Ideer bortenfor penger og pragmatikk

Av David Hansen, fagsjef i Civita

Under helgen vil trolig to viktige endringer skje for KrF: Skifte av leder og intensjonsvedtak om å fjerne bekjennelsesplikten. Den første og største utfordringen for Hareide vil være å reise ny oppmerksomhet og orientering om ideene til partiet.

Fjerning av bekjennelsesparagrafen er viktig fordi det betyr et endelig brudd med en konfesjonell tradisjon. Alle andre kristendemokrater har gått bort fra dette. Et bortfall av bekjennelsesplikten gir imidlertid ingenting annet enn en åpning. Uten videre håndtering vil det bare skapes et tomrom. Derfor er den første og største utfordringen for den nye partilederen at han initierer en ny oppmerksomhet og orientering om ideene til partiet: Hva vil det si å være kristendemokrater? Hva vil man med samfunnet?

Sagt litt retorisk må partiet finne ut hva man egentlig har av svar på den avtroppende partilederens spørsmål, gjennom tittelen på sin bok: Pengene eller livet? Har KrF mer å by på enn økt bruk av penger? Er det å være i sentrum (nå for tiden) noe annet enn et kodeord for samarbeid med den rødgrønne regjeringen, i håp om at smuler også vil falle på  egne (sær)interesser?

Det hele handler om å finne seg selv, som parti. Gjenvinne troen på at man har noe å bringe, ut over det rent fordelingspolitiske som fort bare handler om penger og pragmatikk i velferdsstaten Norge. I den øvelsen er det fint liten forskjell på noen av partiene. Alle vil de bruke mer…

Ønsker man å være en tredje vei, må man også få fram hva et slikt veivalg har å tilføre. Skal man bare være litt SP, litt SV og bittelitt Frp for å hamle opp med H og Ap?

Økt bevissthet om kristendemokratiske ideer og verdier vil bringe KrF nærmere ambisjonen om å være et folkeparti. Dit kommer man imidlertid ikke uten hardt arbeid, innad i partiet så vel som utad. Dette handler om ledelse, men det handler også om responsen ledelsen får i egen organisasjon. Her ligger noe viktig som i rettferdighetens navn skal tillegges den debatten som også har gått omkring avtroppende leder Dagfinn Høybråten. Ærlig talt fikk partiet akkurat den orienteringen man ville ha. Da tenker jeg på de som da var tillitsvalgte på fylkesnivå rundt omkring i landet. Selv kommunalt folkevalgte og vanlige medlemmer har sjelden kontakt med dem. De styrer i lukkede fora og innesluttede prosesser. Der beholder de makten. Frykten for å gå videre på det som var underveis av idé- og partiutvikling ved midten av 1990-tallet er årsaken til at trenden stagnerte. Dette handler følgelig om langt mer enn en leder. Mye mer handler det om partikultur og ideologisk bevissthet.

I god gammel vekkelsestradisjon må man ”rydde opp” på hjemmebane før man troverdig kan appellere til andre. Det er utfordringen Knut Arild Hareide nå må ta tak i. Han har mange av de egenskapene som skal til for å gjenreise lysten og interessen, men derfra må det skapes noe mer. Partiet trenger rett og slett substans, og den tror vi i tankesmien Civita at man vil finne ved å vedkjenne seg tilhørigheten i den bredere borgerlige idétradisjonen – som kristendemokrater.

I den nye utgivelsen fra Civita, Tre essays om kristendemokrati, skriver professor Janne Haaland Matlary, førsteamanuensis Pål Veiden og undertegnede om det vi mener er det helt fundamentale ved kristendemokratiet: Menneskesynet og samfunnssynet samt folkepartitanken. Det handler om et politisk alternativ orientert etter verdier framfor systemtro og interessekamp.

Innlegget er publisert på verdidebatt.no 29. april 2011.