Opphev forbudet mot politisk tv-reklame

Forbudet mot politisk tv-reklame bør oppheves av både praktiske og prinsipielle grunner, skriver rådgiver i Civita Eirik Løkke i Dagens Næringsliv.

Publisert: 19. juli 2012

Eirik Løkke, rådgiver Civita

En av de mer alvorlige konsekvensene av norsk forbudspolitikk, er bestemmelsen som forbyr politisk tv-reklame. Å nekte personer eller organisasjoner å formidle et budskap, all den tid redaktør og avsender er enig om betingelsene, er prinsipielt å anse som brudd på ytringsfriheten, hvilket også den norske stat ble dømt for av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i 2009.

Det er flere grunner som taler for at det særegne forbudet mot politisk tv-reklame bør oppheves. Digitaliseringen har nærmest visket ut skillet mellom tv og nett, hvorpå det er fullt lovlig å se en politisk reklame på tv, dersom innholdet formidles via internett, mens det er ulovlig å se den samme reklamen på eksempelvis TV2. Denne formen for absurd lovgivning forsterkes ved at kinoreklame er tillatt. En harmonisering av lovverket, hvor alle kanaler likebehandles, synes derfor fornuftig av rent praktiske årsaker. Men enda viktigere er de prinsipielle årsakene. Det finnes få tungtveiende grunner for å forby politiske ytringer i form av politisk tv-reklame. De viktigste argumentene for forbudet, er såvidt jeg har oppfattet tredelt: 1) Reklamen kan virke 2) Den bidrar ikke til å opplyse eller forbedre det politiske ordskifte 3) Det vil segmentere forskjellene mellom rike og fattige partier.

Det første argumentet er naturligvis riktig, skjønt jeg tror tilhengerne av forbud overvurderer effekten. Sympatisørene av et standpunkt blir antageligvis sikrere i sin sak, mens opponentene blir mer kritiske. Men uavhengig av effekt, bør prinsippet om å tale direkte til velgerne tillegges stor vekt. Når det gjelder hensynet til det offentlige ordskiftet, så kan det medføre riktighet at reklame ikke bidrar til noe forbedring. Det vil selvsagt bero på hvilke budskap politikerne faktisk formidler. Negative kampanjer slik vi ser i USA er usannsynlige, ganske enkelt fordi det ikke vil virke troverdig i norsk politisk kultur. Men å fremstille motstandernes politikk i et dårlig lys («vise forskjellene» lyder den populære eufemismen), vil fortsatt prege det politiske ordskifte – med eller uten tv-reklame.

Videre kan man spørre seg om det nødvendigvis var slik at Holmgang og Tabloid førte til en mer opplyst debatt. Jeg mener at de faktisk gjorde det, men jeg er ikke sikker på at tilhengerne av forbud er av samme oppfatning. I alle tilfeller har jeg ikke hørt noen ta til orde for å forby debattprogrammer som «ikke bidrar til å opplyse offentligheten» ved lov. Med andre ord kan vi trygt overlate slike vurderinger til velgerne. Det siste argumentet er forsåvidt også riktig. Mer penger vil alltid kunne øke partienes muligheter til å drive politisk kampanje, uavhengig av hvilke kanaler som velges. Men igjen, det er knapt et gyldig argument for å forby tv-reklame. Hvorledes partiene ønsker å bruke sine midler bør overlates til partiene. I motsetning til hva mange synes å hevde, er det liten grunn til å tro at tv-reklame forsterker påvirkningsmulighetene til de store partiene. Snarere tvert imot. Politisk tv-reklame kan være en sikkerhetsventil for små partier som ikke gis dekning av de store mediene. Alt i alt taler både praktiske og prinsipielle grunner for at forbudet mot politisk tv-reklame oppheves.

Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv torsdag 19. juli 2012

Publisert: 19. juli 2012