Show med norsk valgkamp

Språkviter i Civita, Eirik Vatnøy, er gjestekommentator i Nationen, og skriver om norske valgsendinger på TV: De politiske sakene forsvinner til fordel for det politiske spillet og vurderinger av hvordan politikerne «klarer seg» i debatten. Den tilsynelatende utbredte oppfatningen at politikere bare krangler må delvis tilskrives de vilkårene for samtale som settes i mediene.

Publisert: 18. juli 2011

Av Eirik Vatnøy, språkviter i Civita.

En god og fungerende debatt er essensielt for valgkampen og dermed også for demokratiet.

I Norge er det langt på vei journalistene og redaksjonene som velger ut hvem som deltar i valgkampdebatter, hva de skal snakke om og hvor lenge de skal snakke Dette gir journalistene stor innflytelse over valgkampen, over sakene som debatteres og ikke minst over hvordan politikken presenteres.

I andre land er det ikke nødvendigvis slik. I USA er debattene mellom presidentkandidatene arrangert av en uavhengig komité, noe som gir blant annet partiene større innflytelse. TV-kanalene har ingen kontroll over selve debattene. De som følger debattene på amerikansk TV, vil kanskje hevde disse er regisserte og kjedelige. Kandidatene har gjerne flere minutter på å utdype sine svar, og framstår ikke sjeldent som svært godt forberedt. Målet er selvsagt at velgerne skal få et grundig innblikk i kandidatenes meninger og kompetanse, for deretter å kunne gjøre seg opp en egen mening.

I England har politikerne tradisjonelt vært svært skeptiske til valgdekningen i TV. I forbindelse med valget i 2010 gjennomførte britene sin første direktesendte TV-debatt. En norsk seer vil nok oppfatte også disse debattene som svært konservative, med stoppeklokke og forhåndsklarerte spørsmål, men i britisk politikk var det altså en kontroversiell beslutning. Skepsisen har vært begrunnet med medienes evne til å tabloidisere og avkorte budskapet. Sett i lys av sommerens store medieskandale i England, kan man forstå denne skepsisen.

Debattprogrammene i de skandinaviske landene skiller seg tydelig fra England og USA, og for øvrig også fra land som Tyskland og Frankrike. Det vanlige her er partiledermøter med stor redaksjonell kontroll. TV-kanalene står for regi og gjennomføring, og det er journalistene som leder debatten. Tempoet er høyt, og målet er «høy temperatur» og mye konfrontasjon.

Særlig er denne formen for valgkampdebatt typisk for Norge. Redaksjonene har stor kontroll over alle leddende i debatten. Mens medier i andre land gjerne må finne seg i å jobbe mer oppsøkende under valgkampene, møter norske politikere opp på Marienlyst på kort varsel. Når de innfinner seg der, er det også journalistene som styrer showet med aktiv tilstedeværelse i programmene. Etter at debatten er gjennomført, skal den analyseres og tolkes av eksperter og kommentatorer som forteller oss hva som «egentlig» ble sagt.

Dette har sine fordeler, sett fra journalistisk hold, men det har også sine ulemper. Fordelen er at terskelen for å konfrontere de folkevalgte med politiske konsekvenser og realiteter er lav. Mange vil også hevde at debattene blir mer underholdende og engasjerende for «vanlige» velgere.

Det negative er at de politiske sakene forsvinner til fordel for det politiske spillet og vurderinger av hvordan politikerne «klarer seg» i debatten. Den tilsynelatende utbredte oppfatningen at politikere bare krangler må delvis tilskrives de vilkårene for samtale som settes i mediene. Kort taletid, hyppige avbrytelser, stor grad av konfrontasjon og anmassende krav om et foretrukket svar legger opp til en aggressiv og fiendtlig samtaleform. Samtaleformen og spørsmålsformuleringen skaper et inntrykk av at politikere er latent disponert for å lyve eller unnvike å svare på spørsmål, dersom de ikke presses av journalistene.

På dette punktet er norsk valgkampdekning langt på vei verst i klassen. Antallet spørsmål i norske paneldebatter og «dueller» er langt høyere i Norge enn i andre land, og det er langt flere negative kommentarer og omformuleringer av politikernes budskap. Det er sjelden vi i Norge hører en politiker snakke i mer enn 30 sekunder uten å bli avbrutt av journalister eller andre politikere.

Konsekvenser er at den direkte kommunikasjonen mellom folkevalgt og velger mistenkeliggjøres. Debattene og utspørringene er preget av mange omformuleringer: Journalistene griper straks tak i utsagnene og forteller hva de «egentlig» betyr og stiller ofte ledende spørsmål. Innenfor programmets rammer er det journalistene, og ikke politikerne, som framstilles som best egnet til å formidle politikken.

En god og fungerende debatt er essensielt for valgkampen og dermed også for demokratiet. Når mediene i dag har det meste av kontrollen over debatten, må vi kunne forvente at de legger til rette for en debatt som er informativ og oppbyggelig. Dette betyr at mediene bør bli mer opptatt av å la politikerne presentere sine standpunkter, og mindre opptatt av å framvise «god» debatt.

Innlegget er på trykk i Nationen 18.7.11. Les en dypere analyse av valgkampssendingene i Vatnøys pamflett Velg!09.