Frykten for Kina i Afrika
Er Kina en ny kolonimakt i Afrika, eller har den kinesiske utviklingsmodellen noe nytt å tilby? Masterstudent i utviklings- og naturressursøkonomi ved UMB, Hanna Schanke, skriver i Bistandsaktuelt om Kinas rolle på det afrikanske kontinentet, i forbindelse med Civita-notatet lansert tidligere i dag.
Publisert: 23. september 2011
Av Hanna Schanke, masterstudent i utviklings- og naturressursøkonomi ved UMB og frilansskribent
Er Kina en ny kolonimakt i Afrika, eller har den kinesiske utviklingsmodellen noe nytt å tilby?
Kina har lenge engasjert seg i Afrika. Det er imidlertid først det siste tiåret Vesten har begynt å stille spørsmålstegn ved hva kinesisk nærvær innebærer. Under et besøk i Zambia tidligere i år, advarte den amerikanske utenriksministeren Hillary Clinton afrikanske ledere mot at Kina var i ferd med å bli en ny kolonimakt.
Som jeg skriver i et nytt notat om Kina i Afrika, som kan leses på www.civita.no, kan kritikken oppsummeres i noen få generelle punkter. En av de vanligste innvendingene er at Kina plyndrer Afrika. Det er utvilsomt et behov for bedre rammeverk rundt investeringer i naturressurser på kontinentet, og dialog med afrikanske myndigheter om et slikt rammeverk er avgjørende. På den annen side har den kinesiske etterspørselen etter råvarer bidratt til betydelige inntekter for ressursrike afrikanske land.
Kina anklages også for å være en ulv i fåreklær, ettersom bistanden er bundet opp mot kjøp av kinesiske varer og tjenester. Bundet bistand er en konsekvens både av gjensidighetstankegangen som ligger bak kinesisk samarbeid med andre land og at kinesiske selskaper investerer i større prosjekter der faren for misbruk av midler er større. På den annen side har vestlige land dårlige erfaringer med å gi generell støtte til afrikanske myndigheter. Det er med andre ord en høyst reell avveining mellom bestemmelsesrett for mottakerlandet og kontroll av bistandsmidler.
Kinesiske bedrifter kritiseres for i liten grad å bidra til teknologioverføring. Blant annet norske erfaringer med olje, tilsier at teknologioverføring er vesentlig for videre utvikling. I Norge hadde man imidlertid en høyt utdannet befolkning, også innen tekniske fag, noe som ikke er tilfellet i flertallet av afrikanske land i dag. Kina tar imidlertid enkelte grep for å bidra til nødvendig kompetanse, blant annet gjennom å gi afrikanske studenter stipend til kinesiske universiteter, og gjennom opprettelsen av økonomiske soner i Afrika.
Kinesiske bedrifter anklages også for å utnytte arbeidere, blant annet ved å betale lave lønninger. Det at det likevel er stor etterspørsel etter disse jobbene, skyldes høy arbeidsledighet, som antas å synke ettersom både kinesiske og vestlige selskaper etablerer seg i Afrika. Lokale myndigheter har selv ansvar for å håndheve lokale arbeidslover.
Kina anklages for å ta lite hensyn til miljø og sosiale kostnader. Som med utvinning av naturressurser, er det også her behov for et tydeligere rammeverk. Positiv utvikling på enkelte områder de siste årene gir håp om at dette er i endring. Trolig vil Kina etter hvert tenke som andre land har gjort når de blir rikere; at også miljø og velferd har betydning.
Når det gjelder samarbeid med afrikanske ledere, anses Kina som mindre ansvarlig enn vestlige land. Det er imidlertid ikke funnet noen generell sammenheng mellom hvor demokratisk et land er, og hvorvidt det samhandler med Kina men ikke Vesten.
En underliggende kritikk, som sjelden nevnes ekplisitt, er at Kina i økende grad er en konkurrent for Vesten, både når det gjelder økonomiske muligheter og politisk innflytelse. Ulikhetene i tilnærming gir imidlertid muligheter for synergieffekter. Generelt kan man si at Kina fokuserer på næringsutvikling og infrastruktur, som i stor grad har blitt ignorert av vestlige bistandsmyndigheter, mens Vesten vektlegger tradisjonell bistand til blant annet helse og utdanning, kompetansebygging og godt styresett. Samtidig som bedre infrastruktur vil gi lettere tilgang til sosiale tjenester, vil et godt styresett kunne bidra til et bedre klima for næringsvirksomhet.
Kinas engasjement og opptreden i Afrika har endret noe karakter de siste årene. Samarbeidet med Vesten har blitt bedret gjennom forum for samordning av bistand mellom Kina og industrilandene (China-DAC) samt at Kina har undertegnet Pariserklæringen om bistandseffektivitet. Samtidig er det tegn til at kinesiske myndigheter har blitt mer ansvarlige i forhold til den politiske utviklingen i Afrika. Støtten til fredsbevarende operasjoner i Afrika har økt betydelig og Kina er en del av samarbeidet som søker en løsning på piratutfordringen utenfor kysten av Somalia. Under konflikten i Libya, myket de opp den kritiserte ikke-innblandingslinjen ved å oppfordre partene til samarbeid.
Kinesisk og vestlig engasjement i Afrika utspiller seg ikke i et vakuum. Afrikanske land er ikke homogene, og ønsket tilnærming er ikke nødvendigvis den samme, verken fra land til land eller fra sektor til sektor. Man ser også en økende evne og vilje blant afrikanske myndigheter til forhandlinger med utenlandske aktører, for å sikre best mulig vilkår og utbytte for egen befolkning.
En forkortet versjon er på trykk i Bistandsaktuelt 23. september 2011.
Relatert
Sykepleierne må gi for å få
EØS: Erfaringer og alternativer
Hvorfor har danskene høyere inntekt enn nordmenn?
Europeiske småstater og EU
Sykepleiere tjener godt
