Naiv Brecht-dyrking

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

For tiden settes flere stykker av Bertolt Brecht opp i Norge. Fredrik Wandrup skriver i Dagbladet at Brecht ”settes opp på teatrene og feires i alle kanaler – alltid aktuell når verden er av ledd”. I sin omtale av Bergensaktuelle Mor Courage skriver teatersjef Agnete Haaland ved Den Nationale Scene: ”Gjennom hele sitt forfatterskap var (Brecht) opptatt av å skildre konflikten mellom det gode og det onde, mellom medmenneskelighet og kapital, mellom krig og fred.”  ”Vi lever med illusjonen om at verden stadig går fremover,” hevder regissør Philip Tideman, som setter opp Det gode mennesket frå Sezuan.  Regissøren bak Arturo Ui, Harry Guttormsen, sier til Dagbladet at Brecht ” tegner klare moralske motsetninger og lar de gode og onde kreftene kjempe en nærmest tegneserieaktig kamp.” Han viser til Silvio Berlusconi som et eksempel på en diktator in spe, og fremhever Brechts berømte utfall mot DDRs partileder Walter Ulbricht som mente folket hadde misbrukt regjeringens tillit under arbeideroppstanden i 1953. Brecht foreslo sarkastisk å oppløse folket og velge et nytt.

Men Brecht var ikke mer kritisk til Ulbrichts brutale nedsabling av oppstanden enn at han først forsvarte den. Brecht var heller ikke snauere enn at han to år etter med glede mottok Stalins Fredspris i Moskva. Både Haaland og Guttormsen setter altså opp en ganske sort/hvit og historisk forenklet fremstilling av Brechts forestillingsverden.

Brecht er utvilsomt en av vårt tids fremste dramatikere. Men var Brecht virkelig en god varsler? Jo, Brecht var oppmerksom på fremveksten av nasjonalsosialismen. I tillegg var Brecht opptatt av det han mente var kapitalismens og den private eiendomsrettens selvinnlysende grusomhet. Men her begynte det å skrante. For Brecht valgte tidlig den doktrinære kommunismen, som på 1920-tallet var i full gang med å sende millioner av mennesker inn i eiendomsløshet og politisk slaveri, og vraket samtidig ideen om det liberale demokratiet og eiendomsretten. Senere skulle Brecht bli en varm forsvarer av DDR, hvor han valgte å bli boende til sin død i 1956.

Weimar-Tyskland var den unge kommunisten Brechts kunstneriske tumleplass. Den liberale republikken var skjør og utsatt. Alle kjenner trusselen fra den gryende nasjonalsosialismen. Men kommunistene var lenge en like stor trussel. De var svorne fiender av demokratiet og kjempet for å innføre proletariatets diktatur. Stalin dikterte det tyske kommunistpartiet – også innenrikspolitisk. Nazistene og kommunistene slåss så blodet rant i gatene, men i perioder var de også allierte i kampen mot demokratiet, særlig under republikkens sammenbruddsfase. Sammen stilte de mistillitsforslag mot regjeringen. Under transportarbeiderstreiken i 1932 sto nazistene og kommunistene arm i arm, med Joseph Goebbels og Walter Ulbricht som streikeledere.

Brecht forsvarte Moskvaprosessene med sitt berømte idiosynkratiske utsagn: «jo uskyldi­gere de er, desto mer fortjener de å dø». Man skal altså lete etter en så eklatant tilhenger og apologet for det totalitære styresett. Brechts politiske analyser var duperte, subjektive og uegnet til å avsløre annet en det som passet hans politiske preferanser.

I disse dager er Stefan Austs biografi om Baader Meinhof-banden (RAF) kommet ut på norsk. Aust legger stor vekt på at RAF, selv om de var ideologisk forvirrede, mer enn noe annet hentet inspirasjon fra revolusjonsdramaet Die Massnahme (Forholdsregelen 1930). Allerede i den spede begynnelsen var Brecht huspoeten. Etter hvert, når banden forfalt til blodbadet, ble særlig ett utdrag fra Massnahme erklært som en felles trosbekjennelse i miljøet:

”Det er en forferdelig ting å drepe. Men vi dreper ikke bare andre, vi vil drepe oss selv om nødvendig, for denne morderiske verden kan bare forandres med makt, noe ethvert levende menneske vet.”

Dette slagordet var bestemmende, ikke bare for Stasi-finansierte Baader Meinhof, men som Aust skriver ”for nesten alle terrorister i verden … Felles for dem alle var en form for vold som er både morderisk og selvmorderisk.” Altså terroristen som guds stedforteder, herre over liv og død. Den unge kommunisten Brecht var med Die Massnahme med på å sette standarden for den revolusjonære hybris: Synet på «saka» som hevet over alle moralske lover, en ekstrem politisk narsissisme og en fascinasjon for vold som verktøy for å nå sine mål: Hvilken nedrighet ville du ikke begå for å utslette det nedrige?

I følge Brecht kunne Det gode mennesket bare forløses gjennom kommunisme. Brecht manglet altså et moralsk praktisk-politisk kompass, som så mange intellektuelle før og etter ham. Han forspilte, som en Hamsun, en Celine og for så vidt Dag Solstad, sin politisk-intellektuelle kapital når den skulle omsettes i den virkelige verden. Forskjellen er at Celine, Hamsun og Solstad i langt større grad kan leses med utbytte uavhengig av deres politiske feilgrep, mens svært mange av Brechts arbeider er direkte knyttet til politikk.

Hvordan kunne folk med til dels briljante observasjonsevner henfalle til en ideologi som er autoritær og fullstendig blottet for humor? Filosofen Raymond Aron skrev i The Opium of the Intellectuals: «Intellektuelle utstår ikke tanken på tilfel­digheter, på det uforståelige: de har en nostalgi for det absolutte, for et universelt altomfattende skjema.» Aron så med forbauselse på at tenkere som satte høye krav til kritisk analyse og drev aktiv dekonstruksjon av etablerte sannheter, samtidig forfektet historiserende myter og den kommunistiske utopi. Arons primære adressat var stalinisten Jean Paul Sartre – som i solidaritet besøkte Andreas Baader i Stammheim-fengselet i 1974.

«Brechterismen» har også satt sitt preg på den norske ven­stresiden. I Morgenbladet sammenlignet Dag Solstad Forholdsregelen med Ibsens Brand. Solstad mente at AKP var Brands etterfølgere: «Hvis man ikke skjemmes over Brand, så skal man vel heller ikke skjemmes over å være kommunist.» Som en kommentar til Solstads essay «Om ytringsfriheten» skrev Helge Rønning og Anine Kierulf i Nytt Norsk Tidsskrift:

Både Brand, og særlig Brechts stykke, kan tolkes som parabler over det jakobinske dilemma: [D]et er nødvendig å undertrykke friheten og menneskerettighetene for at man en gang i framtiden skal kunne realisere dem til fulle. Dette illustre­rer den autoritære lengsel som gjennomsyrer Solstads argu­mentasjon … og gir uttrykk for et menneskesyn som ikke bare rangerer enkeltin­dividet som underlegent et kollektivt samfunn, men under­ordner alle mennesker kunsten.

Avslutningsvis, et tankeeksperiment: Ville vi hylle en dikter for hans klarsynte og samtidsrelevante evne til å se kommunismens totalitære potensial, om han samtidig var kjent for å omfavne nazismen? Svaret er selvsagt nei. Vi ville tenkt det innlysende: At en dikter med en så selektiv politisk dømmekraft, på tross av dramaturgisk briljans, også må vurderes med kritisk distanse.

Brecht selv var jo et paradeeksempel på en mann som nettopp ikke kunne skille, og derfor heller ikke fullt ut skildre konflikten mellom det ”gode” fra det ”onde” – hvis vi nå skal forholde oss til Haalands terminologi. Vi kan godt hevde at Brecht hadde ørneblikk på ett øye. På det andre var han blind. For Brechts kamp mot undertrykkelse og diktatur var langt fra konsekvent. Hans fremste drivkraft var snarere et innbitt og i mangt feilaktig raseri mot kapitalismen som årsak til fattigdom. Derfor kan det hevdes at Brechts samtidsanalyser glipper. Han så ikke den europeiske velferdsstaten komme – innenfor rammen av det liberal-kapitalistiske samfunn. I stedet gikk han diktaturets og kommunistenes ærend.

En noe kortere versjon av innlegget er på trykk i Bergens Tidende 8.2.12.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »