt begått, dersom vi hadde hatt en annen statsminister eller en annen regjering. Men regjeringen Stoltenberg var på post.
Min vurdering er at landet ville vært tjent med at statsministeren (og dermed Regjeringen) trådte tilbake da 22.julikommisjonens rapport ble fremlagt. Jeg tror respekten for statsministeren og hans situasjon ville vært så stor i Stortinget at det ville vært mulig å skape en ny plattform som kunne inngitt større tillit etterpå, og som ville gitt begrepet ansvar et innhold som var til å forstå og leve med – også i tiden som kommer. Nøyaktig hvordan den nye regjeringen ville sett ut, er umulig å si – men det er altså ingen automatikk i at ikke Jens Stoltenberg selv kunne ha ledet den.
Ulsteins spekulasjoner om hva kommentariatet ville ha ment, dersom Stoltenberg hadde valgt en annen vei enn han gjorde, lar jeg ligge. Det er ikke taktikken som er mitt anliggende her – jeg tror alvoret uansett overskygger det taktiske i denne saken.
Pr i dag er det ingen ledere som har gått av som følge av de feil som er avdekket av 22.julikommisjonen.
Når man tar i betraktning hvilke krav dette samfunnet ellers stiller til våre ledere, er akkurat det veldig vanskelig å forstå, forklare og forsvare.
Innlegg fra Kristin Clemets blogg clemet.blogg.no mandag 3. desember
Les også det første blogginnlegget 22.juli-høringen: Spill eller alvor?