Feilslått kritikk av skolen

Noe er råttent i staten Sverige. Skoleresultater er dalende. Internasjonale undersøkelser som PISA viser en svekkelse. Spørsmålet er hva dette skyldes, skriver Ove Vanebo i Dagsavisen. I 2010 vedtok man en ny skolelov for å rette opp problemene. Man valgte da å beholde fritt skolevalg og privatskolefinansieringen stort sett uendret. Det var klokt. Å angripe valgfriheten for Sveriges utdanningsproblemer, er å rette baker for smed.

Ove A. Vanebo

Publisert: 3. juli 2012

Av Ove Vanebo, rådgiver i Civita.

Noe er råttent i staten Sverige. Skoleresultater er dalende. Internasjonale undersøkelser som PISA viser en svekkelse sammenlignet med andre land. Det er en tydelig segregering i skolene, spesielt etter etnisitet. I tillegg foregår det en karakterinflasjon, «betygsinflation», der høye karakterer ikke gjenspeiler prestasjonene. Spørsmålet er hva dette skyldes.

Tenketanken Manifest Analyse legger skylden på det svenske systemet med fritt skolevalg og kommunal finansiering av privatskoler, såkalte friskoler. Valgfriheten har kommet skoleflinke elever til gode, og resultatet er at man får tydeligere skiller, som rammer de svake. Konkurransen om å ha best karaktersnitt blant elevene får skolene til å sette opp karakterene, antas det.

Går man inn i forskningen som finnes om friskolene og konkurransesystemet, vil man imidlertid se et sammensatt bilde. For det første er det ikke friskolene som trekker ned resultatet; tvert imot scorer de private skolene bedre enn de kommunalt eide i PISA-undersøkelsene. Man kan hevde at dette skyldes at friskolene har elever med best sosioøkonomisk og kulturell bakgrunn, men skoleforskeren Jonas Vlachos påpeker at friskolene får bedre resultater selv når man kontrollerer for familiebakgrunn.

I en rapport fra 2010 om friskolenes virkning på kommunale skoler påviser Stig Tegle at dersom andelen elever som går på friskoler i en kommune øker med 10 prosent, vil prestasjonene i de kommunale skolene stige med to prosent. Konkurransen får alle, også de offentlige institusjonene, til å strekke seg litt lenger.

Mitt sentrale poeng er at det ikke er sikkert at friskolene og fritt skolevalg kan tilskrives ansvaret for svakheter i svenskenes utdanningssystem. Selv om mange av de negative utviklingstrekkene er kommet samtidig som flere private skoler er blitt etablert, er det ikke gitt at det er en årsakssammenheng mellom fenomenene.

Man har i samme periode også endret arbeidsformer i skolen med mer ansvar for egen læring, overført mange oppgaver til kommunen, endret karaktersystemet vekk fra normalfordeling, og forandret lærerutdanningen – som har fått sterk kritikk. Det er vanskelig å vite hvilke av disse faktorene som betyr mest.

I en rapport fra utredningsinstitusjonen IFAU gikk man gjennom forhold som kan tenkes å påvirke resultatene i negativ retning. Etter å ha vurdert ulike forklaringer kommer forfatterne frem til at «de ändrade arbetsformerna troligen är den viktigaste förklaringen till den genomsnittliga resultatförsämringen i Sverige.» At elevene får hovedansvaret og lærerne er blitt redusert til veiledere, har slått tydelig negativt ut.

En rapport fra det svenske konkurransetilsynet har kartlagt årsakene til karakterinflasjonen. Selv om konkurransen mellom skolene kan bidra noe, er effektene små, og «huvudförklaringen finns troligen i det dåligt förankrade betygssystemet.» Endringene i karaktersystemet har altså bidratt mest til den unøyaktighet som finnes i karaktersettingen.

Det problemfrie alternativet til det svenske systemet er også vanskelig å finne. Fjerner man valgfriheten og har et nærskoleprinsipp, vil elevene gå på samme skole som dem som bor i samme området. Oppdelte byer vil da likevel oppleve at noen skoler har elever med nesten bare utenlandsk bakgrunn, mens steder med høye boligpriser vil ha elever fra privilegerte familier.

En utfordring for det frie skolevalget i både Norge og Sverige er imidlertid at det kan være dårlig informasjon om hvilke muligheter og rettigheter man har. Da vil ressurssterke med mer kunnskap få størst utbytte av ordningene. Her kan arbeidet bli bedre. I tillegg må det være mulig å sette inn ekstra tiltak på skoler som har strukturelle problemer.

I 2010 vedtok det svenske parlamentet en ny skolelov for å prøve å rette opp problemene i skolesystemet. Man valgte da å beholde fritt skolevalg og privatskolefinansieringen stort sett uendret. Det var klokt. Å angripe valgfriheten for Sveriges utdanningsproblemer, er å rette baker for smed.

Innlegget er på trykk i Dagsavisen 3.7.12.