Bare for noen få?

Av Victoria Wæthing, praktikant i Civita og masterstudent i rettsvitenskap

Jeg er feminist. Men, som mange andre, har jeg et svært ambivalent og problematisk forhold til feminismen. Den norske feminismen, vel å merke. Jeg mener nemlig at feminismen fortsatt er nødvendig i vårt samfunn, men kampene er ikke de samme som de var før.

Det er synd at den norske varianten av feminismen ikke evner å tilpasse seg dagens samfunn og velge kampsaker deretter. Den preges fortsatt av avdanket syttitallsretorikk og politiske manifester som utvilsomt virker fremmedgjørende for mange jenter og kvinner. Mange kjenner seg rett og slett ikke igjen i problematikken og synes ofte det er flaut å bli assosiert med den. Da tar de heller direkte avstand fra den, og det er ikke rart, når det de kjenner som feminisme er den samme klagesangen: Mot pornografi og mannsdominans. Det er ikke alle andre det er noe galt med når feminister blir sett på som bitre og mannevonde. Feminismen trenger rett og slett en bedre markedsføring! Dermed ikke sagt at man skal forandre feminismen for å bli mer populær – men det er noe som er galt når den første assosiasjonen for mange fortsatt er bh-brennende sinnatagger.

Linn Stalsberg skriver i sin kommentar mandag 23. august at kvinner som Sarah Palin og Meg Whitman er falske feminister. At mange har problemer med å svelge deler av Palins politikk, som blant annet går mot selvbestemt abort, er ikke rart. Men at Palin eller Whitman ikke skal få kalle seg feminister fordi de tilhører det republikanske partiet, eller fordi de har gjort karriere og tjent gode penger, det blir for dumt.

For meg ser det ut til at enkelte kvinner prøver å legge beslag på hele feminismen og ikke gir rom for kvinner som fronter kvinnesak helt annerledes enn det de gjør selv eller er vant til. Det er trist.

Det er rett og slett noe usjarmerende med den formen for feminisme som utelukker deler av kvinnestanden fordi de ikke passer inn i en snever definisjon av feminismen. Hvis sosialistene mener at de skal ha et slags monopol på feminismen, er det mange spennende aspekter ved feminismen som blir glemt. I flere andre land og særlig i USA, er feminisme så mye mer enn venstresidens feminisme. Feminismen er en del av den intellektuelle arena, det er en filosofi, det er uenighet, og det er debatt. Det er ikke et partipolitisk manifest.

Jeg syns det er spennende når de som etter norsk standard er lite typiske feminister, kanskje det de tradisjonelle sosialistene vil kalle for «falske feminister» – bringer feminisme på banen og bærer tittelen feminist med stolthet. Uenighet kan ikke være grunn nok i seg selv til å avskrive dem retten til å kalle seg feminister hvis en av grunntankene faktisk har vært søsterskap.

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 26. august 2010.