VERDIER: Er ikke geitost nok?



Er ikke geitost nok?
Av Mathilde Fasting

Tåler de norske verdiene påvirkning? Og hva er norske verdier? Tiden vil vise om «flagget i sekken» eller «geitosten» er robuste og norske nok.

«Hva er egentlig er norske verdier?» var spørsmålet Aftenposten stilte i det NRK-overførte debattmøtet i Litteraturhuset mandag 11. mai. Norske verdier i møter med andre identiteter har i det siste gjort nordmenn usikre. Er det mangel på norsk identitet og norske verdier som er årsaken? Holder det ikke lenger med flagget i sekken og geitosten? Debatten i Litteraturhuset ga som ventet ikke noen klare svar, men mange innspill til ettertanke.

Forleden var jeg med på et seminar om «Historiens nytte». De tre første innlederne hadde tatt utgangspunkt i krigen. Anne Eriksen, professor i kulturhistorie, var opptatt av etterkrigstidens behandling av krigens historier. Poenget var at verdiene var tett sammenvevd med den store etterkrigsfortellingen om krigen. Hun nevnte faktisk akkurat de samme verdiene som kom frem i Litteraturhuset på mandag, natur (turgåing), samhold og måtehold. Å tilhøre enheten Norge der krigens verdier er felles, gjelder fremdeles, selv om man er født lenge etter at krigen var over. Bare ta seertallene til Max Manus eller den illsinte debatten som verserte rundt jul etter Erling Fossens kronikk i Aftenposten. Man slår ikke hull på verdiene ustraffet.

Likevel er det mange ting som har endret seg siden 8. mai 1945. Usikkerheten i dagens verdidebatter er stor, fordi de verdiene Norge samlet seg om etter krigen ikke har funnet sin nye form og plass. Når samfunnet er i endring, blir debatten omkring verdier, identitet, religion og kultur også uklar. Da finnes det to muligheter, spille på mistro og frykt, og dermed ofte å forenkle virkeligheten. Den andre muligheten er dialog. Verdidebatter passer ikke tabloide agendaer så godt, for det er nyanser og grenser som er viktig. Samtidig er det kanskje på tide å tydeliggjøre hva de norske verdiene er, bortsett fra menneskerettigheter og ytringsfrihet eller de kjernesunne norske etterkrigsverdiene.

De siste to hundreårene er fulle av eksempler på forskjellige verdidebatter om hva det vil si å være norsk og hva som er de norske verdiene. Det holder bare å nevne nasjonalromantiske prosjekter, gamle helter som Wergeland, Welhaven og Bjørnson, for ikke å glemme verdiene som ligger nedfelt i Asbjørnsen og Moes Askeladden eller hos Ibsens Peer Gynt. Etter 2. verdenskrig kom det store kollektivismeprosjektet i regi av Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet. Etter 1970 skled Norge lengre og lengre vekk fra det trygge sosialdemokratiet. Oljerikdom, innvandring og globalisering slo sprekker i det følte fellesskapet. I de siste 30 årene er det individualisme som har hatt hegemoni. Spørsmålet er: «Hva blir den neste ’ismen’?» Multikulturalisme? Isolasjonisme?

Jeg tror at noen verdier er viktigere enn andre, og noen verdier møter mer motstand og diskusjon enn andre. Jeg er helt overbevist om at en positiv dialog om de norske verdiene vil vise at de er «furet værbitt», at de tåler påvirkning og at de vil endre seg i takt med impulser og møter med andre verdisett og kulturer. Selv om «flagget i sekken» eller «geitosten» er forenklinger av underliggende norske verdier som stolthet av naturen, av fellesskapet Norge og en norsk bonderomantikk, så får tiden vise om disse verdiene er robuste og norske nok. Verdiene fra 8. mai er ikke borte ennå.

Er det mulig å ha en åpen og konstruktiv dialog om hva de norske verdiene er, uten å havne på vidda (som jo er veldig norsk)? Ja, så lenge vi har respekt. Så lenge vi er villige til å innrømme at noen som har andre synspunkter også kan ha noe å tilføre, men en reell debatt om verdier innebærer valg. Vi nordmenn er flinke til å ville inkludere, integrere og akseptere. Faktisk er det ofte ikke verdiene i seg selv som er problemet. Det er vektleggingen og grensesettingen. Et tips til «verdidebatten»: Ta for dere et solid utvalg av 17. mai-talene, se hva det snakkes om og hva som vektlegges, og ikke minst, se hvem som går i alle landets 17. mai-tog.

Kronikken sto på trykk i Aftenposten 22. mai 2009, og gjenfinnes her.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »