Det er ikke kapitalismen det er noe galt med. Kunsten er å finne den rette balansen i mengden  og bruken av styringsverktøyene. Finanskrisen og ettervirkningene møtes med tiltak, men økonomene er ikke enige om oppskriften. Økt offentlig pengebruk skaper økt aktivitet, men har en høy pris på sikt, mens innstramninger i verste fall kan strupe økonomien og kaste mange ut i arbeidsledighet. Stabilitet og jevn etterspørsel krever en mer langsiktig økonomisk politikk som tar hensyn til behovet for finansiell stabilitet over tid.

Vi trenger ikke gå til utlandet for å få gode beskrivelser av hvordan økonomiske kriser oppstår, hvordan de arter seg og hva som kan gjøres for å unngå dem. Et liten titt i Statsøkonomisk Tidsskrift fra 1898 viser at kriser ikke er noe nytt. Her hevdes det at de fleste kriser har samme opprinnelse: "Naar en næringsvei i nogen tid har givet rigelig afkastning, udbreder gjerne den forestilling sig, at denne tilstand skal vare og kanskje endog blive endu gunstigere…"

De fleste land har en blandingsøkonomi. Kanskje det heller skulle hete balanseøkonomi? For det er balanse mellom marked og styring og prioriteringer på kort og lang sikt det handler om hele veien. Politikernes valg blir ubehagelige, for det er alltid vanskelig å beslutte at det skal strammes inn, men enda vanskeligere å bremse i gode i tider. Det handler ikke bare om mer regulering, men i vel så stor grad om bedre regulering. Det er helt galt å tro at vi ikke har hatt "spilleregler" utformet av vårt politiske system og våre prioriteringer. I stedet for å rakke ned på kapitalismen som økonomisk system, må vi passe på den og sørge for at den er "well governed".

Økonomisk aktivitet og styringen av den handler om mennesker. Balansen finner vi hvis vi klarer å demme opp psykologien som norske økonomer påpekte for mer enn 100 år siden, nemlig det at: "Folk lå under for den almindelige og skjæbnesvangre tilbøielighed til at overvurdere øieblikkets og undervurdere fremtidens krav og at tro mer, hva de haaber paa, end hva de burde frygte." Løsningen, da som nå, er å sørge for gode spilleregler for å unngå at de store ubalansene får utvikle seg.

Av idéhistoriker i Civita, Mathilde Fasting.

Innlegget stod på trykk i Aftenposten fredag 6. august.