Hva bør foreldre ha ansvar for?

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Partiene i Norge står lenger til venstre enn partiene i mange andre land. Også norske journalister er mer venstrevridde enn journalister i andre land.

Hvordan merker vi det? Vi merker det bl.a. ved at mange synspunkter tas for gitt, mens andre knapt lar seg høre.

Man skulle tro at personlig ansvar var en kjerneverdi på borgerlig side. Liberale og konservative er som regel opptatt av frihet til å gjøre egne valg og bestemme over eget liv. Men friheten har grenser. Den begrenses bl.a. av loven, og av det ansvar vi har overfor våre medmennesker og samfunnet.

Venstresiden er ofte mest opptatt av de store fellesskapene; av staten og kommunene. Men det er de minste fellesskapene som er viktigst: Familien, venner, nærmiljøet og de frivillige organisasjonene. Det er her vi opplever den viktigste velferden; den som dreier seg om kjærlighet og vennskap; om ansvarsfølelse og plikter overfor andre.

Samfunnet bryter ikke sammen selv om Nav bryter sammen. Men uten personlig ansvar, og uten frihet til å ta ansvar, er samfunnet bankerott. Derfor er det viktig at vi ikke overfører alt ansvar til staten. Hvis staten tar ansvar for alt, undergraves det personlige ansvaret, og vi glemmer at vi bør stille krav til oss selv før vi stiller krav til andre.

Det er dette som skjer i debatten om mat i skolen. Noen har funnet ut at det er lurt å spise sunt. Det øker evnen til å lære på skolen. Ingen er uenig i det.

Problemet oppstår når det blir en logisk konsekvens av dette at staten må gi oss mat. Eller mer presist: Foreldre gir barna sine forskjellig mat. Noen får bedre mat enn andre, og ergo er løsningen at staten gir alle barn den samme maten.

NRK tar for gitt at dette er den «riktige» løsningen. Det er riktig nok noen partier som ikke vil love gratis (les: skattefinansiert) skolemat nå, men det er visstnok bare et spørsmål om tid. Så snart det er penger nok på offentlige budsjetter, skal vi få «bra offentlig mat i Norge». Matpakkene skaper nemlig sosiale forskjeller, fordi noen, ifølge en som NRK intervjuet, «bugner av grønnsaker og omelett», mens andre bare inneholder «kneipp med salami og brunost». (Selv må jeg etter dette konstatere at jeg tilhører den sosiale underklassen.)

Også Aftenposten er for statlig mat. At «sunne matvaner i ung alder har betydning for fremtidig vektkurve og helse, er grunn god nok til å innføre skolemat for alle». Det er nemlig ikke alle foreldre som «legger tid og kjærlighet i matpakken», så derfor må staten overta – også for dem som har tid og kjærlighet.

Men hvor er det partiet som sier nei til statlig skolemat, fordi det mener at det bør være foreldrenes ansvar å gi sine egne barn mat? Og hvor er den journalisten som stiller et kritisk spørsmål om det personlige ansvar? Og er det noe som tyder på at standardisert statsmat er det mest fornuftige vi kan spise? Pleier offentlig sektor alltid å utmerke seg ved å tilby variasjon og bedre kvalitet?

Og hvor går grensen for politikk? Har alle elever adekvate klær? Sover alle passe mye? Og får alle like mye kjærlighet hjemme? Kan vi i det hele tatt ha tillit til at foreldre er kompetente til å være foreldre?

Eller skal vi innføre døgndrift på skolene, slik at alle blir behandlet likt?

Innlegget sto på trykk i Aftenposten 28.08.2009