VELFERD: Fugellis moralisme



Fugellis moralisme
Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, prosjektmedarbeider og filosof i Civita

Det er noe befriende og liberalt med det Per Fugelli står for. Hans kamp for at vi må godta at folk er forskjellige er viktig, fordi konformitetspress alltid i større eller mindre grad vil prege et samfunn.

Problemet med Fugellis argumentasjon er at han av og til gjør det for lett for seg selv. For eksempel når han i Stavanger Aftenblad mandag 31. januar skriver at Civita har gått til frontalangrep på velferdsstaten. Hadde det vært så enkelt som Fugelli later som, hadde han hatt en god sak. Men Fugelli tenker for snevert. Han moraliserer, heller enn å undersøke hva andre mener og argumentere mot det. Det er synd.

Det er nær sagt ingen politiske aktører i Norge som vil gå til frontalangrep på velferdsstaten. Hvis en ser på de ulike regjeringenes bevilgninger til offentlig sektor de siste tyve årene, ser en nær sagt ingen forskjeller. Bevilgningene øker hvert år, og om de øker litt eller mye avhenger mer av de økonomiske konjunkturene enn av partiene som sitter i regjering.

Den siste tiden har vi derimot fått en bredere debatt om hvordan vi kan bevare velferden for fremtiden. Skal vi bevare velferden må vi våge å tenke nytt. Vi må forandre for å bevare. Et viktig moment er at velferd handler om mer enn velferdsstaten. Vi er, som vi har sett i barnehageutbyggingen, også avhengig av private aktører. Frivilligheten i samfunnet er også helt sentralt i den norske velferden. Hvis staten tar for mye ansvar kan den undergrave det frivillige ansvaret. Gro Harlem Brundtland etterlyste i en av sine nyttårstaler som statsminister ”nabokjerringa”. Vi må se litt etter hverandre og ta ansvar i nærmiljøet. Brundtlands poeng kan sees på som erkjennelse av at den sosialdemokratiske staten ikke kan sørge for alt. 

Skal vi bevare de omfattende velferdsordningene vi har trengs det en bedre balanse mellom plikter og rettigheter. En reduksjon av sykelønnen til for eksempel 70 prosent, som Civita har foreslått, kan fremme en slik balanse. Sykdom rammer svært tilfeldig, men det betyr ikke at vi ikke selv må ta et medansvar når vi blir syke. Det staten sparer på dette, siden det med sannsynlighet vil få fraværet ned, kan blant annet brukes til å øke trygden til varig uføre noe. Det er viktigere at de som av ulike årsaker ikke har noen mulighet til å jobbe har en god velferdsordning, enn at vi som er i full jobb skal motta full lønn de få ukene noen av oss er syke i løpet av et år.

Fugelli er opptatt av dem som faller utenfor arbeidsmarkedet fordi de ikke har høy nok produktivitet. Igjen tar Fugelli et moralistisk standpunkt og dropper en videre analyse. Han mener at dem som av ulike grunner ikke er høyproduktive blir ”sortert” ut av arbeidsmarkedet. Men en av grunnene til at de med lav produktivitet faller utenfor arbeidsmarkedet i Norge er at våre lave lønninger er relativt høye. Skal man få jobb må man derfor ha høy produktivitet, for å gjøre seg fortjent til lønnen en skal ha. Det er viktig at lønninger, inntektskatt og trygd er utformet på en måte som gir incentiver til å jobbe. Større fokus på incentiver og mer åpenhet for å bruke midlertidige ansettelser kan føre til at flere tar del i arbeidslivet. Dette er viktig hvis vi skal ivareta velferden. 

Skal vi i fremtidens velferdsstat fortsatt ha høy tillit til dem som mottar velferdsstønad, er vi avhengig av at de som står i arbeid og betaler skatt opplever at de offentlige velferdsordningene fungerer. De må være rettet mot dem som virkelig trenger hjelp, og ha en incentivstruktur som gjør det mer lønnsomt å jobbe. Fugellis ”raushetslinje” i velferdsdebatten kan fort ende opp med den mistilliten han frykter.

Fugelli moraliserer kraftig over mennesker som stiller krav til andre mennesker eller mener at folk bør jobbe fremfor å gå på trygd. Og på noen områder er jeg selvsagt enig med Fugelli. Man skal ikke sparke nedover. Men det fremstår som et paradoks at Fugelli, som tror på det gode i mennesket og som så sterkt forsvarer menneskers forskjellighet og likeverd, samtidig har så lav tillit til det andre enn ham selv mener om fremtidens velferdssamfunn.
 
Innlegget er på trykk i Stavanger Aftenblad 5.2.2011.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »