Sosialdemokratiet må fornye seg

• De har konsensusdrevne politiske institusjoner.

• De har en svært åpen og velfungerende markedsøkonomi.

• De har velferdsstater med en relativt omfattende offentlig sektor, universelle ytelser, skattefinansierte ordninger og koordinerte lønnsforhandlinger.

• De har evne til å omstille seg når omgivelsene endrer seg.

De siste ca. 25 årene har de nordiske land greid å kombinere høy vekst med stadig mer sjenerøse velferdsordninger. Årsaken til at de har greid det, blir diskutert. Skyldes det sammenpresset lønnsstruktur, velferdsordningene, trepartssamarbeidet, den høye tilliten og omstillingsevnen, den velfungerende kapitalismen eller arbeidslinjen?

Mitt tips er at alle disse forholdene spiller inn og er gjensidig avhengig av hverandre.

Sosialdemokrater i Norden vil gjerne ha eierskap til historien og ta patent på fremtiden. Ethvert forslag som sosialdemokratene ikke liker, er nå et «brudd med den norske modellen». Også forslag om å endre fem år gamle regler vil nå visstnok «rokke ved balansen i byggverket» og «stabiliteten i den norske modellen».

Men diskusjonen vil fortsette. Den nordiske samfunnsmodellen er verken resultat av en «grand design» eller tilfeldigheter, men av et samspill, konflikt og kompromiss mellom partier, partene i arbeidslivet og sivilsamfunnet. De første velferdsordningene var på plass allerede før Arbeiderpartiet så dagens lys, mens en av de siste store reformene, Kunnskapsløftet, ble utviklet av en borgerlig regjering da det ble klart at den sosialdemokratiske skolen etterlot seg en stor gruppe barn uten tilstrekkelige lese-, skrive- og regneferdigheter. Slike ferdigheter trengs i et moderne arbeidsliv, hvis vi skal bevare velferden.

På slutten av 1970-tallet var den norske modellen i krise. Planøkonomien var drevet for langt. En feilslått økonomisk politikk, høye skatter og stivbente reguleringer var i ferd med å kvele både næringslivet og evnen til fornyelse i offentlig sektor.

På 1980-tallet ble det nødvendig med omfattende reformer for å modernisere Norge. Viktige markeder ble liberalisert, mediemonopolet ble opphevet, lukkeloven ble fjernet, arbeidslivet ble mer fleksibelt, og vi fikk et sunnere system for omsetning av boliger. Lignende reformer, men også utgiftskutt, ble gjennomført i de andre nordiske land på 90-tallet. Reformene bidro til å styrke og tilpasse den nordiske modellen til en ny tid.

Vi går nå inn i en tid hvor det blir behov for nye reformer, dersom modellen skal beholde legitimitet og økonomisk bærekraft. Tre viktige utfordringer er knyttet til eldrebølgen, innvandringen og globaliseringen.

Selv Norge vil få økonomiske problemer, dersom ingenting gjøres. Eldrebølgen skaper et finansieringsgap som må dekkes, dersom vi ønsker å opprettholde dagens velferdsnivå. Vil vi ha økt velferd, må vi gjøre enda mer. Og det lureste vi kan gjøre, er å øke tilgangen på arbeidskraft.

Vi trenger reformer som styrker dem som skaper grunnlaget for velferden, nemlig næringslivet. Skattesystemet skal ikke bare sikre staten inntekter – det skal også gi incentiver til arbeid og til å investere. Et mer vekstfremmende skattesystem, slik Civita har foreslått, er derfor god velferdspolitikk.

Vi trenger også reformer som gjør det attraktivt for flere å arbeide mer. Arbeidstidsreglene er foreldet. Reglene er i stor grad slik de var på 1970-tallet, mens arbeidslivet har forandret seg sterkt. Terskelen for å komme inn i arbeidslivet er dessuten for høy for mange. Adgangen til midlertidig arbeid bør bli bedre, og det bør bli lettere å kombinere arbeid og trygd. I helse- og omsorgssektoren må arbeidet organiseres på en annen måte. Civita har foreslått reformer også på disse områdene.

Vi bør i tillegg gjøre mer for å få flere innvandrere i arbeid raskt og for å stimulere til økt arbeidsinnvandring. Det gjelder både høyt kompetent arbeidskraft og arbeidskraft med mindre kompetanse. I Norge vil vi mangle arbeidskraft, mens det i mange andre land mangler arbeid. Økt innvandring er derfor god fordelingspolitikk og bra for utviklingen i fattigere land.

Vi kommer ikke til å ha råd til å la være å bruke alle gode krefter for å bygge ut eldreomsorgen. Private organisasjoner og bedrifter, ideelle og kommersielle, må derfor få lov til å være med å løse samfunnsoppgavene, enten det gjelder sykehjem eller veier. Det offentlige har fortsatt ansvaret, men arbeidet må deles på flere. Det øker kapasiteten, kompetansen og kreativiteten.

Mange mener at trepartsmodellen – dvs. samarbeidet mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndighetene – har vært en viktig suksessfaktor for den norske modellen. I så fall er det viktig å unngå at modellen forfaller til en topartsmodell. De balanserte løsningene skapes ikke av Ap og LO alene, men i et bredt samarbeid, der også arbeidsgiverne er med.

Reformer trengs også for at modellen skal beholde legitimitet. Økt pluralisme må møtes med mer mangfold, ikke enfold.

Motstanden mot valgfrihet for borgerne er allerede en tapt sak, og det er bare et spørsmål om tid før det er en selvfølge å kunne velge mellom ulike velferdstilbydere – slik det er blitt en selvfølge at vi kan velge mellom radiokanaler og flyselskaper. Moderne, velutdannede borgere vil selv velge mellom offentlige og mellom offentlige og private tjenester og tror ikke at politikere er mer ansvarlige og kunnskapsrike enn de er selv. Valgfrihet er velferd. Den nye norske modellen må greie å kombinere universelle løsninger med større grad av valgfrihet for den enkelte.

Omstilling var nødvendig på 1980-tallet. Det blir nødvendig igjen nå. Venter vi for lenge, kan det bli en ny krise.

Denne kronikken stod på trykk i Dagbladet 7. mars 2012