Ytringsfriheten under press fra Strasbourg

Av Morten Kinander, jurist i Civita.

 

Ytringsfrihet som mindretallsvern

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen traff 9. februar en avgjørelse som innskrenker ytringsfriheten. Dette er oppsiktsvekkende, særlig om man oppfatter menneskerettigheter som mindretallets vern mot flertallet. Men det er tydeligvis ikke lenger noe kriterium for en menneskerettighetsdomstol.

I den angjeldende saken hadde tre svenske menn distribuert flyveblader, som inneholdt grove påstander om homofile. Dette skjedde på en ungdomsskole. Formålet var, ifølge mennene, ikke først og fremst å uttrykke hat mot homofile, men å starte en debatt om mangel på objektivitet i opplæringen i svenske skoler. De ble dømt i svensk Høyesterett, men anket til Strasbourg, fordi de mente at de hadde fått sin ytringsfrihet krenket.

Klagen førte ikke frem. Ifølge EMD var inngrepet i ytringsfriheten ”nødvendig i et demokratisk samfunn for å beskytte andres omdømme”.

I seg selv er det ikke oppsiktsvekkende at utsatte grupper som historisk har vært gjenstand for truende hets, har en særlig beskyttelse. Det følger også av norsk rett, og vi har således den samme konflikten når dette vurderes opp mot ytringsfriheten. Men i kjølvannet av frifinnelsen av Boot Boys i 2002, virker det som om norsk rett har lagt seg på en atskillig mer liberal linje enn dette.

Det største problemer er at avgjørelsen stort sett er en smaksbaserte fordømmelse av visse ytringer. Alle som føler seg krenket av andres ytringer, har en stadig lettere oppgave med å få straffedømt sin meningsmotstander. Man behøver ikke sannsynliggjøre en trussel, og man behøver heller ikke å være særlig utsatt.

Mindre åpenhet og mindre demokrati vil lett bli resultatet av slike rettslige strategier, selv om det ikke har blitt EMDs valgspråk. Særlig er denne utviklingen bekymringsverdig, fordi den hviler på et premiss om at man har gode dommere med de ”riktige” meningene, og at den offentlige debatten selv ikke kan hamle opp med usmakeligheter. Dommerstanden fremstår således som moralsk bedre enn deltagerne i frie meningsutvekslinger. Men hva når den ikke lenger er bedre? Hva når staten og dommerstanden inntar det motsatte standpunktet og fordømmer slike grupper og utsatte minoriteter, som for eksempel homofile? Vil vi da også bejuble at retten setter godkjentstempel på noen meninger og ikke andre?

 

Ytringsfrihet og politisk konsensus

Ytringsfriheten er ikke til for å beskytte det store politiske konsensus. Det er beskyttet godt nok gjennom opinionen og meningsdannerne. Det er ikke lederskribenter i aviser og kommentatorer på tv som har behov for denne sivile og politiske grunnrettigheten. Det er det utskjelte mindretallet. Det er først når vi kjenner på det ubehagelige at vi virkelig kjenner på ytringsfriheten. Uten ubehaget, uten de ekstreme meningene, er det umulig å vite om vi har ytringsfrihet eller bare en konsensus. Vi må derfor innse at vi ikke kan forby meninger, og straff for ytringer som ikke representerer noen direkte trussel mot noen, er en straff av meninger.

 

Bør Norge være så lojale mot EMD?

EMD spiller en sentral rolle som rettesnor for norsk rettsanvendelse. Det er vanskelig å få politisk gjennomslag for å sette avgjørelsene til EMD til side, for hvem vil åpenlyst debattere videre etter at selveste menneskerettighetsdomstolen har sagt sitt?

Spørsmålet er imidlertid om vi ikke tillegger EMD for stor betydning, eller om vi bør ha et mer selektivt forhold til domstolens praksis, som må kunne sies å være av varierende kvalitet. I 2011 avsa den 1157 dommer, og den har en stadig voksende kø av saker. Domstolen har for tiden hele 160 000 klager til behandling. Det har blitt lansert flere forslag til reform av domstolen, og det gjenstår å se hva som vil skje. Men noe må gjøres.

Når arbeidsbelastningen er så stor, sier det seg selv at det innimellom kan gå galt, noe det nylig også har gjort. Og det til overmål på et av menneskerettighetenes kjerneområder, nemlig ytringsfrihet.

En ting er arbeidsuhell på grunn av stor saksmengde, som vi får håpe at er årsaken. En annen ting er den bekymringsverdige store lojaliteten som Norge ser ut til å ha til EMD. Ifølge en fersk undersøkelse utført av Norsk Gallup, mener 70,3% av den norske befolkning at avgjørelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) ved konflikt bør gå foran norsk lov og det norske Stortinget. Kanskje bør man ha en friere holdning til denne domstolen når den kan finne på å akseptere at en grunnleggende sivil og politisk rettighet settes til side?

 

En forkortet versjon av innlegget er på trykk i Dagsavisen 27.2.12.

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »