FINANSKRISE: Myten om det frie marked



Myten om det frie marked
Av Villeman Vinje, samfunnsøkonom i Civita

”Den viktigste lærdommen av finanskrisen er at det nå er absolutt slutt på den naive troen på at markedet kunne styre alt”, mener Jens Stoltenberg og tar Øystein Spetalens kritikk av dagens økonomiske system og politikernes håndtering av finanskrisen til inntekt for sitt syn på finanskrisens årsaker. Men Stoltenberg bommer på flere måter.

Stoltenberg skaper inntrykk av at markedet, før finanskrisen, i hovedsak var fritt, uregulert og uten innblanding fra offentlige myndigheter. Virkeligheten er en annen. Markedet er ikke, og har ikke vært, fritt og uregulert. Vi lever i en blandingsøkonomi. Det offentlige er tett involvert i, og skaper rammebetingelsene for, markedet.

Mye av den offentlige involveringen i markedet er ønskelig. Siden Adam Smiths dager har det vært velkjent at det er nødvendig med offentlige myndigheter som, gjennom konkurranselovgivning og annen regulering, sikrer et velfungerende marked uten markedsmisbruk og uønskede monopolister.

Men offentlige myndigheter bidrar også til å ”klusse til” markedenes evne til å sende riktige prissignaler, som er nødvendig for å skape en riktig fordeling av knappe ressurser. Gjennom lover, rammebetingelser og reguleringer skaper myndighetene incentiver som markedsaktører forholder seg til. For å bruke et bilde som Stoltenberg selv har brukt om velferdsstaten: Myndighetene skaper det dansegulvet som aktørene i finansmarkedet svinger seg på, og tidvis dikterer myndighetene også musikken.

Det er ingen næringssektor i vestlige land som er mer gjennomregulert enn banksektoren. Men mye regulering er ikke det samme som god regulering. Norge har et mindre, men bedre regulert finansmarked enn USA har. Vi har trukket lærdom fra vår egenskapte bankkrise på 90-tallet og har bl.a. et finanstilsyn som har et helhetlig ansvar, mens det i USA er et lappeteppe av fragmentert regulering. Finanskrisen har avdekket et behov for bedre, ikke nødvendigvis mer regulering av finanssektoren.

Myndighetene har også en førende hånd på den viktigste prisen i økonomien, renten. Det pengepolitiske regimet har ikke virket etter intensjonen. Ikke-bærekraftig gjeld, både i privat og offentlig sektor, preger de fleste utviklede land. Det man trodde ville skape stabilitet — sentralbankens ”hjelp” hver gang en nedtur fant sted og finjusteringer av renten for å ”styre” sysselsetting, produksjon og priser — har isteden bidratt til for lave renter og for rask kredittvekst. Som nav i verdens finanshjul bærer sentralbanken i USA et stort ansvar for dette, men også andre sentralbanker, herunder Norges Bank, har i perioder valgt en for ekspansiv pengepolitikk. De globale ubalanser i økonomien, med Kina og USA som de fremste aktører, er en annen faktor som har presset rentene nedover.

De kraftige rentenedsettelsene har også resultert i en befolkning som forventer at staten redder dem hver gang noe går galt. En slik form for kapitalisme, der man demper den potensielle nedsiden, skaper kortsiktighet og perverse incentiver.

Det er nå statlig gjeldskrise i USA, Japan og i store deler av Europa. Finanskrisen har svekket statsfinansene på grunn av krisepakker, økte ytelser og reduserte skatteinntekter, men grunnlaget for de statlige gjeldskrisene ble lagt i god tid før finanskrisen. Det er først i etterkant at erkjennelsen har bredt seg av at Keynes’ medisin med ekspansive statlige budsjetter i nedgangskonjunktur kun har gyldighet hvis staten fra før ikke har gjeld til halsen, eller nedgangskonjunkturen forventes å bli mild.

Velferdsstaten i de fleste velutviklede land står overfor store utfordringer med å håndtere eldrebølgen. Det er en kostnadsbyrde som for mange får kostnadene ved finanskrisen til å blekne. Med en kjent statsfinansiell kjempeutfordring rett rundt hjørnet, er det et svik av politikerne at de ikke i forkant har fått skikk på statsfinansene og skapt et offentlig handlingsrom.

Norge har oljepenger på bok, men utfordringene gjelder også oss. Norge er nærmere greske tilstander enn mange tror. Norge er et av landene som vil få størst utfordringer med eldrebølgen, bl.a. på grunn av befolkningens forventninger. Finansminister Johnsen hadde rett da han kort tid etter sin tiltredelse advarte om at tiden med utbygging av velferdsstaten nok er over, og at utfordringen fremover blir å bevare dagens velferdsnivå. Derfor er det særdeles skuffende at Stoltenberg II-regjeringen har stått for en politikk som ikke har prioritert å øke velferdsstatens bærekraft i tiårene som kommer.

Stoltenberg bommer når han tar Spetalens kritikk av dagens økonomiske system til inntekt for sitt syn på finanskrisens årsaker og løsninger. Hovedpoenget i Spetalens kritikk er at han ønsker seg tilbake til den ”rene kapitalisme”. Investorer som får tap på sine investeringer, bør selv bære tapene. Politikerne skal ikke forstyrre med redningspakker finansiert av skattebetalerne, mener han.

Spetalen har rett i at det er klare forbedringspotensialer i dagens økonomiske system. Det er flere områder å gripe fatt i. Myndighetene bør være mer ydmyke overfor utfordringene knyttet til å finstyre økonomien med pengepolitikken. Kredittbobler og gjeld på ikke-bærekraftige nivåer er særdeles skadelig, både i privat og offentlig sektor. Reguleringen av finanssektoren må bedres.

Det kapitalistiske system er et svært dynamisk system. Det har overlevd og tatt lærdom av utallige kriser tidligere. Det er å håpe at så vil skje også denne gang.

Innlegget sto, i en forkortet versjon, på trykk i Dagens Næringsliv 22.06.10

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »