Velkommen til strenge Norge
Av Torkel Brekke, prosjektleder i Civita.
Innlegget sto i Dagsavisen 6. august 2009, og gjenfinnes her.
«Hva gjør den krigsbåten, pappa»? spurte sønnen min. Vi var på Kanariøyene. Brisen slo lett i det spanske flagget på skipet som seilte forbi. «Den passer på at folk ikke sniker seg inn». «Svømmer de helt fra Afrika»? «Nei, de fraktes i små båter, og så svømmer de gjerne litt på slutten for ikke å bli sett». «Er ikke det farlig da»? Jeg løftet paraplydrinken ettertenksomt fra kafébordet. Innvandring har ikke vært et stort tema i valgkampen. Norske partier har bare ett svar hvis de blir spurt om innvandringspolitikken: Den er rettferdig, men streng. Med Fantomet-aktig knapphet legges ballen død. Innvandring er et tema hvor det er politisk smart å si minst mulig, rett og slett fordi det er et felt hvor det er store selvmotsigelser i politisk prat og praksis. Hvis globalisering er et puslespill av både nye og gamle utfordringer, er migrasjon brikken som ingen får til å passe. Den mest åpenbare selvmotsigelsen finner vi i tenkningen om forholdet mellom velferdsstat og migranter. I mai i år satte regjeringen ned et utvalg som skal gi mer kunnskap om hvordan den norske velferdsmodellen fungerer i en tid med økt inn- og utvandring. Utvalget ledes av professor Grete Brochmann og dets mandat er ganske vidt: Man skal beskrive og vurdere nærmere de elementene i den norske velferdsmodellen som påvirker og påvirkes av økende migrasjon.
Det har lenge vært en mer eller mindre seriøs politisk debatt om innvandreres påståtte misbruk av norske velferdsordninger. De mest mistenksomme ser en trygdemisbruker i hver eneste innvandrer. De litt mindre misantropiske blant oss tenker at hvis du risikerer livet, og satser store pengesummer, for å komme deg til EU, så er du sannsynligvis så motivert og flink at du representerer en stor potensiell ressurs for et vertsland. Det er enorm variasjon mellom innvandrergruppene i Norge når det gjelder arbeidsdeltakelse. Problemet er at helheten blir borte hvis man kun fokuserer på migrantene. Det er nemlig sider ved den norske velferdsstaten som ødelegger motivasjon og arbeidsevne helt uavhengig av hvor du kommer fra. Én av ti i yrkesaktiv alder er uføretrygdet. Med de problemene vi har med folk som havner utenfor, må vi finne gode mekanismer for integrering. Den integreringspolitikken som teller på sikt, er integreringen av nordmenn i det norske arbeidsmarkedet. For å komme selvmotsigelsene til livs, bør vi begynne å se integrering av innvandrere som et spesialtilfelle av integrering av nordmenn i en ny og bærekraftig norsk modell. Slik mandatet til Brockmann-utvalget er beskrevet av regjeringen, gir det dessverre ikke nok rom for å se på helheten i de norske velferdsordningene. Da hjelper det ikke at det er dyktige fagfolk som har fått mandatet.
Men selvmotsigelsene i politikken om migrasjon finnes ikke bare i det innenrikspolitiske. Se på myndighetenes forsøk på å plassere migrasjon i en sammenhengende utenrikspolitikk. Regjeringen erkjenner, både i den nye stortingsmeldingen om utenrikspolitikken og i meldingen om arbeidsinnvandring som kom i fjor, at migrasjon og utvikling henger sammen: «Migrasjon kan ha klare positive virkninger for fattige land. Særlig hvis utvandrerne er ufaglærte». Men det er jo nettopp de ufaglærte arbeidstakerne som er stengt ute fra det norske og europeiske arbeidsmarkedet gjennom innvandringspolitikken. I realiteten er Norges politikk for arbeidsinnvandring upåvirket av at økt migrasjon kan bidra til utvikling. Innvandringspolitikken dreier seg fortsatt bare om Norges behov for arbeidskraft. Regjeringen prøver å få dette til å høres ut som god solidaritetspolitikk ved å snakke om kampen mot «sosial dumping».
«Sosial dumping» er en godbit i venstresidens symbolpolitiske ordbok. Det er, ifølge regjeringen, sosial dumping både hvis utenlandske arbeidstakere utsettes for brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler og hvis de tilbys lønn som er for lav. Men da snakker man i realiteten om to helt ulike forhold. Det ene handler om krav til anstendige arbeidsforhold, som alle er enige i. Kravet om «akseptabel lønn» er begrunnet ut fra hensynet til at norske arbeidstakere skal slippe brysom konkurranse. Hvis vi skal opprettholde den norske modellen uten noen form for omstilling må vi føre en innvandringspolitikk som motarbeider målene vi søker å oppnå i utviklingspolitikken. Men omstilling må altså til uansett. Innvandring fortsetter å være et felt hvor det eneste politisk spiselige er jungelordet «streng, men rettferdig». Og «streng» betyr stadig oftere piggtråd og kanonbåter. Så da er vi tilbake på Kanariøyene – vi myser over solbrillene på krigsskipet der ute mens vi nipper til paraplydrinken. Jo, det er farlig å være migrant. Livsfarlig. Det går til enhver tid en stor strøm av mennesker fra land i Afrika og Asia med håp om å komme seg inn i EU til et bedre liv. Flere tusen dør hvert år. Mishandlingen av migrantene blir stadig verre både fordi menneskesmugling blir mer innbringende, og fordi staters sikkerhetsmyndigheter bruker stadig hardere metoder. Schengen-grensene er også våre grenser. Migrasjon er et felt hvor språkbruk og analyse tilhører en fjern fortid. Det haster med å få migrasjon til å passe i globaliseringens puslespill.