Verdensøkonomisk mageplask
Av Marius Gustavson, økonomisk historiker i Civita.
Amerikansk arbeidsledighet, europeiske statsfinanskriser og kinesisk byggeboble: Alt tyder på finanskrisen bare var starten på en langvarig periode preget av svak økonomisk vekst, ustabile finansmarkeder og stadige kriser.
Da verdens politiske og økonomiske ledere møttes til Verdens økonomiske forum (WEF) i Davos i starten av 2010, var stemningen preget av selvtilfredshet. De fleste mente tiltakene iverksatt som svar på den økonomiske krisen hadde virket og at verdensøkonomien var i ferd med å gjenopplives etter den verste nedturen siden 1930-tallet.
Men etter hvert som krisetiltakene har ebbet ut, synes verden å være på vei inn i nok en nedtur. Det er mange faremomenter og mye kan tyde på en langvarig krise, slik jeg har beskrevet i et nylig publisert notat for Civita om kapitalismen etter finanskrisen.
Makroøkonomiske tall fra USA har vært skuffende. Siste revidering av BNP for andre kvartal viser en årsvekst på rundt 1,5 prosent. Arbeidsledigheten er fremdeles svært høy, og har bare så vidt beveget seg under 10 prosent. (Den ligger nå rundt 9,5 prosent, mens den bredt definerte ledigheten fortsatt ligger oppunder 17 prosent.) For å gjøre vondt verre, den siste reduksjonen i ledighetstallene skyldtes at stadig flere har droppet ut av arbeidsstyrken—ikke at flere har funnet jobb.
Boligtallene har også vært negative. Riktignok har boligprisene steget noe den siste tiden, men dette er neppe en indikator på bedringer av situasjonen ettersom tallene er en virkning av statlig stimulering av boligmarkedet—krisetiltak som nå er avsluttet. Det kraftige fallet i boligomsetningen gjør også at tallene neppe er sammenlignbare med prisene før krisen satte inn. Samtidig har rundt 1/3 av amerikanske husholdninger negativ egenkapital i egen bolig, og over 4 millioner husholdninger har mer enn 50 prosent negativ egenkapital i egen bolig.
I Europa gikk man rett fra finanspolitisk stimulans til statsfinansiell krise, spesielt blant de såkalte ”griseøkonomiene” (PIGS). I følge en rapport fra konsulentbyrået Ernst & Young, sluppet tidligere i år, står EU-landene i sør i fare for å oppleve et ”tapt tiår”, ikke ulikt det som skjedde i Japan på 1990-tallet. Den statsfinansielle krisen tvinger fram omfattende sparetiltak, noe som vil dempe den samlede etterspørselen i disse landene på kort sikt.
Storbritannia er et annet viktig land som sliter med både svak økonomi og svekkede statsfinanser. Et lyspunkt synes å være Tyskland. Men landet er fremdeles svært sårbart, ettersom den eksportdrevne økonomien er avhengig av utenlandsk etterspørsel, blant annet fra USA og andre EU-land. En ny svekkelse av verdensøkonomien vil på nytt slå inn i den tyske økonomien.
Et annet usikkerhetsmoment er utviklingen i Kina. Landet har det siste halvannet året opplevd en av de største investeringsboblene i verdenshistorien. Som svar på finanskrisen satte myndighetene i Beijing i verk massiv pengepolitisk stimulans. De statskontrollerte bankene ble pålagt å låne ut enorme mengder med kreditt til offentlige investeringsprosjekter, samtidig som private byggeprosjekter også har toppet seg.
Kinesiske myndigheter innså tidligere i år at utviklingen ikke var bærekraftig og har satt i gang tiltak for å kjøle ned finanssektoren og resten av økonomien—hovedsakelig ved å stramme inn bankenes utlånsvirksomhet (ved å heve reservekravene til bankene). Myndighetene frykter nå at boligprisene kan falle opp til 60 prosent.
Et kinesisk krakk vil sende sjokkbølger gjennom verdens finansmarkeder og utløse en ny global nedgang. En global nedkjøling kan også følge av svak utvikling i Europa kombinert med en amerikansk dobbel-dipp.
På toppen av disse dystre utsiktene, er faren tilstede for at USA og andre deler av verden kan gå inn i deflasjon. Dette er en av lærdommene fra den økonomiske krisen i Japan på 1990-tallet. En omfattende gjeldskrise fører til at bankene verken vil låne ut eller at husholdninger og bedrifter vil ta opp nye lån. Dermed får man en sammentrekning av den sirkulerende pengemengden og den samlede pengebruken i økonomien, noe som fører til deflasjon og svak økonomisk vekst.
Et slikt scenario kan ikke løses ved at sentralbanken øker basispengemengden, fordi de nye pengene kun blir liggende ubrukt som reserver i bankene. Da gjenstår kun én mulighet—at sentralbanken kjøper mer statsgjeld og at myndighetene bruker mer penger. Men dette vil svekke statsfinansene ytterligere, i land som allerede synes nær bristepunktet, samtidig som det vil undergrave den pengepolitiske styringen på lang sikt. Det vil kunne legge grunnen for ukontrollert inflasjon og nye kriser i framtiden.
Alt i alt synes det som om dette kun er starten på en langvarig periode preget av svak økonomisk vekst, ustabile finansmarkeder og stadige kriser.
Innlegget er publisert på Minerva.as 21. september 2010.